Feministisk oppdragelse
Skal datteren min, skrekk og gru, bli som meg?
- Noen ganger ser hun ut som et plastikkjuletre på steroider.
KOMMENTAR:
Det finnes nok av dobbeltmoralske foreldre. Man blir i grunnen ganske dobbeltmoralsk av å få barn. Jeg pleier for eksempel å skryte av at jeg «prøvde alt» som 15-åring. Jeg synes det vitner om tæl (om enn litt destruktiv tæl), men bare tanken på at ungene mine skal ha det like grensesprengende festlig i så ung alder gjør at jeg får fullstendig hetta. Ikke over mitt lik, eller rettere sagt deres (skrekk og gru).
Jeg lurer på om det samme skjer når døtrene våre viser tegn til å ville pynte seg. Her om dagen fikk datteren min velge mellom hva hun ville i lekebutikken, og til min store forskrekkelse valgte hun et giftig og illeluktende Frost-sminkesett. Et fuckings sminkesett? Hva gir du meg. Hun er ikke en gang fire år.
«Er du sikker?» spurte jeg sikkert tusen ganger.
«Du kan få denne kassen med lego? Et doktorsett? Fanken heller, du kan få det fjernstyrte helikopteret der om du vil!»
Men nei, det var bare de glitrende, skinnende, rosa, til nøds gule og turkise reolene på lekebutikken som fristet.
Dette til tross for at jeg så lenge som mulig har kledd henne opp i marineblått, grått og grønt. I protest – selvfølgelig - mot rosahysteriet.
”Så fin gutt,” sa folk.
”Takk” sa jeg, og himlet med øynene mens jeg innerst inne følte meg hundre ganger kulere enn dem.
Plastikkjuletre på steroider
Det er utrolig lett å være politisk korrekt så lenge barna er små. Før viljen setter inn. Små jenter, i fare for å bli generaliserende, er fascinerende sikre i sin sak. De kan ikke rikkes en meter.
Helena Brodtkorb (30)
- Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
- Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
- Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.
Og det liker jeg jo, på en måte. Jeg liker at små jenter er sta og tøffe. Ikke yndige og tilbaketrukne, men egenrådige. Vi oppfordrer jenter til å gi beng i hva andre synes og finne sin egen greie. Vi har som kjønn tross alt vært undertrykket i hundrevis av år.
«Vær så god, lille fugl, bruk kreativiteten», sier jeg; «Bare ikke på DEN måten».
For ærlig talt: Noen ganger ser hun ut som et plastikkjuletre på steroider.
«KJOOOOLE!!»
Brøles det i overetasjen hver morgen. Vi snakker urbrøl. Håret står til alle kanter og øynene er sorte. Ingen av de praktiske ullklærne jeg har betalt en formue for hos såkalte «kjønnsnøytrale» forhandlere er bra nok.
Barn er annerledes enn oss
Jeg drar på besøk til nye venner på Tøyen Hageby for å spise fullkornspannekaker med selvplukkede blåbær, men det de ikke vet er at jeg har bestukket treåringen med syntetisk godteri, bare for å få henne til å børste håret og ta på seg de voksenklærne i miniatyrstørrelse som de selger på Cos, mørkeblå ulljakke fra Nøstebarn og et par brune skinnsko. Man er ikke født kvinne, man blir det, for å si det sånn.
Og det krever vitterlig en hel del å få disse småjente peilet inn på en korrekt versjon av det kvinnelige. Tekkelig, polert, men effortlessly beautiful.
Bare se på mor og hennes generasjon: Nike-sko, skinny jeans og ullkåpe i nøytrale farger, naturlig sminke, med en anelse markert eyeliner. Høye hæler på byen. Kjole når vi skal føle oss ordentlig fine.
Barn er i grunnen ikke så veldig annerledes enn oss. De plukker opp hva som er gangbart, og velger noe innenfor spekteret som de liker. Det blir overveldende ofte likt alle andres valg.
Uoppfinnsom definisjon
Min datter var vel omtrent to år, nesten baby altså, første gang hun sa at hun ville ha på seg kjole i barnehagen fordi da kom de andre til å like henne.
Jeg fikk selvfølgelig panikk, og vurderte å ringe Finn Skårderud for å sjekke om det var muligheter for å sette ungen opp på venteliste ti år før hun var i nærheten av tenårene. Helt til jeg innså at jeg så veldig lik ut alle andre jeg også. Og det er kanskje her utfordringen ligger.
«Hvordan skal vi peile døtrene våre inn på konstruktive aktiviteter, som å bygge ting?» klaget jeg til en venn i samme situasjon.
Hvor trist er det ikke at datteren min og hennes jevnaldrende skal bruke hele sin barndom til å strebe etter å passe inn i en snever, og uoppfinnsom definisjon av det feminine? For hva da? For å bli profesjonell make-upartist og frisør? For å bli generisk pop-prinsesse med en million følgere på Instagram?
(Ingen kritikk av make-upartister eller popstjerner, men alle kan ikke bli det.)
Mattesavn
Eller skrekk og gru, for å bli som meg? Fra jeg var 13 til jeg var 19 brukte jeg egentlig ikke fritiden min til stort annet enn å rave rundt på Hennes og Mauritz på jakt etter neste helgs antrekk. Jeg var så ufattelig kjip. Og her sitter jeg i dag, uten fast jobb, fordi jeg studerte et typisk kvinnefag, nemlig kunsthistorie.
«Fordi jeg likte fine ting».
Jeg skulle gjerne bygd et fuckings imperium, eller jobbet sammen med smarte og innovative folk med å erstatte oljen, men jeg tenkte bare på skjønnhet, og nå kan jeg ikke grunnleggende matematikk engang.
FML.
På med prinsessekjolen
Kanskje angsten min bunner i en slags frykt for at mitt eget kvinnelige avkom ikke skal bryte ut av strømmen og realisere de drømmene jeg har vokst på meg med alderen, nå som jeg vet så mye bedre. Men det er jo ikke rettferdig det heller, for livet går i faser. Hun skal få lov til å være der hun er, like det hun liker, la seg påvirke av det hun vil la seg påvirke av.
Så kan vi dobbeltmoralske foreldre prøve så godt vi kan å la være å bry oss så mye med utseende til døtrene våre, fokusere på alt det andre som betyr så mye mer, og huske på hvor konforme vi egentlig er selv.
Til helgen skal jeg la jenta gå i den mest glorete prinsessekjolen hun har. På Teknisk museum, vel og merke. Vi må jo få lov til å håpe.
Denne saken ble første gang publisert 13/05 2016, og sist oppdatert 28/04 2017.