Mobbing
«Den håpløse hjernen min var så vant til å ta imot dritt at den ikke lenger forstod positiv oppmerksomhet»
Silje måtte bytte miljø for å få tilbake håp og livsglede.
KOMMENTAR:
Jeg hadde ikke mye håp som barn. Jeg var rett og slett ganske håpløs. I alle fall etter at jeg hadde gått en stund på skolen. For håpet er en sprettball. Mister man håpet, er det vanskelig å få tak i det igjen.
Håpløse barn er vanlige barn. De har bare litt mindre tro på seg selv og sin egen verdi. Håpløse barn finnes overalt i samfunnet, og noen ganger er det vanskelig å se dem. Noen av dem står litt for seg selv i skolegården og ser triste ut. Andre står i rampelyset med irriterte voksne og leende barn på alle kanter. Og de blir ofte sett ned på. De klovner på utsiden og gråter på innsiden.
De innagerende og de utagerende barna har mye til felles. De trenger noen som kan se forbi atferden deres. Bare se. Ikke dømme.
Begynte med utfrysing
Silje Talgø Klakegg
31 år
Gift og mamma til tre jenter mellom 4 og 10 år
Bachelor i sosiologi og jobber som miljøterapeut i barnehage (verdens beste jobb!)
Liker å skrive (mest dikt og noveller), men liker enda bedre er det å lese det som andre har skrevet
Bidrag i skrivekonkurransen med tema «HÅP»
Det var ikke så mange som visste at jeg ble mobbet på vei til og fra skolen. Eller. Det var ikke slik det begynte. Hvis jeg hadde blitt mobbet først, hadde jeg nok sagt fra til en voksen, for et barn med håp i ryggsekken, vil gi beskjed om at det blir behandlet dårlig. Nei, her begynte det med utfrysning.
Utfrysning er en effektiv måte å skape håpløse barn på. Blir man tilstrekkelig oversett, vil man kanskje begynne å fryse seg selv ut. Det er vanskelig for et barn å forstå følgende: Passer du ikke inn i ett miljø, passer du nok inn et annet sted. Helt sikkert. Men nederlaget ved å ikke høre til på dette ene stedet, blir så sterkt at man tar kontroll over situasjonen ved å unngå sosiale situasjoner. Skolen og gata var hele verden, og her var jeg usynlig, og derfor passet jeg ikke inn i verden.
Håpløsheten ble min identitet. Jeg er ingen, jeg kan ingenting, vet ingenting, bør… slutte… å… omgås… folk.
Visste ikke at det var galt
Jeg var godt på vei inn i isolasjon da de begynte å mobbe meg. Plutselig var jeg ikke usynlig, men meget synlig, og jeg forstod ikke at det var mobbing. Jeg tenkte at de bare sa sannheten, og lappene i jakkelomma, pennalet og skriften på doveggen var fortjent, og siden det var et fritt land og ytringsfrihet, tenkte jeg at de hadde rett til å si og mene akkurat det de ville om meg. Derfor sladret jeg ikke.
Man sladrer ikke på noe man ikke vet er galt.
Det var ikke bare andre som mobbet meg. Jeg ble også flink til å mobbe meg selv. I samarbeid med de andre barna, klarte jeg å bryte meg selv helt ned. Det er begrenset hvor lenge man kan leve slik.
Jeg prøvde å late som at jeg ikke brydde meg om at jeg var verdiløs. Men ønsket om å slutte å leve ble stadig sterkere. Jeg ville ikke slutte å leve for min egen skyld, men for andres, for jeg var helt sikker på at jeg gjorde verden til et dårligere sted. Jeg var lei av å ta opp plass, gå i veien for andre, plage dem, ødelegge, og derfor ønsket jeg å dø.
Straffet meg selv
Jeg fikk anoreksi, fordi jeg mente at jeg ikke fortjente å spise. Jeg begynte å skade meg selv, ikke for oppmerksomhet som mange mente, men for virkelig å straffe meg selv for å være verdiløs. Jeg var redd for at folk skulle tro at jeg likte meg selv, og jeg sluttet å omgås folk fordi jeg syntes synd på de som måtte være sammen med meg.
Det tok lang, lang tid før jeg sa fra til en voksen. Da jeg gjorde det, tok mobbingen slutt umiddelbart. «Hurra!», tenker du sikkert. Dette er en historie som ender bra. Den håpløse jenta finner igjen egenverdet, og alle levde lykkelige alle sine dager og hun fikk prinsen og halve kongeriket på kjøpet.
En hjerne uten håp
Men det er ikke slik håpløse hjerner fungerer. Den håpløse hjernen min var så vant til å ta imot dritt at den ikke lenger forstod positiv oppmerksomhet. Alt som ble sagt til meg, tolket jeg negativt.
Og det negative som ikke lenger ble sagt til meg, sa jeg til meg selv, om meg selv, til speilet, til andre mennesker, i drømmene mine, i tankene. Når den mentale selvskadingen ikke lenger gjorde vondt nok, fortsatte jeg å skade meg selv fysisk, selv om jeg på denne tiden ikke hadde en eneste grunn til å hate meg selv.
De fleste behandlet meg fint, og jeg nektet å tro på dem. Følelsen av å være verdt noe, hadde smuldret bort. Fordampet. Den eneste måten jeg kunne få tilbake troen på at jeg var verdifull, var ved å puste det inn i et positivt miljø. Det skulle gå mange år før jeg fikk muligheten til det.
Vi må dele på håp
Håpløsheten er en passiv tilstand, der du segner sammen under avmakt. For du har ikke lenger kontroll på eget liv og egne tanker, og andres meninger betyr plutselig mer enn dine egne. Tenk så fint hvis vi bare kunne tenke bort de negative tankene? Men slik er det ikke. Vi mennesker er sosiale vesener. Vi overlever ikke i vakuum.
Derfor er det helt nødvendig at mennesker som har det godt og som ser lyst på sitt eget liv, kan dele dette livssynet. For håp avler håp, på samme måte som håpløshet avler håpløshet. Og det er her vi mennesker kan hjelpe hverandre. Må hjelpe hverandre.
Jeg kan ikke tro på meg selv hvis ingen andre tror på meg.
Løfte blikket
Jeg er ikke håpløs lenger. Det som er finest med det, er at jeg nå kan dele med de som trenger det. Det er heller ikke særlig vanskelig. Å løfte blikket og se en som er alene. Å stille seg bak en som trenger støtte for ikke å velte (i overført betydning, selvsagt).
Det er mange måter å fortelle mennesker at de betyr noe.
«Hei» eller «hvordan går det?» er to effektive måter.
Det viktigste er å huske at det kan ta lang tid. Det kan trenges enorme mengder for å omvende en håpløs person.
Men jobber vi sammen, får vi det til!