Nei til kjønnsdelt svømming
- Jeg hadde takket ja til kjønnsdelt svømming
Men Helena synes likevel ikke hun burde fått lov.
Helena Brodtkorb (30)
- Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
- Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
- Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.
KOMMENTAR:
Hvem husker ikke følelsen av å tasse ut i svømmehallen med vintertørre legger, i forrige sommers badetøy, som på et halvt år var rukket å bli akkurat så lite at det smatt opp i rumpesprekken ved den minste bevegelse? Frykten for de andres dømmende blikk, som gjorde at du var ekstra rask med å komme deg ned i vannet. Kunsten å holde håndkleet foran kroppen mens du skiftet, og angsten for at det samme håndkleet skulle falle slik at alle kunne se at puppene slett ikke stod rett ut, slik den vatterte Bh-en ga inntrykk av.
Spol frem til august, da du omsider var blitt i ett med vann og land, i angstfri utfoldelse.
De andres blikk hadde for lengst vist seg å sitte mest i eget hode, og nå var du kommet dit at du bare var. Om bare augustfølelsen kunne vare hele året!
Kjønnsdelt svømmeundervisning
I stedet er det angsten som får bre om seg. Denne uka kunne vi lese at Huseby skole i Trondheim går inn for å dele svømmeundervisningen etter kjønn på bakgrunn av jentenes ønske om å få slippe guttenes potensielt dømmende blikk.
Hva i alle dager skal det bety?
Har kroppspresset nådd nye høyder, eller har vi begynt å forstå unge jenter i hjel?
Uten at jeg kjenner detaljene i den konkrete saken fra Trondheim: Å gi etter for slik angst, er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Det er å sy puter under armene på jenter som, tross at de lider under etter et enormt press på å se ”bra” ut fra alle kanter, ikke trenger å bli fortalt nok en gang at det viktigste er å holde seg innenfor de destruktive sosiale kodene som hindrer dem i å leve fritt.
Hadde takket ja
Jeg tviler ikke på at det for mange er skumlere å vise seg i badetøy enn det er å lese høyt foran klassen. Men på samme måte som at det er de voksnes ansvar å sørge for en god tone i klasserommet, samtidig som du stiller krav til at den enkelte må tre ut av komfortsonen for å lære noe verdifullt om å snakke til fellesskapet, må de samme kravene og læremålene stilles i svømmehallen.
Hva tror vi egentlig vi lærer jentebarna ved å la dem slippe? Kanskje er det en fallitterklæring for samfunnsutviklingen at norske jenter ber om å få slippe å vise seg i badetøy foran gutter. Men jeg vet med meg selv at jeg lett hadde takket ja til tilbudet om å slippe den gangen jeg var barn på 90-tallet også. Det hadde heldigvis aldri hadde falt meg inn å spørre.
Ut av komfortsonen
Det er større sjanse for at fallitterklæringen ligger i at vi som voksne stakkarsliggjør unge jenter mer enn de har godt av.
Vi sørger for at ungdommen ikke trenger å tre en halv meter ut av sin egen komfortsone, og gir dem med det en bekreftelse på at kropp må være angstfylt.
Med mer svømming for barn og unge i skolen, styrker vi ikke bare folkehelsa og minsker risikoen for drukningsulykker (siden vi er inne på fallitterklæringer: halvparten av landets tiåringer kan ikke svømme. Se det gir reell grunn for angst!) vi tvinger også frem augustfølelsen. Kall det gjerne kollektiv eksponeringsterapi. Svømmeundervisning og fellesdusj har aldri vært fri fra nevroser, og vil mest sannsynlig aldri bli det heller. Det betyr ikke at vi skal gi etter, men at vi tvert i mot må pøse på med en god dose virkelighet. Er det noe ungjentene trenger i disse dager, er det nettopp det.
Vil du lese flere slike kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 20/01 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.