-Jeg fikk masse juling som ble kalt 'å like meg'

- Jeg har levd på overgangsstønad i flere år. Det har vært helt supert

Cathrin (36) er alenemor.

KOMMENTAR:

Vi hører stadig folk bruke seg selv som eksempel på at ting ikke er så farlig. De ble røyka på, brukte ikke setebelte, fikk ris på blanke messingen og ble tvangskosa av slekta, og «det gikk jo bra» med dem!

Men klarer vi å se at det ikke er bra nok? At vi har en plikt til å bruke innsikten vi tilegner oss til å gjøre neste generasjon litt bedre, om vi kan?

Selv på førskolelærerutdanningen, der jeg gikk, ble det heftige diskusjoner om det å kjefte på barn.

- Hvorfor er det uakseptabelt å rope og skrike til sine ansatte, mens det fremdeles er akseptabelt å gjøre det mot barn?

 Argumentene var de samme som før ble brukt mot fysisk avstraffelse.

- Hva skal vi gjøre om vi ikke engang kan gjøre dette?

Foreldre som slår går med en frykt for at de mister muligheten til å oppdra barn på en god måte om de ikke kan slå. Det har jo funket for deres egne foreldre, besteforeldre og tippoldeforeldre. I alle fall tilsynelatende. Så hvorfor slutte nå?

Kjønnsroller

Hele barndommen fikk jeg høre at "gutter er gutter". Jeg fikk massevis av juling som ble kalt 'å like meg'.

- Han dytter deg i skolegården fordi han vil ha din oppmerksomhet.

Er det ikke egentlig et kompliment? Nesten litt søtt?

Slike ting kan lett avfeies som ubetydelige. Som bagateller. Men hva lærte jeg av dette? At mine grenser betydde noe?

Men enda mer alvorlig må jeg spørre:

Hva lærte han av dette?

Sjanseløs

For min kamerat sin del gikk dette etter hvert over til seksualisert vold. Han har sonet for voldtekt som voksen. Er det han jeg er sint på? Nei, selv om jeg fremdeles er redd for å møte på han et sted der jeg blir tvunget til å smile og være grei for å ikke provosere på meg trøbbel. Det er kulturen jeg er sint på. Han hadde vel aldri noen sjanse.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

For det er dette med å kunne si 'nei' jeg biter meg mest merke i her.

Kanskje fordi det er det som er mest skjult og fordekt som noe positivt. Vi utsetter barna våre generelt og døtrene spesielt for et positivitetstyranni. De skal være søte, blide, snille og gode. Si ja og ikke klage. Men er dette å anerkjenne og godta hele barnet? Det er viktig at vi tåler at følelsene svinger og at også barn kan si 'nei'. Mange vil hevde at sinne og sutring er dårlige følelser. Uønskede følelser. Jovisst er det bra å være blid og glad, men vi gjør ingen glad ved at nekte dem å utrykke de andre følelsene. Ikke egentlig.

Sette grenser

For hva lærer vi egentlig barna våre når vi ber dem være greie og gi klem fordi vi selv synes det er hyggelig uten tanke for om barnet ønsker fysisk intimitet akkurat nå eller med akkurat den personen?

- Begynner jeg å telle opp kjenner jeg et titall jenter som har blitt utsatt for festvoldtekt

Klassevenninna var oversjenket. Da de fant henne lå en ansatt på skolen oppå henne.

Jeg mener det er viktig at vi tør å være tydelig helt fra barna er små, at de er sin egen sjef, men at de voksne er HMS-ansvarlig. Ungene må eie seg selv og få sette grenser som respekteres. Både for å lære å si nei og for å lære at andres nei og andres grenser teller.

Vil du ha barn som kan snakke med deg? Da må du tåle at de er sure noen ganger, eller sinte eller hva som helst. Da må du tåle avvisning. For du kan fint trene ungene sine til å si det du vil høre.

Spørsmålet blir: Vil du egentlig det?

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!