Juleturné med Helene Bøksle
-Min mor har bakt pepperkakene, julegavene har en venninne pakket inn»
Livet på juleturné er alt annet enn glamorøst for Helene Bøksle.
Helene Bøksle
- 34 år
- En av Norges store sangere innen moderne tradisjonell musikk
- Har gitt ut flere plater, vært nominert til Spelemannsprisen og Grammy.
- Juleplaten «Det hev ei rose sprunge» fra 2009 fikk platina.
- Aktuell med barneplaten «Godnatt, min skatt»
- Turnerer i hele landet med julekonserter
- Har deltatt i Stjernekamp og The Hit
- Skuespiller, blant annet fra Vildanden og Trollmannen fra OZ ved Agder teater.
KOMMENTAR:
Jeg får ikke sove. Jeg får ikke puste. Jeg føler jeg står framfor et stort hav og aner ikke hvor jeg skal finne krefter fra og hvordan jeg skal komme meg over.
I år, som i fjor er svaret: en dag, - og en konsert -, av gangen.
Førjulstiden for meg er nok litt annerledes enn for mange av mine medsøstre her i landet. Det står dårlig til med kakebaksten. Julestjerna er ikke hengt opp og luciatoget i barnehagen fikk jeg dessverre ikke med meg. La meg ta dere med bak i sakristiet på juleturnè sammen med Fru Bøksle.
Fullt fokus
Sminken er på plass. Paljettene sitter som et skudd. Hold-in trusa strammer opp og tyllskjørtet flommer langs gulvet. Jeg er klar og fokusert som en hopper som sitter klar på kanten i Holmenkollen. Publikum har stått i kø utenfor i over en time og jeg gjør de siste forberedelsene, mens jeg tenner lysene på alteret. Nå kan det hele begynne.
I ti år har jeg sunget julen inn, har tidligere fått svært gode anmeldelser, og nå føler jeg at jeg må innfri forventningene fra publikum. I tillegg må jeg tilfredsstille den største kritikeren av de alle: meg selv. Det er krevende. For målet mitt er nesten umulig å oppnå – og det er at alle skal få julestemning og ta inn musikken. Jeg ønsker også at de skal lytte på det jeg har å si, for jeg har et klart budskap under årets juleturne. Jeg har lyst til å formidle mer enn bare vakker sang.
Å nå publikum
Det må sitte fra første tone. Det skal dirre og gi en gjenklang i lytterens hjerte. Det krever at jeg er hundre prosent tilstede selv, fra det sekundet jeg åpner munnen. En gammel bønn om fred er de første tonene som klinger i rommet. Et kirkerom hvor så mange generasjoner har sittet før oss. På akkurat de samme plassene. I glede. I sorg. De har grått. De har bedt. Og de har sunget.
Jeg kan se at sangene bringer frem minner. At den første sangen gjør at folk senker skuldrene og jeg ser at de begynner å la drømmene fly. Noen lukker øynene. Noen holder hender.
Ferden over havet er i gang. En dag om gangen.
«Hva er julen for deg?»
Hva er julen for deg, har jeg blitt spurt om utallige ganger. ”Du som er sånn julejente, hvordan er det du feirer jul?”
Helt ærlig: Jeg går på den samme smellen hvert eneste år. Jeg kjøper julemagasin i slutten av oktober, kryper opp i sofaen og gleder meg til alt det fine jeg skal lage og gjennomføre. Og jeg er importert over de fantastiske ideene som popper opp i hodet mitt om hvordan jeg skal pynte og pakke inn hver minste lille julegave og skrive håndlagde brev som alle venner og familie skal få personlig levert på døren rett før jul. Og for ikke å glemme, den lille posen med hjemmelaget konfekt med rød sløyfe.
Status i år som i fjor; min mor har bakt pepperkakene og lagd kalenderen, julegavene har jeg fått en venninne til å pakke inn. Sånn er det å være julenissens syngende lille hjelper.
Vanlig mamma - uvanlig jobb
Under gullpaljettene og tyllskjørtet befinner det seg en helt vanlig mamma med en litt uvanlig jobb. I år var det ekstra vanskelig å reise fra mannen og barna mine. Dette er første året jeg ikke har hatt med sønnen min hele veien. I år blir det ingen amming under konsert bak i sakristiet, men det blir heller ingen som jeg kan gi natta klem til og synge godnatta sang for. Det må jeg gjøre over telefonen.
Jeg sender tanker til de som opplever å måtte være vekke fra barna sine annenhver uke hele året, for det er noe av det vanskeligste jeg gjør.
Men jeg vet at det er for en kort periode og jeg er heldig som har en mann som er en stødig kaptein på skuta. Han har ansvaret for barna mens jeg synger julen inn. Lillestrøm. Steinkjer. Trondheim. Ålesund. Det er tøft å være på forskjellige steder, mens han leser julefortellinger, representerer i avslutninger, smører matpakka, tar de med på svømming og turn og jobber fulltid i tillegg. Det er da det er viktig å anerkjenner hva den andre gjør. For her trår hele familien til, og sørger for at det blir jul!
Så hvorfor utsetter man seg selv for dette hvert eneste år? Motivasjonen ligger i ordene fra en mor som forteller at sønnen tok tak i hånden hennes etter mange år uten å kjent nærhet under ”Gje meg handa”. Den ligger også i varmen fra publikums øyne og kraften og styrken jeg kjenner når hele kirkerommet fylles av tonene fra ”Deilig er jorden”. Det er menneskene og møtene som gjør at det føles meningsfullt å reise ut år etter år.
Julemaraton
Det å reise på juleturné føles som å forberede seg til et maraton. Et julemaraton. Gjennom flere måneder har jeg forberedt meg mentalt og fysisk. Jeg vil ikke utsette meg eller min familie for flere smeller i januar. Så i år har jeg tatt grep. Klok av skade.
Når du står på ferja og det er ingenting du kan spise, hva gjør du da? Hvis du ikke vil spise en ostepølse, eller svele med sukkersmør hver bidige dag, har du en liten utfordring. Det er grenser for hvor mye svart kaffe en kan drikke. Jeg må få i meg nok næring, slik at jeg makter å prestere kveld etter kveld. Dette er toppidrett på det høyeste nivå. Jeg synger ikke ”O helga natt” best med en ostepølse innabords, og i år har jeg sørget for å ha salater og juice tilgjengelig. Førde. Karmsund. Stavanger. Kristiansand. Jeg prioriterer trening både før og under turneen, for det blir mange timer sittende på rumpa i julebussen. Glitter og glamour? Så langt der i fra.
Det jeg elsker
En musikkreise nærmer seg slutten. Jeg har tatt med publikum inn i de gode, gamle julesangene. Sanger som sitter i ryggmargen vår. Men jeg har også utfordret dem til å være takknemlig for alt det gode vi i lille Norge er så heldige som har. Jeg har hatt et ønske om at hver enkelt som sitter i kirken har fått kjenne på noe av det gode som julen representerer; lys, fellesskap, varme, og omtanke. Omtanke som går på tvers av hvor du kommer fra – og hva du tror på. Enten teller alle, eller ingenting.
Paljettoppen pakkes ned og sminken tas av. Jeg ser på meg selv i speilet og ser en litt sliten småbarnsmor som har stått med hjertet i hånden i en og en halv time. Nok en dag på reise er over. I morgen venter en ny by, og en ny konsert der jeg må levere på topp. Skien. Fredrikstad. Kongsberg. Drammen. Samtidig vet jeg at nøyaktig om ett år, står jeg nok her igjen. For dette er den jeg er og jeg elsker det jeg gjør.
Inn tikker det meldinger med takknemlig tilbakemeldinger og kanskje en god anmeldelse eller to. Men den viktigste meldingen har kommet fra min mann : «Alle barna sover godt og er trygt i seng og vi har hatt en god dag. Jeg er stolt av deg.»
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 19/12 2015, og sist oppdatert 28/04 2017.