Sosial angst
- Etter mange år med sosial angst kjenner jeg at vennene mine begynner å bli lei
Torill føler hun ikke er bra nok.
Torill Hovd Henriksen
- 29 år
- Fra Namsos, bor i Oslo
- Jobber som flymat-kokk og frilansjournalist
- Finalist i Kvinneguidens skrivekonkurranse
KOMMENTAR:
I kveld skal jeg endelig ut for å møte venner. Jeg teller timer, og gleder meg. Noen vil tilbringe tid med meg. I kveld er jeg ikke ensom.
Men når jeg sitter i det lille rommet hvor vi skal le, skravle og spise, merker jeg at angsten kommer snikende nesten med en gang. Frykten for at de er lei meg. At de synes jeg er i veien. Etter en time vil jeg bare hjem igjen. Gjemme meg under et pledd og være alene. Jeg vil være ensom.
Det å sjonglere ensomhet og sosial angst er slitsomt. Kalenderen er fylt opp med arrangementer jeg kunne ha tenkt meg å være med på. Konferanser. Foredrag. Konserter. Elvevandringer. Strikkekvelder. Jeg trykker ja på Facebook. Dette har jeg lyst til.
Men allerede lenge før jeg skal dra, har jeg funnet en unnskyldning for å la være. Det er for mange nye mennesker. Det er ingen jeg kjenner der. Det er kaldt ute. Eller så er jeg bare ikke helt i form. De har sikkert bare invitert meg fordi de føler at de må. Kanskje har jeg ikke råd, nei, jeg har nok ikke råd. Og når klokken nærmer seg, har jeg bestemt meg. Jeg orker ikke. Så blir jeg hjemme.
I de tilfellene jeg kommer meg ut døra, så er jeg den første som drar. Jeg er sliten. Jeg skal jobbe i morgen. Det var vært en lang uke.
Frykt for å dumme meg ut
Sosial angst kommer i mange former, og symptomene varierer.
Angst for å bli sett, for å bli ledd av, angst for å møte nye mennesker. For åpne rom. Eller trange rom. For meg er frykten for å dumme meg ut det verste. Tanken på at jeg ikke er god nok til å være med. Og at jeg bare er i veien.
Vi lever i et samfunn hvor vi sakte, men sikkert begynner å bli åpne om psykiske lidelser. I et samfunn der en fjerdedel av oss forteller at vi sliter psykisk. Hvor store navn som Demi Levato, Selena Gomez og Lena Dunham er åpne om sine problemer med angst, depresjon og bipolaritet. Men det er ennå en lang vei å gå før vi kan føle oss normale, vi med sykdommer ingen ser.
Går ikke over av seg selv
Familie og venner er støttende. Stryker over ryggen, og sier at det skal nok ordne seg, de skal stille opp. Men tiden går, og de innser at det ikke er som en forkjølelse, som et brukket ben. Det går ikke over etter en måneds tid.
Selv om jeg har en god uke betyr det ikke at jeg er frisk. Selv om jeg kan ha en fin kveld ute, kan det godt hende at når jeg kommer hjem, gråter jeg under dyna, når jeg lar angsten slippe til. Jeg kan ikke bare tenke på noe annet. Og nei, jeg kontrollerer det ikke selv.
Etter mange år med sosial angst kjenner jeg at vennene mine begynner å bli lei. Lei av unnskyldninger og tidlige kvelder. Lei av at jeg ikke deltar i samtalen. Den sosiale interaksjonen har blitt degradert til snapper fra vinkvelder, og oppdateringer i ettertid.
En indre kamp
Det er min egen skyld. Men jeg savner noen å være sammen med. Og jeg savner å ha noe å si nei til.
For jeg vet jeg kommer til å si nei. Ni av ti ganger. Men jeg gleder meg over å bli spurt.
Jeg vil ikke være ensom. Jeg vil være der ute, møte andre mennesker.
Langt der inne slåss de. Ensomheten hulker og sier at den vil ikke sitte alene igjen i kveld. Det er et arrangement i nærheten. Det er rolig. Dit kan vi dra. Drikke litt kaffe. Snakke litt. Kanskje le litt. Imens skriker angsten høyt i bakgrunnen. For hva vil andre tenke om meg? Hva om jeg sier noe dumt? Hva om jeg bare blir sittende i et hjørne? Da vil alle tro at jeg er ubrukelig.
Så jeg blir hjemme. Pakker meg inn under dyna, og drømmer om en dag jeg ikke er ensom lenger. At jeg snart blir jeg den jeg har lyst til å være.
Det er to uker til neste arrangement i kalenderen. To uker på å forsøke å overdøve stemmen som leter etter en grunn til å si nei.
Vil du lese flere kommentarer av bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 19/01 2016, og sist oppdatert 28/04 2017.