Kvinner som påpeker andre kvinners klær
- La oss snakke om noe annet enn klær
- Jeg vet hva jeg har på meg, så du trenger ikke si det!
Tonje Tornes (38)
- Har jobbet som tegneserieredaktør i 10 år og er i dag redaktør for serier som LUNCH og Tegnehanne. Har det dette året ekstra moro på jobb fordi hun også skal være med og utvikle nye produkter.
- Skriver fantasybøker for ungdom på kveldstid og prøver ellers å løfte nabolaget sitt på Tøyen i Oslo. Samt være en god mamma for sine to gutter.
KOMMENTAR:
- Jeg vet hva jeg har på meg, så du trenger ikke si det!
Kan ikke vi damer slutte å kommentere andre damers valg av klær?
Det var en slik dag da jeg feilberegnet alt. Syklet til jobben uten å ense de truende skyene over Oslofjorden. De tok meg igjen allerede i andre bakke og hutrende ble jeg sittende og fryse på jobben.
Jeg klarte også å glemme et møte jeg hadde sagt ja til, og lettere molefonken syklet jeg ut i regnet igjen for å rekke foreldrekaffen i barnehagen.
Men først ilte jeg hjemom. Kastet den dyvåte kjolen og hev på meg regntøy. Løp bort til barnehagen og unnskyldte min sene ankomst. Ungene danset ute i regnværet, mens foreldrene satt under skuret.
Jeg slo meg ned med dem, var akkurat kommet inn i småprat-tralten, kaffen varmet i magen og så kom det:
– Gu’ så gul du er. Du ser ut som en påskekylling.
Jeg stirret inn i to lattermilde øyne til en av de andre mødrene. Noen av kvinnene lo. Fedrene så brydd ut.
– Hæ? sa jeg og så nedover meg selv.
Usikkerhetens makt
Jeg har en gul regnbukse, en gul ganske tettsittende regnjakke, gult hår og garantert tenner som står i stil.
Men aldri har det slått meg at det skulle være noe oppsiktsvekkende med fargen gul på regntøy.
Grunnen til at jeg vegrer meg for å gå med gummiklærne er at jeg på mine 1,60 centimeter ofte forveksles med ungene selv hvis jeg leker med dem i regntøy. Med korte kjoler og høye hæler unngår jeg lettere den slags misforståelser.
Men plutselig var jeg blitt pinlig klar over at jeg i regntøy ikke bare så ut som en passepike for mine to sønner, men også som en høytidskylling. Det var som om armer og bein ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg.
Usikkerheten bredde seg utover smilet mitt, i ordene jeg sa og gestene jeg gjorde.
– Kanskje det, var det eneste jeg mumlet fram.
– Det er artig da, sa hun. – Du skiller deg ut.
En ubevisst frekk vane
Den kvelden dyttet jeg de gule plaggene lengst inn i skapet og lurte på hvor mye en sexy og urban regnkåpe kostet. Før jeg måtte spørre speilbildet mitt om hva som hadde forandret seg.
Jeg hadde aldri tidligere tenkt på at regntøyet mitt var absurd annerledes.
Ikke tror jeg hun med påskekylling-replikken mente å være slem, men hvorfor er det så lett for så mange av oss damer å kommentere andre kvinners klesvalg? Er det ikke egentlig en frekk vane som vi burde blitt ferdig med på ungdomsskolen?
Hvorfor ikke snakke om bøker, tv-serier eller reisemål? Ja, personlig foretrekker jeg heller å diskutere hvor lang tid det tar før vann begynner å koke enn å forsvare antrekket jeg har på meg.
Og ja: Jeg liker også å høre at jeg har en pen kjole på.
Kritikk pakket inn i smiger
Jeg elsker smiger like mye som hvem som helst annen. Men jeg kan virkelig være det foruten hvis det samtidig ligger en slags stilltiende enighet om at andre kvinner i tillegg kan få kommentere den altfor korte kjolen, de altfor grønne platåskoene eller den brune leppestiften.
Vi kler oss alle litt rart en dag eller tjue. La oss heller ignorere den slags og finne nye åpningsreplikker som fungerer som isknusere.
For tiden er min favoritt: "Gleder du deg til den nye Star Wars-filmen?" Ja, det var et hint...
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 03/10 2015, og sist oppdatert 28/04 2017.