Å få barn eller ikke å få barn
«Jeg måtte ta en avgjørelse om å bli mor nå - eller risikere å aldri få barn senere»
Lenas valg ville forandre livet hennes for alltid.
Lena V. Berge
- 35 år
- Jobber innen rådgivning og coaching
- Familie: Datter 10 år
- Blogg: www.lena-v.com
- Bidrag i skrivekonkurransen med tema "Min helt"
KOMMENTAR:
Dette skjedde for ti år siden. Jeg var en ung student som startet min praksis ved et lokalt sykehjem. Jeg var ambisiøs og sterk, og hadde mye energi. Jeg var 23 og hele verden lå for mine føtter.
Det jeg tenkte var viktig i livet, var å ta en lang utdannelse og gjøre en god karriere. Kjærlighet, familie og barn var bare et fjernt ønske som ikke trengte å bli fullført med en gang. Jeg skulle ha nok penger, kjøpe meg en leilighet og oppleve verden. Jeg hadde en kjæreste som jeg nettopp var blitt sammen med, og vi bestemte oss for å flytte sammen.
Av og til forestiller jeg meg livet mitt som en elv som renner fritt, og det virker som om det er lite som kan forandre ens retning.
Allikevel skjer det noen ganger at en tilfeldig hendelse kan forandre eller vende elvens retning som en liten stein på veien - og livet blir aldri det samme igjen.
En viktig beslutning
Kjæresten min og jeg levde et ubekymret liv som to unge mennesker med god helse og masse tid som kunne brukes til alt vi ønsket oss.
Helt til det smalt en dag. Jeg fikk en uventet beskjed. Jeg måtte ta en avgjørelse om å bli mor nå - eller risikere å aldri få barn senere.
Det var masse tanker dag og natt, redsel og flere spørsmål som stod ubesvarte. Var jeg klar for en familie? Hva med alle drømmene mine? Kommer kjæresten min til å støtte meg uansett hvilken avgjørelse jeg tar?
Dagene føltes uvirkelige, og ansvarsfølelsen kjentes som en enorm byrde. Beslutningen min skulle forandre livet mitt for alltid. Hvilken retning burde jeg ta: Ubekymret liv med masse opplevelser og selvrealisering, eller bleier, våkenetter og avkall på mine drømmer i flere år fremover?
Den nye pasienten
Jeg satt ved kjøkkenbordet på jobben da døra åpnet seg og jeg fikk øye på to eldre menn som kom inn i spisestua. Den ene så ut som en sprek mann i slutten av 70-årene. Han var velkledd og fortalte at han gledet seg over å tilbringe et par måneder «her på hotellet». En ny pasient, tenkte jeg.
Olaf ankom sammen med sin bror og imponerte alle rundt seg, inkludert personell og beboere. Han satte seg ned ved bordet hvor jeg satt sammen med ei dame som het Ada. Han hadde utrolig flott akademisk tale og kunne flere språk og hadde oversatt bøker.
Olaf fortalte om ting han hadde opplevd, om fine reiser og tilstelninger, og vi satt der fascinerte over hvor rikt liv han hadde levd.
- Jeg har aldri reist fra hjembygda mi, utbrøt Ada.
- En gang har jeg vært i en naboby, og nå bor jeg her med min mann og mine små.
Adas barn
Det ble stille ved bordet. Alle visste at mannen til Ada var død og barna bodde for seg selv. Min kollega gikk ut og kom fort tilbake med et tykt album med bilder. Hun åpnet side etter side og viste bilder av Adas barn. Hun hadde syv.
- Her er Oline, hun har blitt en sykepleier. Hun hjelper folk.
Ada smilte.
- Her er Jon og han er en kaptein på Hurtigruten. Har du reist med Hurtigruten?
Hun snudde seg til Olaf.
- Om du hadde gjort det i år skulle du møtt sønnen min. Han er så fin i kapteinsluen sin.
Ada smilte igjen.
- Alle syv gikk det bra med og alle har utdannelse, jobb og familie.
Denne gangen var det en fin stillhet rundt bordet. Jeg så at Ada klarte å hente minnene om alle barna sine der hvor de lå gjemt.
En mors smil
Det ringte på døren.
- Ada, det er din datter og barnebarn. Ada smilte igjen slik som kun en mor kan smile når noen nevner barnet hennes.
Jeg og Olaf ble sittende alene ved bordet. Han virket rastløs og lignet på en liten gutt.
- Dine barn kommer vel og besøker deg? sa jeg. Jeg så at Olaf ble bleik.
- Jeg har ingen barn, jeg. Jeg tror jeg vil gå på rommet mitt. Jeg vil være alene.
Det som blir igjen
Der satt jeg ved kontorbordet denne kvelden, skrev rapport og kjente på følelsene mine. Jeg tenkte på Olaf og tenkte på Ada som møttes på et sted som blir deres siste bolig. De levde så forskjellige liv.
Det kommer en dag der det ikke lenger er noen Olaf og ikke Ada heller. Hva blir igjen? Bøkene som Olaf har oversatt? Noen skal lese disse bøkene og kanskje tenke på en som oversatte dem. Kanskje ikke.
På et sykehus sitter det en ung kvinne ved senga til en syk dame. Hun tenker på sin mor som også lå slik. Hun tenker på Ada. Hun husker alle ting hun fikk lære fra henne.
Et sted der i havet står det en ung mann som navigerer en stor båt gjennom bølgene, ser opp på stjernene og tenker på sin mor. Han tenker på Ada. Ada lever videre i sine barns minner.
Slik, helt tilfeldig, ble denne dagen til et stort vendepunkt i mitt liv.
Denne kvelden gikk jeg hjem med en ferdig beslutning. Jeg håpet bare at kjæresten min skulle støtte meg i den.
Denne beslutningen viste seg å være den beste jeg har gjort i mitt liv.
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 15/01 2017, og sist oppdatert 28/04 2017.