Jøder i Norge:
- Du er vel ikke sånn ordentlig jøde, vel?
Jødedom forbindes fortsatt med noe negativt.
Linn W. Rosenborg (32)
- Linn er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
- Studerer pedagogikk, jobber som assistent og innen barnevernet
- Bruker fritiden til hundesport, trening, friluftsliv, venner og familie.
- Har et eviggående bokprosjekt, og blogger på linnrosenborg.blogg.no.
KOMMENTAR:
- Jeg kommer aldri til å bli vant til reaksjonene jeg får, når jeg forteller folk at dette tilsynelatende normale mennesket foran dem – er jøde.
Enkelte ganger kunne jeg nok like gjerne sagt: «Jeg ble kidnappet av aliens da jeg var 12 år» og fått samme reaksjon.
Jeg heter Linn og jeg er nyutdannet pedagog. Jeg har en langhåret dvergdachs som heter Cava, en knallgrønn sykkel som burde vært smurt og jeg er jøde.
Min oldemor het Sarah Zlatchefsky og min oldefar het Mordechai Axelorod. Oldemor ble født i Yelisavet i det som nå er Ukraina, og oldefar ble født i Vilna i det som nå er Litauen. Lenger bak på familietreet glitrer jødiske navn som Moishe, Chaya, Alec og Sonia, noe som gir min jødiske identitet dype røtter.
Antisemitt
Min mormor, Selena Axelrod Winsnes, er født og oppvokst i New York og Michigan. Hun har selv fortalt hvordan hun i voksen alder angret på den skammen hun følte over egen jødedom som ung pike i New Yorks gater. Hun irriterte seg over at hennes foreldre var sekulære, og at hun som følge av dette falt utenfor det jødiske miljøet, samtidig som hun kjente på antisemittisme fra samfunnet for øvrig.
Jeg husker spesielt en samtale vi hadde sommeren 2013 hvor mormor erkjente at hun selv var antisemitt som ung, og beskrev hvordan hun ikke kunne fordra sin brors navn Murray. Det hørtes for jødisk ut så mormor omtalte han konsekvent for Mike.
Etter hvert som mormor ble eldre lærte hun å elske sin jødedom. Hun angret til den dagen hun gikk bort at hun ikke hadde holdt sin jiddisch ved like, og at hun ikke hadde funnet ut mer om sin families skjebne under andre verdenskrig.
Personlig jødisk identitet
Mormor har vært opptatt av å føre tradisjonen og kulturen videre til oss barnebarna, men har samtidig vært tydelig på at vi skal få skape vår egen jødiske identitet. Om vi ønsker.
Jeg har lyst, men det er utrolig vanskelig å forklare hva jødedommen betyr for meg. Min jødedom sitter i magen, i ryggraden og i blodet. Min jødedom er mormor. Den er chanukka og torah, challah og latkes, klezmer og Spellemann på taket. Den er Vilnius og hanskemaker-oldefar. Den er å kjenne meg som meg, uten at jeg nødvendigvis klarer å forklare det på noen annen måte.
Jødedommen er ikke en stor del av min hverdag, men den dukker opp med ujevne mellomrom.
Venner reagerer
Det sved da jeg ble spyttet på skoen på vei ut av 20-bussen, etter at to menn hadde stirret hardt på Davidstjernen min hele veien fra Ullevål Sykehus til Sagene. Det kan ha vært tilfeldig, men det føltes virkelig ikke sånn.
Kvinneguidens skrivekonkurranse
- Dette er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
- Alle kommentarer som blir publisert blir honorert. Den beste kommentaren vinner i tillegg en Ipad Air.
- Vil du også skrive for oss? Her er infoen du trenger.
Det svir når en kamerat hamrer løs verbalt om at jødene styrer verden generelt, og Usa spesielt. Det svir når jeg må motbevise eldgamle konspirasjonsteorier om den evig griske jøden, og når jeg må påta meg ansvaret for Israels handlinger.
Da blir jeg hard i blikket, dyp i stemmen og føler et veldig behov for å stå opp for meg selv. Det viste seg kjapt at kameraten min, på tross av at vi sitter i min leilighet, at jeg nesten alltid går med Davidstjerne og har den jødiske lysestaken menorah stående midt i stua, ikke visste at jeg var jøde. Han ble latterlig sjokkert. Jeg kan igjen vise til «jeg ble kidnappet av aliens»-reaksjonen. Stemningen mellom oss ble aldri den samme.
Noe fremmed
Det svir når jeg får spørsmålet: «Går du med den stjerna fordi du er jøde eller av en eller annen merkelig grunn?» på fest. Jeg kunne fortsatt, og fortalt om den godt voksne mannen på et utested på Grünerløkka som så meg inn i øynene en kveld jeg var på byen og sa: «Jeg hater tre ting. Muslimer, negre og jøder», men jeg blir for sliten. For matt.
Det jeg nevner her kan av mange avfeies som ufarlig og bagatellmessig. Samtidig kan vi ikke ignorere at slike opplevelser bunner i at ordet jøde fortsatt forbindes med noe utenfor normalen. Noe fremmed. Noe negativt.
Ville vært død
Jeg er jøde. Gjør det meg unormal, fremmed og verdt å se ned på? Hadde jeg blitt født et annet sted, eller 80 år tidligere hadde jeg etter all sannsynlighet vært død. Drept. Over 60 prosent av Europas 9,5 millioner store jødiske befolkning ble utslettet i årene mellom 1930 og 1950.
Det er en så syk tanke, men likevel er det en tanke som bor i meg. Jeg eier den. Hadde ikke oldefar flyttet fra Vilna, hvor mer enn 90 prosent av den jødiske befolkningen ble drept mellom 1941-44. Hadde ikke morfar deltatt i Milorg og motstandskamp her hjemme. Hadde ikke Hitler tapt krigen. Hadde mormor og morfar flyttet til Wien, Paris eller Praha i stedet for Rælingen.
Sekulær
Jeg er sekulær (ikke religiøs), og jeg er ikke tilknyttet synagogen. Jeg er oppvokst på en topp rett over Lillestrømbrua, jeg har gått i vanlig barnehage og skole. Vi har hatt julenisse hvert år og jeg har spist meg kvalm på pølser hver 17. mai. Jeg er ikke oppdratt jødisk annet enn at vi feiret chanukkah noen år da jeg var liten, og at vi ble tatt med på karneval i synagogen en gang. Mormor ga oss små drypp av sin jødedom, men det har alltid vært opp til oss og finne vår egen identitet. Jødisk eller ikke.
Min mor var ikke praktiserende og hverken morfar eller pappa er jødiske. Allikevel er blodet som renner i mine årer jødisk. Tvers gjennom er jeg min mormors barnebarn, med identiteten og følelsene som medfølger.
Jeg bruker Davidstjernen som jeg har fått av mormor, og jeg klamret meg desperat til porten utenfor synagogen i Oslo etter terroren i Paris og København. Der gråt jeg høylytt, midt på dagen, foran statsministeren og politibetjenter med automatvåpen.
Jeg hadde ikke vært i synagogen siden jeg var veldig liten, men akkurat da virket som det eneste stedet jeg hørte hjemme. En varm takk til mannen som slapp meg inn og lot meg sitte der og gråte ut.
Like norsk som deg
I Norge er vi nå under 1500 jøder. Vi er få, og det skal ikke mye antisemittisme til før vi rammes. Vi bør få slippe spørsmål om vi går med Davidstjerne for å provosere eller av andre «merkelige årsaker». Vi bør få slippe å måtte svare at joda, jeg er jøde, enda så sjukt det kan virke. Jeg bør kunne fortelle om mormor uten å forsvare Israels handlinger, og møte forståelse når terrorhandlinger, som de i Paris og København, føles som et personlig angrep.
Jeg er jøde i Oslo anno 2015. Og jeg er akkurat like norsk som deg.
Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook
Denne saken ble første gang publisert 25/07 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.