Få kontroll over angsten
«Jeg tror ikke hun har onde hensikter med det hun sier, jeg tror egentlig bare at hun prøver å beskytte meg»
Theresas trofaste venn er en evig kritiker.
Theresa Stenersen
- 27 år
- Journalist, skribent og illustratør
- Bidrag til skrivekonkurransen med tema «Vendepunkt»
KOMMENTAR:
I ungdomstiden, førte skjebnen meg sammen med en som skulle vise seg å bli en av mine mest trofaste venner gjennom livet. Gjennom skolen, mange slags sosiale sammenhenger, i store deler av ungdomstiden, så vel som i det voksne liv med familie og jobb, har vi holdt sammen.
Vi har stått sammen i tykt og tynt, og det til tross for at denne vennen ved mange anledninger har fått meg til å tvile på meg selv og mine egne evner. Å si at hun har dratt meg ned gang på gang, er ingen overdrivelse. Men mer riktig er det vel å si at jeg har latt henne gjøre det.
Alltid kritisk
Heldigvis har jeg klart, dess eldre jeg har blitt, å frigjøre meg mer fra hennes sterke påvirkning på meg. Men ved å ha henne så tett, er det som om hun alltid klarer å finne et eller annet område i livet mitt å snike seg inn på uansett. Sånn som nå, når jeg endelig har bestemt meg for å gjøre et reelt forsøk på å gå ut med det jeg skriver.
«Skal du begynne med det nå?» sier hun skeptisk. «Du har jo barn du skal forsørge. Bør du ikke heller satse videre der du har en fot innenfor allerede, eller skaffe deg en bedre jobb?».
«Men det finnes jo mange som forsørger familien sin med å skrive», prøver jeg meg med.
«Joda, men de begynte kanskje litt tidligere enn da de nærmet seg tredve. Det er liksom ikke like søtt å drite seg ut på den måten i en alder av tjuesju.»
Vil beskytte meg
Ordene hennes sårer meg, slik de har gjort så mange ganger før, men kanskje har hun rett. Kanskje er det for sent, kanskje er det ingen vits i å prøve – med mindre målet i seg selv er å drite seg ut.
Selv om hun så mange ganger har gjort meg trist, tror jeg virkelig at hun er god på bunnen. Jeg tror ikke hun har onde hensikter med det hun sier, jeg tror egentlig bare at hun prøver å beskytte meg.
Hun kan være veldig lik en hysterisk, overbeskyttende mor til tider: En med intensjon om å holde barnet sitt trygt for enhver pris, som ender opp med å smitte det med sin voldsomme frykt.
Vonde ord
Og som en åpenbaring, kommer de over meg: Minnene fra alle gangene hun har holdt på, på sitt vante vis – og hvordan jeg faktisk har tatt til meg så altfor mye av hva hun har sagt.
Om jeg har tatt meg nær av det? Jeg har nærmest internalisert det hele som en dyp sannhet i meg selv! Følgene av dette har manifestert seg i livet mitt på mange plan. Jeg som fra barnsben av har elsket å skrive, har tillat ordene hennes å få så stor makt over meg, at jeg i flere år nesten ikke klarte å røre ved en penn.
Helt absurd er det faktisk, å ta en titt bare noen få år tilbake – til tiden da jeg var i min første fødselspermisjon. Jeg ble plutselig redd for å være sammen med andre, på grunn av hennes ord om at jeg virket nærmest lobotomert etter fødselen. At jeg ikke lenger fungerte slik som før, at jeg ikke lenger så ut til å besitte evnen til å prate med de jeg kjenner engang.
Angstens stemme
I likhet med en av mine store helter, Søren Kierkegaard, tror jeg faktisk ikke at angst er en fiende – men snarere en eksistensiell kompis. Mer eller mindre bortgjemt finnes den i oss alle, og kanskje kan den sies å være en nødvendig betingelse for det å kunne eksistere som menneske i det hele tatt.
Hvis skjebnen vil ha det til at angsten skal følge en livet ut, er det fåfengt å slåss. Tro meg; Jeg har brukt mye tid på det, og det eneste det fører til er at den blir enda mer ivrig i sin misjon.
Det jeg har funnet ut at funker, er å reversere rollene – og å oppføre meg som en god og uavhengig venn.
Jeg takker for mulighetene jeg har fått, til å bli så godt kjent med angsten og dens natur, for nå er jeg i stand til å identifisere den og jekke den ned, og dermed kan jeg hindre den fra å gjeninnta posisjon som hersker over mitt liv.
En følgesvenn
Jeg observerer angsten. Jeg aksepterer den. Jeg takker den, for dens flotte utførelse av det den er ment for å gjøre: Å beskytte meg og å sørge for at jeg overlever.
Deretter setter jeg den pent på plass, og påminner den om dens tendens til å være overhysterisk.
«Du må gjerne følge med» sier jeg, «men valgene for dette livet tas av meg».
Meditasjon har vist seg som et uslåelig hjelpemiddel for vennskapet vårt, og for livet mitt forøvrig.
Og selv om angsten i dag ikke utgjør noen stor makt over livet mitt på det generelle plan, hilser den ofte innom. Spesielt viser den seg idet jeg skal gjøre nye ting, sånn som da jeg gikk i gang med å skrive dette.
Som en god venn, har jeg forberedt angsten på hva som ligger i vente. Jeg har forklart den at dette er tiden for et vendepunkt.
Frigjøring
Herfra tar vi første steget på en viktig reise framover, der den kan føle seg fri til å bekymre seg, men hvor jeg kommer til å ta valg upåvirket av det. For begges skyld, er et av målene for reisen å lære seg å drite i om man driter seg ut.
Jeg har ingen planer om å sitte fastlåst i en bitter, angrende mine på mine eldre dager, og synes synd på meg selv fordi jeg aldri turte å prøve.
Jeg ser heller for meg å glise, fra øre til øre, over alle opplevelsene livet har gitt – inkludert alle gangene jeg dreit meg ut.
Jeg vil at livet mitt skal være et levende eksempel på klisjéen om at det ikke er destinasjonen, men reisen i seg selv, det hele handler om.
Det er det jeg vil vise barna mine.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 02/02 2017, og sist oppdatert 29/04 2017.