Si nei til avtaler
- Noen ganger har jeg mer lyst til å spise Nugatti fra boksen og se på Paradise Hotel
Ann Cathrin øver på å si nei til ting hun ikke har lyst til.
Ann Cathrin Andersen
- 29 år.
- Sosiolog og (nesten) psykolog.
- Bor i Oslo.
- Jobber som frilans skribent/journalist.
- Skriver bok; roman om livets elendighet.
- Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.
KOMMENTAR:
«Du har forandret deg i det siste, du er liksom ikke like.. snill?»
- Skuffet venninne
Nei, jeg er ikke like medgjørlig lenger. Jeg er ikke like naiv.
Det er helt sant. Men er det en dum ting? For meg tror jeg det er sunt.
Si nei
Det begynte med at jeg snakket med en bekjent av meg. Han fortalte at han var lykkeligere enn noen gang, og at det startet da han begynte å si nei til folk. Jeg ble overrasket. Å si nei høres negativt ut, men han forklarte det slik:
«AC, jeg har lært meg å si nei til ting jeg ikke har lyst til. Jeg gjør ikke ting jeg ikke vil. Ofte innebærer det å hjelpe andre folk, ofte handler det om å hjelpe meg selv».
Plutselig ga det mening.
Jeg begynte å tenke på alt jeg gjør som jeg ikke har lyst til.
Det jeg ikke vil
Som å gå på fest når jeg egentlig vil hvile. Å si ja til jobb jeg ikke har tid eller lyst til. Sminke meg før jeg går ut døra om morgenen. Å ta den kaffen med den bekjente som vi snakker om hver gang vi møtes. Å dra på kettlebell-time på Elixia når jeg helst vil spise nugatti fra boksen. Å ta telefonen når det ringer noen jeg ikke vil snakke med. Sånne ting.
Aller vanskeligst er det å si nei ti mennesker jeg er glad i. «Fordi jeg ikke har lyst» holder liksom ikke.
Må ha overskudd
Du kan ikke være der for andre om du ikke har overskudd til det. Du kan ikke elske ordentlig uten å elske deg selv. Dette har tatt meg 28 år å lære. Nesten lære. Ikke i løpet av psykologistudiet skjønte jeg det engang, ikke sånn ordentlig, selv om jeg selvsagt ga andre råd om å ta vare på seg selv og sine behov.
Megleren, komikeren, pragmatikeren. Å få andre til å le har alltid vært min rolle, muntre opp, skape god stemning. Plutselig kjente jeg at det var tungt. Å gi. Jeg pleide å si ja til alt og alle. Alt var ok, så lenge de andre var fornøyd. Jeg ventet, ble nedprioritert, uten en mine. Jeg var ikke bare passasjer i mitt eget liv, jeg satt i baksetet.
Mine premisser
Det var da jeg skjønte at om jeg blir en slik martyr-dame som «gjør alt for alle» og «ikke får noe igjen», kommer jeg til å ende opp som en skikkelig sur person.
Det betyr ikke at ikke andres behov fortsatt er viktig, men det er forskjell på at alt skal skje på mine premisser og å kunne si nei fordi jeg ikke har lyst.
Så, jeg begynte å si nei, da. Det er overraskende vanskelig å si nei bare fordi du «ikke har lyst».
Jeg tar meg i å finne på unnskyldninger fremfor å si «nei, jeg har ikke lyst». Men vi skal ikke behøve å unnskylde oss. Andre må respektere at du ikke har lyst til alt de har lyst til. Du fortjener respekt for å være ærlig.
Glad i andres selskap
Så det er ikke helt sant det venninnen min sa. Jeg er like snill. Jeg bare gidder ikke føye meg like mye.
Jeg er like glad i andres selskap, men noen ganger har jeg mer lyst til å spise nugatti fra boksen, se på Paradise Hotel og hente meg inn etter en tøff uke fremfor å dolle meg opp, drikke øl og høre om en bekjents tinderdate nummer 23.
Umiddelbart kan det høres ut som noe en femåring ville sagt; «jeg vil ikke!». Vi har inkorporert i blodet vårt at som voksen må du gjøre ting du ikke vil. Min vise bestefar har sagt til meg flere ganger, «noen ganger må du gjøre ting du ikke vil». Det er jo sant. Men bare noen ganger, og bare hvis det er snakk om liv og død - eller husleie.
Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!