Barn, kjønnsroller og forbrukersamfunnet:
- Jentene skal være søte og naive, mens guttene må være sinte og voksne
Hva hvis guttebarn ikke VIL være superhelter?
Linnéa Johansson (30)
- Er opprinnelig fra Sverige.
- Fikk katastrofe-karakterer på videregående, gikk ut med "ikke bestått" i blant annet tegning. Ingen universitetsutdannelse.
- Jobber som illustratør og tegneserietegner på fulltid.
- Slapp i fjor to tegneblokker for barn med fokus på kjønnsroller. Illustrasjonene hennes av Spiderman som tisser og sterke prinsesser har fått stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse, og omtale fra blant annet Britney Spears og Ariana Huffington. Tegneblokkene kan lastes ned gratis på www.limpan.org.
- Snakker seks språk flytende, og er ei streetsmart og kul dame sånn generelt.
- Fast spaltist for Kvinneguiden.
KOMMENTAR:
Det er en kveld i november, året er 1990 og jeg står sammen med moren min og venter på å få komme inn i kinosalen.
Det er den aller første gangen jeg er på kino, og jeg registrerer den forventningsfulle stemninga; lukten av popcorn og de dyp-røde veggene som får meg til å tenke på et sirkustelt. Jeg er fem år gammel.
I en gullramme på veggen ser jeg henne; Ariel, Den Lille Havfruen. Hun som alle jentene snakker om i barnehagen. Hun som er så fin!
Vi slipper inn i kinosalen og jeg sitter som trollbundet i 80 magiske minutter.
Idet vi trer ut i vinternatten igjen kjenner jeg meg så lykkelig! Det er som om filmen var sann, og jeg var Ariel.
En besatt forelskelse
Jeg kan faktisk sammenligne mine følelser for Ariel med en forelskelse, en forelskelse av den besatte sorten. Samtidig som jeg elsket henne, ville jeg også være henne.
Problemet var at alle jentene på hele barnehagen ville være Ariel, og da vi skulle spille ut filmen som en lek, konkurrerte vi om hvem som var mest lik henne og dermed fikk hovedrollen.
Jeg fikk nøye meg med birollen, som Tumle, den dumsnille fiskekompisen til Ariel.
At Ariel ikke hadde noen mamma, at hun forlot alle sine venner og hele familien og solgte stemmen sin for en ny kropp som passet bedre for en prins hun aldri engang hadde snakket med, tenkte jeg ikke på.
Det eneste jeg tenkte på var hvor FIN hun var og hvor høyt jeg skulle ønske at jeg var akkurat som Ariel.
Sterk eller fin
En dag sa broren min at jeg aldri kunne bli Ariel, ettersom havfruer ikke fantes i virkeligheten, og jeg gråt til puten ble gjennomvåt.
Broren min elsket derimot Teenage Mutant Ninja Turtles, og faktumet at han heller aldri kunne bli en mutert-tenårings-ninja-skilpadde, diskuterte vi aldri.
Men jeg forsto at han ønsket å bli like sterk, som jeg ønsket å bli fin.
Prinsesser for store
Da forelskelsen begynte å blekne, kom nye prinsesser som avløste hverandre, og da jeg ble for stor for prinsesser kom Spice Girls inn i bildet.
Akkurat som med prinsessene, gikk leken ut på at vi jenter skulle identifisere oss med hver sin Spice Girl.
Jeg hadde kort, brunt hår og lignet mest på Posh Spice, Victoria, noe som ga meg enorm status.
Jeg ville egentlig være Geri, men det ønsket fikk jeg ikke tilslag på da jeg hadde «helt feil hårfarge», og da jeg insisterte på å få være Geri ble jeg erstattet med en annen Victoria.
Så fikk jeg ikke være med i Spice Girls-gjengen, og igjen gråt jeg så mye at puten ble gjennomvåt.
Ekstrem kommersialisering
Det har snart gått tjuefem år siden jeg så Ariel på kino. Nå har jeg selv barn og i barnehagen er det fortsatt prinsesser som gjelder for jentene og superhelter for guttene.
Den store forandringen er at det i dag ser ut til å finnes produkter med disse prinsessene og superheltene på absolutt alt: T-skjorter, drikkeflasker, hodetelefoner, muffinsformer, puslespill, bilseter, sengetøy, matbokser, sandaler, sokker, truser, trehjulssykler, termoser, armringer, bokhyller, klokker, plaskebasseng, gardiner, badedrakter, smykkeskrin, hoppeballer, bowlingsett, nattlamper, manikyrsett, sparkesykler, -puh- ja til og med plaster.
Hadde jeg vært fem år i dag, så hadde jeg tapetsert meg selv og hele soverommet med prinsesser. Ikke bare fordi jeg var dødsforelsket i dem, men også fordi jeg da kunne blitt mer lik en EKTE prinsessen, og fått status i barnehagen. Og da snakker jeg ikke om Ariel, hun er allerede ute.
Nye idoler - samme idealer
I år er det Anna og Elsa som gjelder. De voksne på barnehagen ville berømmet meg for min nydelige kjole, mine fine prinsesse-hårspenner, og mine søte strømper. De andre jentebarna ville sett på meg med misunnelse. Jeg hadde vært finest. Jeg ville sunget «La det gå, la det gå» i gangen dagen lang.
Hadde jeg derimot vært et guttebarn, ville jeg hatt sterke superhelter på genseren, buksa, sokkene, underbuksa, sekken og matboksen.
Da ville jeg fått høre at jeg var kul, tøff og stilig. Så ville jeg laget lydeffekter som «ka-pow», «wææ» eller «pang», og skutt usynlig spindelvev fra håndleddet.
På karneval ville guttene kledd seg ut som superhelter, mens jentene hadde kommet som prinsesser. Hvis noen mot formodning hadde kledd seg ut som for eksempel en katt, så ville det barnet raskt lært seg hvilken kleskode som gjelder om du skal passe inn.
Tjener penger på barns premisser
Det finnes bedrifter som tjener store penger på å selge produkter til barna våre, og den absolutt beste timingen for å introdusere disse produktene er i tidlig barnehagealder.
Små barn stiller ikke spørsmål, de fordømmer ikke. Det er derfor viktig at vi i voksenverdenen stiller oss kritiske til reklamen som retter seg mot barn, siden den er med på å forme våre barns verdigrunnlag. Jo tidligere disse klisjeene introduseres, jo vanskeligere blir det å forandre på dem senere, siden barnet ikke husker noen tid før.
Barna drilles i forbrukersamfunnet, og vi tar fra dem retten til å stille kritiske spørsmål og ta egne valg.
Produktene er ekstreme karikaturer av «det kvinnelige» og «det mannlige», og passer som hånd i hanske for barnets nye identitet.
Bedriften får dobbelprofitt på kjønnsinndelingen og som forretningsidé står den fjellstøtt.
Kjønnsdelingen
Eksempel på hvordan gutteforbildene selges inn:
Hovedrollene: Store. Muskuløse menn med små øyne og bass-stemme.
Birollene: Maskiner, kjøretøy eller våpen.
Personlighet: Sterk, tøff, aggressiv.
Emosjonelt spektrum: Sint eller nøytral (absolutt ingen tårer).
Fargekode: Mørke farge (absolutt ikke glitter)
Eksempel på hvordan jenteforbildene selges inn:
Hovedrollene: Små, tynne jenter med pubertetskropper og babyansikter, enorme øyne og pipestemme.
Birollene: Søte dyr med store øyne.
Personlighet: Søt, snill og barnslig.
Emosjonelt spektrum: Tilgang til alle følelser.
Fargekode: Pastellfarger og glitter.
Guttene mer begrensede
Paradoksalt nok virker det som om jenter har større spillerom her, mens guttene blir mer begrensede innenfor sin kjønnsrolle.
Spesielt tydelig blir det når det kommer til å vise følelser, men også i forhold til klær.
En rosa kjole er eksempelvis helt utenkelig på en gutt, mens en mørkeblå bukse er helt vanlig for jenter.
Det er også interessant at jenteforbildene oppmuntrer til å være naive, mens gutteforbildene oppmuntrer til å være voksne.
Barn som havner utenfor kjønnsrollen
Ser vi nærmere på disse idealene så blir det tydelig at de står i direkte motsetning til hverandre, noe som skaper et unødig stort skille mellom gutteidealet og jenteidealet. Dette skaper problemer for de barna som av en eller annen grunn havner utenfor sin kjønnsrolle.
Men det blir også trangt og begrensende for barnet som holder seg i sin tildelte kategori, som for eksempel når et jentebarn ikke vil delta i utetimen fordi hun ikke vil skitne til kjolen sin, eller et guttebarn som ikke vil gråte fordi hans idoler kun viser aggresjon.
Barna karikeres
Da syns jeg at det hele har gått for langt. Disse idealene sementeres fra barnehagealder av.
Både gutter og jenter blir offer for en karikert og overdreven kjønnsrolle.
Problemet er at disse symbolene er hellige representanter for vår barndom.
Å utfordre våre barndomsguder og -gudinner er å banne i kirken. Folk blir så opprørte at de setter kaffen i halsen, og spyr eder og galle hvis noen bare kommer inn på temaet.
Folk tar det personlig.
Du har ikke noe valg
Nei, jeg sier ikke at du er en dårlig forelder om du gir den elskede datteren din en Elsakjole, eller din sønn en Spiderman-termos.
Det jeg sier er at du i dag ikke har noe fritt valg. Fordi barnet ditt kan bli stilt utenfor gjengen hvis du ikke kjøper produktene som er «inne» og at dette starter allerede i barnehagen. Vi faller for gruppepresset.
Hva lærer vi da egentlig barna om egen vilje, motgang og mobbing? Hva lærer vi barna om grensesetting, integritet og samtykke? Det er på tide å ta en ærlig diskusjon rundt hva slags forbilder vi ønsker at barna våre skal ha.
Vit at jeg elsker Ariel like mye som deg, men jeg har også lært – på den tøffe måten – at kjærlighet er blind.
Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.
Denne saken ble første gang publisert 15/07 2015, og sist oppdatert 26/06 2017.