- Første gangen han skulle kysse meg skjedde det selvsagt i det offentlige rom

- Vi lever i et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem.

Hele livet har Carina Carlsen (alder) hørt at hun er pen,- til å være så tjukk.

KOMMENTAR:

- Jeg er ikke spesielt «prippen». Jeg kan snakke om det meste i de fleste forum, og kunne sikkert gått naken opp og ned Karl Johan dersom noen hadde utfordret meg.  Jeg har brettet ut sexlivet mitt i media, og jeg har stått på scenen og vitset om den gangen jeg fikk klamydia.

Jeg går for å være hun dama uten grenser, og det er et stempel jeg, i hvert fall inntil videre, bærer med stolthet. Det er lite som er tabu.

Det er likevel en ting jeg ikke takler: Offentlig affeksjon.

Dette fenomenet der kjærestepar begynner forspillet utenfor husets fire vegger, og inviterer allmennheten inn i deres kontrollsjekk av hva den andre spiste til middag.

Denne begrafsingen i det offentlige rom der alle får innblikk i den enkeltes erogene soner. Denne måten å markere reviret sitt på hvor du i stedenfor å tisse på noens sko, med et sløret blikk og hender på avveie signaliserer «ligg unna, folkens - he's mine".

Jeg ønsker ikke å ta en del i det, så vær så snill. Hold meg utenfor.

Mine mange unnskyldninger

Det verste er likevel når det rammer meg selv. Du vet – når du er sammen med en fin fyr som også synes du er fin. Faktisk så fin at han har lyst til å vise det i det offentlige.

Så fort noen lirker tak i hånden min griper angsten meg, og jeg finner fort på en unnskyldning for å slippe unna, som for eksempel å bytte hånd på veska, eller lete etter mobilen. Selvsagt etterfulgt med å stikke hånden kjapt ned i lomma og late som ingenting.

Jeg har hatt kjærester som har villet holde rundt meg når vi har stått i rulletrappen. Jeg har hatt kjærester som har villet kline på kafé.

Jeg har også hatt kjærester som ville jeg skulle suge dem på bussen, men det er en annen historie.

Jeg synes det til og med er flaut å snakke i telefonen med noen jeg liker mens jeg sitter på buss eller tog. Jeg blir så fnisete, og da kan alle se at «der sitter en forelsket kvinne. Se så latterlig hun er».

Underbevisst angst

Jeg tror kanskje angsten i hovedsak kommer fra den gangen jeg så et eldre par stå på det lokale kjøpesenteret i Odalen og råkline. Begge to iført behagelige kosedresser, hun med hendene erotisk plassert rundt en hundepølse.

Slik sto de utenfor Nille, uten skam eller hensyn til allmennheten, og 16 år gamle Carina, som brukte over ett år før hun turte å kysse sin første kjæreste (vi måtte stille klokken en dag i desember, og da klokken ringte 23.00 måtte vi pause Ringenes Herre og diskutere et kvarters tid om vi rett og slett bare skulle utsette det hele. Vi tok likevel mot til oss, og jeg husker fortsatt at vi satte filmen på pause mens Gollum myser mot oss fra tven), ble ikke mindre skremt av denne seksuelle opptredenen og bestemte seg nok der og da, i underbevisstheten, at det der aldri skulle bli meg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Jeg har holdt meg sånn noenlunde, men i det siste har det stadig blitt vanskeligere å holde andres fingre av fatet.

Erobring som vil kline

Jeg har nemlig truffet en mann, og min seneste erobring liker, i motsetning til undertegnede, offentlig affeksjon av det «grovere» slaget.

Han er ikke så opptatt av å holde hender, men kline – det skal han.

Første gangen han skulle kysse meg skjedde det selvsagt i det offentlige rom. En søt historie for så vidt, der jeg er klar til å gå på toget og han holder meg fast litt ekstra lenge, før han tar mot til seg å kysser meg. Reaksjonen min var spontan. Jeg dyttet ham vekk og tørket av meg kysset hans på jakkeermet.

Han ga ikke opp og vi møttes på ny.

Så sto vi der da, og skulle ta farvel. Jeg ga en lett klem, og han sto der med fisketrut og ventet på mer.

Angsten fylte meg.

 Ikke bare var vi på et offentlig sted, der folk kunne beskue at jeg bedrev uanstendige aktiviteter med denne mannen, men hans bror (av en eller annen grunn) var også til stede. 20 centimeter fra det hele.

Panikken grep meg, og det gjorde også han. Med lukkede øyne og nevnte fiskemunn lente han seg innover. Jeg håpet togdøren skulle lukke seg igjen. Det gjorde den ikke. Jeg kunne ikke dytte ham vekk.

Så jeg gjorde som enhver annen femåring ville gjort – jeg tok et godt tak i ham og blåste ham inn i munnen av all min kraft, før jeg vinket et nonchalant farvel.

Det er et under at han vil treffe meg igjen, men klart… Han får igjen med rente så fort vi kommer bak lukkede dører.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.