«I dag er det tre år siden»

KOMMENTAR:

Lørdag 22. mars 2014. Jeg har akkurat stått en time foran speilet. Tatt på meg favorittblusen min og svarte jeans. Jeg føler meg fin. Klokken nærmer seg 20:00, og jeg er klar for middag hos tante og onkel.

Vi er i Hemsedal for helgen. Jeg og mamma går i forveien. Lillesøster og venninnen hennes kommer etter. Vi er presise inn døra og klar for god mat, god drikke og godt selskap. Med nok alkohol i kroppen drar jeg spontant ut på byen. Alene.

Alkohol? Hvorfor drakk jeg?
Alene? Hvorfor reiste jeg alene?

Utenfor Burgeren i sentrum av Hemsedal møter jeg på en guttegjeng som jeg anser som hyggelig. De spør om jeg vil være med på nach. Nei, sa jeg først. De skulle motsatt vei av hva jeg skulle. Han ene tilbyr at vi kan ta en taxi tilbake til sentrum etter nachet. Da sa jeg ok, og ble med på nach. Flere er i taxien sammen med meg. Gutter og jenter, kvinner og menn. Jeg kjenner ingen.

Hyggelige? Hvorfor anså jeg de egentlig som hyggelige?
Ukjente? Hvorfor satt jeg meg i en taxi med ukjente folk?

I taxien satt jeg på fanget til en ukjent mann. Han «tafset» på meg, så jeg flyttet meg over til et nytt fang. Så enda et ukjent fang og enda en ukjent mann.

Tafset? Hvorfor tafset han på meg?
Ukjent fang? Hvorfor satt jeg meg på fanget til en ukjent mann?

Alle virket hyggelige

Etter ti minutter kjøring, ankommer vi «Harry Hytta», der nachet er. Alle virker hyggelig, kanskje litt fulle, men alle med godt humør. Jeg klarte å kose meg på et nach med helt ukjente folk. Jeg mottok en drink.

Harry Hytta? Hvorfor dro jeg egentlig hit?
Drink? Hvorfor tok jeg mot drinken?

- Er den farlig?

Etter hvert blir jeg spurt om å bli med ned i kjelleren. Jeg, sammen med to menn. De gir meg beskjed om å sette meg ned på senga, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Den ene ukjente, satt til høgre for meg. Den andre ukjente, stod ovenfor meg. Han til høgre tar frem en liten pose med noen kapsler i. Uten at jeg spør, plasserer han ene kapselen i hånda mi. Han tar en selv, og gir en til mannen ovenfor meg. Jeg spør hva det er. Svaret jeg får tilbake er lite tydelig. Noe med M. Jeg spør om det er farlig. Svaret jeg får er klart og tydelig «nei». Det er ikke farlig, den vil bare gjøre at jeg blir glad og at livet mitt føles fantastisk.

- Kom deg i sikkerhet med en gang

Dette gjør du om du har blitt voldtatt på ferie i utlandet.

Så henter en av mennene et glass vann. Kapselen i munnen, og vannet som skyller den ned. I likhet med de to mennene, tar jeg kapselen og stoler blindt på at den ikke er farlig. Jeg spør når den vil gi virkning, og får til svar at jeg vil merke det om 30-40 minutter. Jeg ser på klokken og den er halv to på natten.

Kjelleren? Hvorfor ville de ta meg med dit?
Kapsel? Hvorfor ville de gi meg den? Og hvorfor tok jeg den? 

Får ikke svar

Vi er tilbake i hovedetasjen igjen. Klokken nærmer seg to, og jeg føler meg ikke vel. Jeg føler meg kvalm og dårlig, så jeg sender en melding til en jeg møtte tidligere på kvelden. Jeg får ikke svar. Jeg blir dårlig. Ikke bare litt dårlig, men forferdelig dårlig. Hjertet banker så fort at jeg blir redd. Livredd.

Jeg tar frem telefonen igjen. Prøver å sende en melding til mamma med «hjelp». Jeg klarer det ikke. Det er som at telefonen flyr ut av hendene mine. Til slutt gir jeg opp. Jeg får hverken til å skrive eller si «hjelp».

Dårlig? Hvorfor ble jeg dårlig?
Hjelp? Hvorfor klarte jeg ikke å skrive eller si hjelp?

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Ingen ringer 113

Jeg ser dobbelt. Tingene i rommet «flyr rundt». Folk snakker så fort, gjentar ord og jeg mister meg selv helt. Jeg ser meg selv utenfra. Andrea er forvirret. Andrea er utrolig redd. Andrea er hjelpesløs.

- Det er ikke den som blir utnyttet som skal ta ansvar

Tonje er lei av forslag om sykkelbukser mot voldtekt.

Så får jeg med meg at noen prøver å snakke til meg. «Nunununu drardrardrar viviviv nednedned». Jeg prøver å reise meg opp, men er ustabil. Det kjennes som jeg går på en trampoline som er i full bevegelse. Halvveis ned kjellertrappa faller jeg. Alt blir svart.

På dette tidspunktet har jeg mistet all kontroll over min egen kropp. På dette tidspunktet skulle jeg ønske noen ringte 113.

113? Hvorfor ringte ingen 113?
Et fall? Hvorfor faller jeg så hardt?

Ingen respekt for min kropp

Det kom aldri til det punktet at jeg fikk hjelp. Det skjedde aldri, selv hvor mye jeg ønsket det. Spesielt nå i ettertid. De tre mennene valgte å utnytte at jeg hadde mistet kontrollen. Nå skulle det bli enda verre, og de skulle utnytte meg enda mer.

De to som ga meg dopet, pluss en til, drar meg med ut fra hytta. De bærer meg med i en taxi og inn i ei campingvogn.

De voldtar meg. En etter en, i mange timer. Det tar bilder og har absolutt ingen respekt for meg og min kropp.

Utnytte? Hvorfor valgte de å utnytte meg?
Voldta? Hvorfor skulle alt dette gå utover meg?

Husker glimt

Jeg husker noen glimt fra kvelden. Glimt jeg skulle ønske jeg ikke husket, men som stadig vekk kommer tilbake til meg. De glimtene kommer som flashbacks, som traumer og som vonde mareritt natt etter natt. Tre eldre menn, mot forsvarsløse meg.

«Ikke frik ut,» sa hun. «Det går bra med meg, men jeg er blitt voldtatt»

For storesøster Anette vil det alltid være et før og et etter.

Jeg har aldri følt meg så liten. Jeg var livredd, og redd konsekvensene skulle bli enda verre om jeg strittet mot.

I etterkant har jeg klandret meg selv og stilt mange spørsmål. Noen av spørsmålene har jeg nevnt etter de skrevne avsnittene over her. Noen av disse spørsmålene ble også brukt mot meg i rettssakene. Man straffer seg selv nok med slike spørsmål etter en voldtekt, om man ikke skal få de slengt det mot seg i rettssakene også.

Jeg har spurt meg selv om de er tom for empati og medmenneskelighet.

De fikk meg til og med til å tenke «kanskje det var min egen feil». Nei, og atter nei. Ikke faen om det er min feil.

Det er kun de som utfører slike handlinger sin feil. Jeg er så takknemlig for at jeg klarer å tenke det den dag i dag. Til tross for at jeg ikke ble trodd, og de ble frikjente.

Angst

I dag er det akkurat tre år siden. Jeg har gruet meg til denne datoen lenge nå. Det verste er kanskje ikke datoen, men hvor uvel jeg blir både psykisk og fysisk. Det er skummelt hvor mye kroppen husker. Den ga meg allerede varsel i forkant av datoen, men til nærmere datoen har kommet, til mer preget har jeg blitt.

"Å nei, nå kommer jeg til å bli voldtatt, i en heis, rett utenfor venninna mi sitt hus"

Bare jeg lukker øynene kan jeg se dagen for meg, skriver Chika Anene.

Hjertet mitt gjør vondt, og spesielt vondt er det i dag. Jeg har angst. Jeg får ikke sovet godt og kjenner det knyter seg på innsiden av lårene mine. Jeg er kvalm, uggen nedstemt, trist og sint på samme tid.

Kroppen min gir beskjed om at jeg har en vanskelig dag foran meg. Dette skjedde året etter, to år etter og nå tre år etter hendelsen. Likevel hadde jeg et håp om at det ikke skulle oppleves så intenst tre år senere. Jeg tok feil.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Det er nok ikke så synlig utenpå, for jeg ser både oppegående, opplagt og frisk ut. Men det indre ser ingen. Det er det kun jeg som kan føle og kjenne på.

Spiller tøff

Selv om jeg er sint for at denne datoen fortsatt skal gjøre så vondt, så har jeg innsett at det tar tid å fjerne en så alvorlig hendelse fra livet mitt. Voldtekt gjør vondt og er vondt. For meg er det veldig vanskelig å snakke om følelser rundt dette.

Jeg er veldig flink til å spille tøff og hard. Likegyldighet har også blitt en del av meg disse årene.

Jeg sliter med å plassere følelser, både vonde og gode. Dette er vanskelig å innrømme, siden jeg har stått frem i media med min historie, men media blir på en måte en fasade der man bare får se en liten del av et stort bilde.

Det er tre år siden nå. Tre år som har bydd på kraftige nedturer, men også noen oppturer. Disse oppturene betyr veldig mye for meg. Det er godt å sitte igjen med noe positivt etter alt det negative.

For mange vil det være vanskelig å forstå, for andre er det lett å forstå. Jeg ble voldtatt, noe som så klart er en vond og negativ opplevelse. Det positive er alt jeg har lært på veien, både om meg selv, livet, mennesker, samfunnet, rettssystemet og mye mer. Jeg har fått møte mennesker som jeg mest sannsynlig aldri hadde møtt om det ikke var for denne hendelsen, og det er mennesker som betyr mye mer enn en negativ hendelse i livet mitt.

Nå ønsker jeg ikke å bytte ut livet mitt med noen. Jeg har blitt raskere voksen på noen områder, andre ikke. Nå har det blitt en del av meg, livet mitt og fremtiden min. Uansett er jeg stolt over den jeg er i dag.

Det er så viktig å se fremover, og ikke leve i fortiden. Jeg gjorde det lenge, og klarte ikke å gi slipp. Det er så vondt å leve i fortiden, for den kan man ikke gjøre noe med. Det beste valget jeg har tatt, i tillegg til å navngi de tre frikjente, er å ta et steg fremover.

Jeg velger å være åpen og ærlig, fordi jeg vet hvor sårt det kan være for andre som sitter der alene med slike følelser.

Klarer jeg å hjelpe andre med å være åpen, gir det meg så mye tilbake. Jeg ønsker at vi skal snakke, dele og diskutere voldtekt som et vanlig tema, ikke et tabubelagt et.