- Du forråder ikke broren din hvis du er lykkelig

Hva om vi oppdro sønnene våre som døtrene våre?

Bli med til en verden der rollene er snudd på hodet.

KOMMENTAR:

På vår første date for tre år siden fortalte han som nå er ektemannen min, Geof, hvor han hadde gått på videregående, hva han jobbet med, at han var klima-aktivist, at han var allergisk mot hvete og at lillebroren hans tok livet sitt for nesten 30 år siden. 

Mens vi ble bedre kjent, fremsto selvmordet tydeligere som den definerende hendelsen i livet hans. Mange samtaler skavet av små deler av enormheten i det som aldri helt kan forklares.

Peter var 21 år da han tok livet sitt. Geof fant liket.

Av og til gjenlever Geof nok en gang den dagen. Han beskriver hvordan Peters ansikt så ut, hvordan fingrene hans så ut, eller hvordan øyeblikket føltes da han forutså hva han kom til å finne da han åpnet garasjeporten. 

Av og til forteller han detaljer som i årevis var umulig å fortelle. Andre ganger ikler Geof seg stillhetens kappe i lange perioder.

Jeg vet at han aldri kan, eller vil, fortelle alt. Det er greit.

Når hjertet blør

Hvordan rommer vi det som hender oss? Hvordan sammenføyer vi hendelser i livet vårt uten å gjøre dem til anekdoter?

I lang tid var det vanskelig for oss begge å trenge inn i Geof. Han var så ugjennomtrengelig og ensom, et fengsel få kom inn i eller rømte fra.

Hendelsen som endret det, kan ha vært det som skjedde da vi satt i en parkert bil i Cambrid. Jeg skjønte at han yppet til krangel for å skyve meg vekk, og jeg tenkte, ikke for første gang, at jeg ikke var  utholdende nok til å fortsette særlig lenger.

Det jeg sa var: «Du er hardt arbeid». Det jeg ikke sa var, men som vi begge hørte, var: «Og kanskje må jeg forlate deg»

Ved dyptgripende tragedier som selvmord blør og gråter hjertet i lang tid. I dråper eller i elver. Du kan demme opp for gråten, men demningene sprekker konstant - og da er det ikke annet å gjøre enn å komme deg vekk fra andre. 

Etter lang tid danner hjertet en skorpe, men skorper er ikke laget av sement. Av og til dyttes de eller plukkes de av, og hjertet begynner å lekke på ny. Om selv om hjertet får ny skorpe,  så spiller filmene i hjernen.

Ok å være lykkelig

En dag var Geof og jeg på skogstur i Concord ved en dam som heter Punkataset. Det må ha vært rundt årsdagen for Peters død, som er i mars. Mentalt var Geof på et mørkt sted, som andre år på den tiden. Han var full av motstridende følelser, selv om det var en strålende vinterdag.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Han snakket om Peter, det umulige i å gjøre alt bra igjen eller klare å gå helt videre, byrden det er å være en overlevende, og det intense, men umulige ønsket om å skru tiden tilbake for å se hva som kom til å skje og på en eller annen måte forhindre det.

Da vi kom tilbake til bilen og idet jeg tok av jakka for å legge den i baksetet, snakket Peter til meg for første og siste gang. Det føltes som om lungene mine ble punktert og at all luft forsvant i ett stort gufs.

Peters stemme var så perfekt og tydelig, selv om jeg aldri hadde hørt stemmen hans: «Si til Geof at jeg ikke ønsker dette for ham. Fortell ham at jeg ønsker at han skal være lykkelig. Si at jeg trenger å leve. Fortell ham.»

Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men Geof så at jeg stod der helt rystet ved veikanten.

Jeg husker ikke egentlig resten, men siden den dagen minner Geof meg av og til på at en veldig vis kvinne en gang sa til ham at det var ok å være fullstendig lykkelig - for det betyr ikke at han forråder broren sin… og at han elsker den kvinnen for den gaven.

To som snakker om følelser

Det hender mannen min er for ekspressiv, for insisterende på emosjonell nærhet når jeg trenger avstand.

- Jentene skal være søte og naive, mens guttene må være sinte og voksne

Hva hvis guttebarn ikke VIL være superhelter?

Jeg vet ikke om jeg har sagt det høyt, men en setning fra The Man from La Mancha streifer meg: «Spar meg din uutholdelige ømhet.»

Jeg tar meg selv i utsøkt hykleri.

Hvor mye tid som psykolog og lærer har jeg ikke brukt på å snakke om, skrive om og lære bort at gutter har stor kapasitet for å uttrykke følelser som kan dyrkes frem, men som samfunnet stygt avviser.

Hvis vi skal oppdra gutter til å bli menn med tilgang til følelsene sine og som uttrykker dem uten fordommer eller tenke at det kan true deres maskulinitet – er vi ikke forpliktet til å ikke bare uttrykke – men også utholde støtten i en sånn mann?

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Ekteskapet med Geof har et emosjonelt landskap som er dypt, komplekst og kjønnsnøytralt. Jeg er ikke den eneste som vil snakke om følelser. Jeg er ikke den eneste som lett gråter.

Jeg er ikke den eneste som står opp nattestid fordi det er greier jeg må gruble på eller snakke om.

Selv om denne teksten er et åpent kjærlighetsbrev til min mann, så må den være mer enn det. Den må også være et kart som viser vei til emosjonell modenhet og emosjonell intelligens for alle gutter som skal bli menn.

Snakk med gutter om følelser

Ingen har noen gang sagt at livet er rettferdig, men ingen burde trenge å ta den reisen Geof måtte ta.

Ingen ung mann skulle trenge å bruke enorme mengder tid og penger, som Geof gjorde i 25 år med psykoterapi, for å klare å forsone seg med en brors selvmord, det grusomme å oppdage det, og det presserende behovet for å avlære en kulturell kontrakt som sier at intense emosjonelle temaer best overlates til seg selv – og ikke bør snakkes om. Han måtte bygge en helt ny struktur for å klare å høre og snakke tydelig om følelser.

Gutter og menn som opplever traumer kan selvfølgelig trenge intensiv behandling. Må de også dømmes til tiår med depresjon, sinne, ødelagte forhold innad i familien eller utenfor, som alt essensielt er et produkt av selvhat?

Følelsesmessig avstumpning er en gift som skaper destruktive sirkler som usynlig påvirker karriere, foreldrerollen og medmenneskelige forhold. Som tidligere deltaker i ekteskapelig følelsesmessig fremmedgjøring, vet jeg alt om at sirkelen ikke bare rammer menn og gutter. Men den rammer dem forholdsmessig hardere.

Geof kunne ikke føle langvarig glede før smerten ble strippet for makten den hadde over ham.

Men det åpenbare problemet var hvor stor smerten hadde blitt fordi han ikke hadde snakket om den ofte nok på en god måte.

Å snakke jevnlig om følelser med gutter kan redefinere maskulinitet.

Hvor mange menn ønsker å slippe å høre «Oppfør deg som en mann» når de viser sårbarhet? Jeg kjenner mange.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Tomrommet i samtaler

Den beste jobben jeg har hatt var på en gutteskole. Guttene gjorde mange feil, men rektor forklarte at de gjorde det innenfor et rammeverk av forsoning. Tanken var at uansett hvor feilslått en gutts oppførsel var så var det alltid en mulighet for å endre kurs, gitt riktige emosjonelle redskaper og støtte fra voksne til å ta riktige valg. En gutt er ikke en ferdig formet voksen. Han er i ferd med «å bli», for å låne et uttrykk fra Walt Whitman. Kan du si det samme om voksne menn? Hva med voksne kvinner? Selvfølgelig kan du det.

Vi utvikler oss, alle sammen.

Så er forsoning noe du kan få ved å gjøre noe spesifikt som anerkjennes, vurderes og godkjennes av andre? Eller er det noe som gis gratis via medlidenhet? Jeg tror svaret ligger i tomrommet i folks kommentarer.

Ofte forblir det usagt, det som er mest ønsket eller som du trenger mest.

Snart, men forhåpentligvis ikke altfor snart, knyttes Geof og jeg tettere sammen gjennom tapet av yngre brødre.

Allerede nå ser jeg hvem som snakker, hvem som ikke gjør det, og mønstrene som daglig legges ned for hvordan jeg vil bære denne opplevelsen så den blir autentisk og personlig.

Hva har disse stjernene til felles?

-Mer tabu enn alkohol og narkomisbruk.

Sorg og tap uten skam

Geof ga meg tilliten, kjærligheten og til slutt tillatelsen til å fortelle hans historie.

- Jeg vil ikke snakke på skolen han gikk på. Jeg vil brenne den ned

Les hele Lise Myhre sterke svar til skolen der en elev tok selvmord.

Jeg fikk det fordi han tror at det å fortelle historier løfter oss forbi anger, og uavhengig av tilgivelse, til stedet hvor vår delte menneskelighet overgår vår individuelle smerte.

Vi må lære sønnene våre at de kan fortelle sine historier, at de kan bære sin sorg og tap uten skam, at sinne er et spørsmål som krever dypere svar enn straff eller stillhet – og at de kan finne andre som vil høre empatisk på dem.

Vi må redefinere så det er sosialt godtatt å ta emosjonelle reiser for menn og gutter i vår familie, i skolene, i lokalsamfunnene og på alle arenaer hvor gutter kan lære at dette forsterker deres maskulinitet, ikke svekker den.

Vi oppfordrer jenter til å snakke om følelser. Når de blir voksne vil mange av dem ønske å ha menn i sitt liv som kan støtte dem i det, og som gjør det samme selv.

Jeg måtte vente tiår på å finne det, og Geof måtte jobbe i tiår for å klare det, så han kunne gi meg det. Og er det ikke rart… Livet gir ikke alltid en ny sjanse, men vet du hva – av og til får du det.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 10/09 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.