UNØDVENDIGE KOMPLEKSER
Tonje holdt hånden for munnen hver gang hun lo
- Det må egentlig ha sett ut som jeg holdt på å dø av åndenød.
Tonje Tornes (38)
- Har jobbet som tegneserieredaktør i 10 år og er i dag redaktør for serier som LUNCH og Tegnehanne. Har det dette året ekstra moro på jobb fordi hun også skal være med og utvikle nye produkter.
- Skriver fantasybøker for ungdom på kveldstid og prøver ellers å løfte nabolaget sitt på Tøyen i Oslo. Samt være en god mamma for sine to gutter.
KOMMENTAR:
Da jeg var liten trodde jeg i fem-seks år at jeg var verdensmester i alt. Jeg trodde at jeg var verdens søteste, verdens godeste, verdens beste baker, skiløper, fotballspiller, danser og sanger.
Jeg hadde selvtilliten i orden som minstemann i en familie på fem, med fire andre som elsket meg og aldri rokket ved denne skamløse selvfølelsen.
Jeg satt på første rad i barnekoret og gaulet vilt helt til dirigenten med tålmodig Eli Rygg-stemme sa: «Alle må synge ordentlig høyt nå, men Tonje, du kan godt synge litt lavere.»
Det var første gang en voksen hadde gitt meg beskjed om at det slett ikke var så sjarmerende at barn som ikke kunne synge. Det var også første gang jeg innså at jeg kanskje ikke var den nye Sandra Kim (flere som husker henne fra Grand Prix i Bergen i 1986?).
God selvtillit
Det var sikkert like greit at jeg lærte det fra korlederen den gangen, hvis ikke kunne jeg vært en sånn tåpe som tjue år senere sto i kø for å delta på Idol. Jeg hadde garantert blitt ført fram for dommerne for at hele landet skulle le av meg.
Så jeg er med på at selvtillit som går milevis over det du egentlig kan ikke er av det gode.
Likevel er noen komplekser jeg har hatt opp gjennom til å grine av. Hvorfor har jeg ikke likt smilet mitt?
Ikke aner jeg, men en eller annen gang etter at jeg ble tolv, fikk jeg det for meg at jeg var stygg hvis jeg smilte med tennene.
- Se på de tennene!
Det finnes dermed knapt et bilde av meg de siste tjue årene der jeg gjør det. Har en fotograf en sjelden gang fanget gliset mitt, så har jeg skammet meg. Intet mindre. Andre kan ha gitt meg komplimenter for et fint smil, - jeg har blitt irritert på dem.
Det er ikke fint, tenkte jeg. Se på de tennene! Og hvorfor skal alle smile hele tiden? Jeg unnskylder meg med at det for en katt ser ut som vi flekker tenner.
Jeg la til meg de teiteste vaner. Hver gang jeg lo, la jeg hånden foran munnen. Kokett, trodde jeg. Men det må egentlig ha sett ut som jeg holdt på å dø av åndenød. Flere ganger har en stilig mann rygget bort fra meg etter å ha servert en vits. Han må ha trodd at han var for drøy, lite morsom, eller at han uansett ikke kunne førstehjelp nok til å hjelpe hun der som holder på å kveles.
Noe jeg på mange måter også gjorde. Av min egen innestengte latter.
Le med de tenna du har
For en tulling jeg var. Jeg ville heller se streng og mystisk ut enn å vise tennene. Fortsatt kan jeg kjenne refleksen i venstrehånden når jeg ler. Skjul, skjul, sier impulsen.
Hvordan jeg kom ut av det? Lettere ubevisst begynte jeg å omgås venner og kolleger som fikk meg til å le. Du vet, sånn ukontrollert latterkrampe der jeg bare må gi meg over og la tanngarden blottes og gledestårene renne. Fy, så mye bedre hverdagen ble av å flekke tenner.
Sakte forsvant trangen til å smile med lukket munn. Jeg sluttet å Google tannbleking og jeg tilga 11 år gamle meg som standhaftig nektet å få regulering selv om tannlegen den gang fortalte at jeg da alltid kom til å ha skjeve hjørnetenner.
11 år gamle meg så på ham og svarte: «Og så da?», men det er 37 år gamle meg som faktisk mener det. Jeg har noen skjeve tenner, og så da? Så lenge jeg ikke lager en sang om det og fremfører den på tv, så går det bra. Mye ordner seg nemlig med et smil.
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 01/01 2016, og sist oppdatert 28/04 2017.