KROPPSPRESS:
- Stakkars deg hvis du må se noen som er mindre attraktiv!
Filosofien er enkel: Liker du ikke det du ser – se bort
KOMMENTAR:
"Bare fordi at stadig flere mennesker begynner og bli fete burde ikke det bli malen og godtatt, vi må nedkjempe fedme ikke oppmuntre det".
"En så stor kropp er ikke en sunn kropp.. Ferdig"
"Nei! Flesketroll"
Kommentarene på Facebook var mange under Kvinneguidens sak om Tess Holliday, den første kvinne i størrelse 54 som har fått kontrakt med et verdensledende modellbyrå.
Jeg må si jeg er veldig glad jeg kommer fra et hjem der vi er opplært til å behandle alle mennesker med respekt. I vår sofa har det sittet mennesker fra alle samfunnslag, i ulike størrelser og fasonger, og jeg fikk streng beskjed av foreldrene min å behandle alle likt. Vi visste for lite om vedkommende som satt der i sofaen og drakk kaffe til at vi kunne mene mye om vedkommende.
I kommentarfeltene rundt om, er det et stort antall mennesker som åpenbart ikke har lært det samme. Noen er tydeligvis oppdratt til å kaste ut av seg det første de tenker, og det er ofte hverken spesielt hyggelig eller velformulert.
Kroppspress
Det interessante er at de færreste har noe å si om selve saken. De fleste angriper utseendet til den som mener eller gjør noe de ikke liker. Og det er ikke bare Tess Holliday som får gjennomgå. Det er tynne modeller som «ser ut som beinrangel» og er «det styggeste» de noen gang har sett. Superlativene hagler, og jeg tenker med gru på de stakkars barna som leser hva disse voksne menneskene lirer ut av seg. Er det rart unge mennesker i dag får spiseforstyrrelse i frykt for å bli seende ut som det voksne folk kategoriserer som «helt jævlig»?
Carina Carlsen (28)
- Kroppspositivist som lever ut den glamorøse drømmen som Fifi von Tassel på den norske burlesquescenen.
- Miljøarbeider og resepsjonist, studerer vernepleie med fordypning i sexologi.
- Deltaker på Norske Talenter på TV2 høsten 2015.
- Fast spaltist i Kvinneguiden.
- Har Instagram-kontoen Fetmenfattet.
I dag lever vi i en verden der vi rangeres etter hvor pulbare vi er. Er du ikke attraktiv er du ikke verdt noe, og bør ikke synes. Stakkars oss hvis vi må se på noe som er mindre attraktivt!
Og nettopp derfor, fordi vi hele tiden rangerer oss etter hvem som er penest, tror jeg vi har godt av å se andre type kropper. Kropper som ikke fyller det skjønnhetsidealet vi streber etter å oppnå nå i dag. Jeg tror mange henger seg opp i de som avviker fra normalen, nettopp fordi de avviker fra normalen. Vi er opplært til at dette er feil og derfor reagerer vi – noen sterkere enn andre.
Tjukk, ikke dum
Under artikkelen om Tess Holliday og også min kommentar om hverdagen som tjukk, dukker det stadig opp utsagn som «Det er ikke størrelsen det kommer an på, men hvor sunn du er».
Da får jeg lyst til å spørre – hvorfor er det viktig for dere at jeg, Tess og åpenbart resten av verden, er så sunne? Jeg forstår de helsemessige aspektene. Jeg er tjukk, ikke dum. Det sier jeg selv om mange tror jeg ikke skjønner at det å være tjukk ikke nødvendigvis er noen fest for kroppen.
Likevel: Jeg har faktisk rett til å være så usunn jeg bare vil. Om jeg vil spise sjokolade i dusjen og dyppe meg selv i karamellsaus for så å slikke det av, så er det faktisk mitt problem. Det er min helse og mitt liv det går utover.
Det er mange ting jeg ikke liker, eller synes er dumt her i verden. Jeg kan likevel ikke nekte folk å gjøre dem. Selv ikke om det kan være helseskadelig. Folk hopper i fallskjerm. Det kan du i hvert fall dø av. Jeg har likevel ingen planer om å starte et kollektivt hat mot all verdens fallskjermhoppere, bare fordi jeg selv har høydeskrekk.
Unnskyld for at jeg er til
Jeg har alltid vært stor. Jeg skal ikke måtte unnskylde meg for at jeg ser ut som jeg gjør. Likevel gjør jeg det hele tiden. Jeg kan spise en sjokolade og fortelle om den gangen jeg løp Holmenkollstafetten. Jeg kan tvinge i meg løk, selv om jeg avskyr det, bare fordi det er flaut å la folk se at jeg faktisk velger bort en grønnsak. Jeg skammer meg når jeg tar heisen istedenfor å gå trappen. Jeg tenker inni meg at de som ser dette tenker at det ikke er rart jeg ser ut som jeg gjør.
Jeg er ikke flau fordi jeg er tjukk, men jeg skammer meg fordi jeg ikke nødvendigvis er sunn nok til å rettferdiggjøre kiloene mine.
Tess Holliday har sluppet gjennom et nåløye svært få av oss kommer igjennom. Hun har blitt modell, kan reise verden rundt og tjener bedre enn de fleste av oss.
Rock det du har
Første gangen jeg så Tess var ikke det første som slo meg at jeg skulle bli enda tjukkere. For meg kom det endelig en dame jeg kunne identifisere meg med. En dame som brøt med det tradisjonelle skjønnhetsidealet. Hun viste meg at kvinner kan få føle oss flotte uansett hvilken størrelse vi er. Selv om hun er modell, vakker som få og har tilgang til all verdens lekre moteplagg er det likevel noe ved henne som gjør at jeg kan føle meg bedre. Hun har motbevist det jeg alltid har trodd – at jeg må være tynn for å være fornøyd med meg selv.
Vi vet alle at befolkningen stadig blir tyngre, og at dette ikke er bra. Men å beskylde enkeltindivider for et folkehelseproblem faller på sin egen urimelighet. Hverken Tess Holliday eller jeg (jeg elsker å kunne sammenligne meg med henne) oppfordrer til overvekt eller dårlig helse.
Det er snakk om selvaksept, og forhåpentligvis kunne inspirere noen til å tenke at de tross alt ikke er så innmari stygge – selv om nettrollene kaller deg fleskeberg eller det som verre er. Når alle rollemodellene ser klin like ut, er det befriende med noen som viser at du kan rocke det du har enten du er tjukk eller tynn, pæreforma eller epleforma, kort eller lang, gammel eller ung.
Og du, i motsetning til nettrolla som til stadighet sier «slank deg» har jeg ennå til gode å høre tykke mennesker si «bli tjukk».
Vil du lese flere slike saker om kropp og selvbilde? Følg Kvinneguiden på Facebook!