Besteforeldre

«Kanskje er det slik at farmor noen ganger skjønner at hun ikke er seg selv?»

Vilde forteller om redselen for at farmoren hennes skal glemme henne.

GLEM MEG EI: Vilde lever med frykten om at farmoren hennes en dag ikke kommer til å kjenne henne igjen.
GLEM MEG EI: Vilde lever med frykten om at farmoren hennes en dag ikke kommer til å kjenne henne igjen. Foto: Privat
Sist oppdatert

Vilde Bratland Hansen

  • 21 år
  • Fra Gjøvik
  • Studerer samfunnsfag i Oslo
  • Bidrag til skrivekonkurransen med tema «Styrke»

KOMMENTAR:

«Hei farmor!»

Jeg forsøker å være entusiastisk samtidig som jeg prøver å tolke hvorvidt det livløse blikket hennes kan kjenne meg igjen. Frykten for at hun ikke lenger skal huske hvem jeg er blir bare sterkere og sterkere for hver gang jeg kommer på besøk til henne på sykehjemmet.

«Er det deg?» spør hun da jeg kommer nærmere og hun omsider klarer å feste blikket på ansiktet mitt fra bordet hvor hun sitter. Selv om utsagnet isolert sett skulle tilsi at hun vet hvem jeg er, blir jeg likevel usikker på grunn av hvordan de mildt utmattede, men likevel vakre blå øynene hennes ser på meg.

Selv om jeg hater å innrømme det, er det snart på tide å innse at farmor sakte, men sikkert er i ferd med å bli en av dem som sitter der i det sykehusgule rommet og mangler det som er helt grunnleggende for ethvert menneske – verdighet. Mangelen på kontroll over egne emosjoner og evnen til å ta egne valg er som forduftet hos beboerne som sitter store deler av dagen og stirrer tomt inn i veggen på fellesrommet.

Klarer ikke ta vare på seg selv lengre

Det lukter av masseproduserte medisterkaker og desinfeksjonsmiddel. Sammen med de andre sitter farmoren min der i den lilla joggedressen hun mest sannsynlig har fått hjelp til å ta på seg. Egentlig sitter hun der og venter på at kroppen hennes skal få gjenforenes med sitt egentlige jeg.

Det tok ikke lang tid før diagnosen var stilt. Farmor klarte ikke klokketesten. Eller idiot-testen som de kalte den. Hun klarte ikke ta vare på seg selv lengre, som legen så fint sa det. Nå er hun plassert her. På sykehjemmet. I fremmede omgivelser. På 2C. 

Forsøker å få henne til å huske

I starten pratet vi om fortiden. Om barndommen i Stjørna i Fosen. Mitt bilde av henne som verdens sterkeste kvinne ble bare sterkere da hun fortalte om den endeløse sorgen etter at broren Peder ble skutt av tyskerne den første dagen under krigen. Eller da hun fortalte om hvordan hun som liten jente hadde overhørt sine egne foreldre snakke om å adoptere henne bort. Oppveksten til tross – jeg har ikke hørt henne klage noen gang. Hennes evne til å komme seg videre i livet har alltid fascinert meg.  

Nå er vi imidlertid kommet til et punkt der jeg fascinerer henne med de gode historiene hun en gang fortalte meg om sitt eget liv. Når jeg gjenforteller hendelsene som fikk meg til å sette mitt eget liv i perspektiv, blir hun helt forundret. «Er det sant?» kan hun si.

«Kommer du med bil? Har du bil?» sier farmor plutselig idet en av sykepleierne kommer og serverer henne dagens middag bestående av medisterkaker, poteter, ertestuing og brun saus. Jeg kjenner hvordan sinnet og fortvilelsen blander seg. Legger seg som en stor klump i magen min. Hun spør om bilen hver eneste gang jeg er på besøk, En del av meg har lyst til å fortelle henne akkurat det. Likevel vet jeg bedre. Jeg nikker og smiler. «Ja, jeg kjører bilen min. Den som jeg har hentet deg i før vet du?”» Jeg forsøker å få henne til å huske. Forsøker å nøste opp i noen vage minner. Hun ignorerer spørsmålet mitt. «Jeg har også bil. Jeg er en helt fantastisk sjåfør,» sier hun. Beviser nok en gang hvordan den manglende hukommelsen herjer som en orkan i hodet hennes. Et eller annet sted må hun vel vite at hun solgte sin siste bil for over ti år siden?

«Men jeg kan nok ikke kjøre i dag,» fortsetter hun. «Heldigvis har jeg fortsatt muligheten, siden jeg er så klar i toppen.» Jeg nikker og smiler for tredje gang. Blir sittende å lure på om hun sier det for å sjekke reaksjonen min. Som om at måten jeg reagerer på skal fungere som en slags bekreftelse på at det motsatte er tilfellet.

Kanskje er det slik at farmor noen ganger skjønner at hun ikke er seg selv? At det er en annen kvinne jeg ukentlig besøker?

FARMOR SOM UNG: «Jeg fascinerer henne med de gode historiene hun en gang fortalte meg om sitt eget liv,» forteller Vilde Bratland Hansen om farmoren sin.
FARMOR SOM UNG: «Jeg fascinerer henne med de gode historiene hun en gang fortalte meg om sitt eget liv,» forteller Vilde Bratland Hansen om farmoren sin. Foto: Privat

For sliten til å snakke

Det ultimate beviset er hennes manglende respons når jeg tar hånden hennes de gangene hun er for sliten til å snakke. Hånden ligger livløst i min. Det er ikke henne. Håndtrykket til farmor var alltid fast og trygt. Farmor leste bibelen. Klemte alle hun møtte. Sa tydelig ifra hver gang noen ble dårlig behandlet. Min farmor visste klart og tydelig hvem barnebarna var. Gjennom mitt 21 år lange liv har jeg fortsatt til gode å høre noen si et vondt ord om henne. Uansett hvordan det står til med henne, må du ikke glemme det, sier jeg til meg selv der jeg sitter. Jeg kan ikke miste det ekte bildet av henne.

«Hvis noen hadde kastet meg på Mjøsa i dag hadde jeg ikke forsøkt å svømme,» sier hun plutselig.

Uforutsigbarhet og raske endringer i sinnsleiet er helt normalt, sier jeg til meg selv. Kjenner frustrasjonen strømme på nok en gang. Sorgen. Følelsen av ikke å strekke til. Sinnet. Kjærligheten. Hele følelsesregisteret på en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Hun stirrer meg hardt inn i øynene. Jeg er nødt til å gi henne et svar. «Ikke si sånn da, farmor.» Jeg skjærer opp den nå halvlunka middagen som står på bordet foran henne. «Prøv å spise litt,» sier jeg. Putter gaffelen med en kjøttkakebit på inn i munnen hennes.

Dette er ikke deg

Forsøket mitt på å få henne over på andre tanker fungerer ikke. Hun vil ikke ha. Det bleke ansiktet viser tydelig hvor uinteressert hun er.

«Dette er ikke meg,» sier hun og ser meg rett inn i øynene enda en gang. «Dette er ikke noe liv. Jeg vil ikke være her.» Hun retter blikket ned i fanget sitt. Nei farmor, tenker jeg for meg selv.

Du har helt rett. Dette er ikke deg. Noe i deg har kortsluttet.

Alderdommen er på sin måte et nytt stadium i livet. Rollene er byttet. Damen som en gang hjalp meg å orientere meg her i livet trenger andres hjelp til å holde tritt med omgivelsene. Å besøke farmor er ikke det samme lengre. Hun er ikke den samme. De kaller det resignsasjonens kunst. Jeg vil ikke miste henne. Hun vil ikke miste seg selv. Likevel må vi begge akseptere at det er sånn det er. Avfinne oss med situasjonen., men også leve for å oppleve de gode, klare øyeblikkene hennes. Sammen.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 09/02 2016, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også