Feminisme i Norge
- Er ikke kvinner født til å like å stå på kjøkkenet?
Rose (26) tar kjønnsstudier. Gjett hva hun må snakke om på hver bidige fest?
Rose Fagerheim (26)
- Rose er en av finalistene i Kvinneguidens store skrivekonkurranse.
- Har en bachelorgrad i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen, og holder nå på med en master i Gender Studies ved Universitetet i Oslo.
- Hun har også bodd og studert i Montreal og London, og drømmer om å bo i begge byene igjen.
- Twitrer om feminisme og bøkene hun leser (@Rose_Fagerheim), og tidvis tar hun instagrambilder med samme tema (@eirunnrose).
KOMMENTAR:
- Jeg har skiftet studie fra statsvitenskap til tverrfaglige kjønnsstudier, og merker stor forskjell på spesielt ett felt i livet; nemlig smalltalk på fest.
Før var det fredfullt å ta seg en øl i godt lag.
Nå rekker jeg så vidt å fullføre setningen «Jeg tar en master i kjønnsstudier …», før spørsmålene begynne å hagle inn.
Er jeg for kjønnskvotering? Pappaperm? Og klassikeren: mener jeg at likestillingen har gått for langt?
Fanget i et «real-life» kommentarfelt
I starten ble jeg oppriktig glad. Endelig skulle jeg få fortelle om alt jeg hadde lest om kjønnskvotering. Jeg skulle få sitere den interessante artikkelen jeg hadde lest timer før festen, og greie ut om fordeler og ulemper.
Jeg var blitt en vaskeekte folkeopplysning! Også på fest!
Ja, gleden var stor – helt til jeg forsto at jeg egentlig var fanget i et «real-life» kommentarfelt.
Du har kanskje lurt på hvem disse folkene er som kommenterer kronikker skrevet om feminisme? Hvor er de når de ikke skriver om at likestilling har gått for langt på vg.no?
Da kan jeg fortelle deg at de er ved siden av meg - på ALLE fester jeg går på.
- Jeg er for likestilling, men ...
De begynner forsiktig. De spør om det er et spennende studie, noe jeg kan bekrefte, før de sakte beveger seg mot farligere grunn. Nå står en ekte feminist foran dem, og jeg kan se at vi kommer til å bli stående sammen en god stund.
Jeg har lagt merke til et mønster. «Jeg er for likestilling», begynner vedkommende, trekker pusten og så kommer det berømte «men»-et. For det skal vise seg at de ikke er så for likestilling som jeg ble forespeilet.
«Men hva synes du om hjemmeværende mødre?»
«Ja, jo, problemet er vel at de blir økonomisk avhengige av ektemennene sine», sier jeg og tar en slurk av ølen.
Jeg ser lengselsfullt på gjengen noen meter borte, som er i full gang med å snakke om en ny film de har sett. Der kunne jeg også ha stått, hadde jeg fortsatt med statsvitenskap.
Diskriminerende strukturer
"Synes du ikke at folk skal få velge selv?"
Visst synes jeg folk skal få velge som de vil. Problemet er strukturer som diskriminerer mot kvinner, svarer jeg. Mange personlige valg, som oppriktig føles som et selvstendig valg fordi det tilfeldigvis passer best for familien, blir en struktur som begrenser kvinners handlingsrom. Det bygger seg opp en forventning om at kvinner skal være hjemme, så da blir det sånn.
Her har de ofte svaret klart: «Er ikke kvinner født til å like å stå på kjøkkenet?»
Jeg tillater meg et lite smil, sukker og blir stående i en storm av spørsmål.
Fornekter jeg at menn og kvinner er forskjellige, rent biologisk? Tror jeg at kvinner er dumme som lar seg lure av strukturene jeg snakket om? Mener jeg at menn er onde? Vil jeg at mindre kvalifiserte kvinner skal ta jobbene til flinkere menn? Synes jeg at kvinner ikke skal få barn? Og er det ikke slik at kvinner koser seg i offerrollen?
Igjen titter jeg over mot gjengen som nå snakker om en bok jeg liker godt, men selv er jeg fanget sammen med en «sjøløve».
Sjøløving
Det viser seg at flere kvinner blir fanget i lignende diskusjoner så mange ganger at taktikken blir beskrevet som «sealioning» eller sjøløving, på godt norsk.
Sjøløving er å bombardere offeret med så mange spørsmål at personen tilslutt sier noe dumt, eller blir så forbannet at sjøløven kan ta henne på dårlig oppførsel. Og sjøløvene – de kan dukke opp overalt.
Det kan høres harmløst ut. For alle enkeltspørsmålene fra en sjøløve er ikke nødvendigvis problematiske. Derimot er det problematisk å stå i stormen, fest ut og fest inn – for å ikke snakke om slitsomt!
Sjøløving bidrar til at debatter om feminisme ikke handler om saken; den handler om å få unge (kvinnelige) feminister til å holde munn. Om å gjøre det så slitsomt og ubehagelig at unge kvinner som meg ikke orker å ta debatten enda en gang, blir stille, lyver og sier vi må på toalettet for å komme oss vekk.
På fest. På internett. I avisene. Sakte skremmes vi bort av sjøløver. Det er slitsomt, vanskelig og ofte vondt å ytre seg om feminisme.
Feminister skal for all del tåle kritiske spørsmål, men ikke trolling. Da slipper vi ikke til med fagkunnskapen vår.
Blir mye small-talk fremover
En gang utvekslet jeg notater fra feltet med en medstudent. «Jeg orker ikke å fortelle folk jeg ikke kjenner at jeg studerer kjønnsstudier» sa jeg, «jeg blir alltid stående i evigheter før jeg sniker meg vekk».
- Du trenger jo ikke å bli stående så lenge, fortalte hun meg.
- Du kan si det du vil, og så gå. Si at du ikke vil snakke mer om det, og gå. Feminister er ikke programforplikta til ta diskusjonene hele tiden, avsluttet hun.
Det er et godt råd, men vanskelig å gjennomføre i praksis. For jeg vil så gjerne snakke om det jeg brenner for. Jeg vil så gjerne bidra med forskning og kunnskap i diskusjoner rundt viktige temaer om samfunn, kjønnsroller og likestilling.
Så jeg vil nok fortsette å ha uendelige small-talks i festlige lag, så lenge disse sjøløvene insisterer på å jakte meg.
Vil du lese flere gode og morsomme kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 07/08 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.