Kvinner i krig
Sonja var helt sikker på at hun ikke ville overleve andre verdenskrig
Derfor ba hun om å få farlige oppdrag.
XU
- XU var den viktigste etterretningsgruppen på norsk jord under krigen. Den besto av toppfolk fra universitetet og yrker knyttet til infrastruktur, som jernbanefolk og politi.
- Gruppens oppgave var å samle informasjon, kart og fotografier over tyske festningsanlegg og militære styrker på oppdrag for de allierte, først og fremst britiske MI6.
- På det meste hadde XU 1500 medlemmer.
- Etter krigen forble XU hemmelig frem til 1988. Dette fordi medlemmene var blitt avkrevd et taushetsløfte om at gruppen aldri skulle bli kjent. Det gjorde at noen XU-folk ble dømt som landsforrædere etter krigen.
- Først i 1989 opphevet forsvarsminister Johan Jørgen Holst taushetsløftet, og gruppens medlemmer fikk full oppreisning.
Med Gestapo i halene flyktet 21 år gamle Sonja for livet.
Hun var sikker på at hun aldri kom til å overleve krigen, derfor hadde hun kun én tanke i hodet: Å få et oppdrag som utgjorde en forskjell. Samme hvor farlig det var. Hun skulle jo snart dø uansett.
«Jeg hadde en veldig klar og skremmende drøm i natt. Jeg drømte at et svart skip fylt med tusenvis av mennesker som snakket et fremmed språk, var på vei opp Oslofjorden her», fortalte Sonja Barths mor, da hele familien søndag 7. april 1940 hadde tent lys og dekket på god mat til sin faste søndagsfrokost sammen.
Derfor husker Sonja ekstra godt at 9. april 1940 var en tirsdag.
Drønn fra kampfly
Hun husker hvor uforberedt de alle var på at krigen skulle komme til Norge.
Hun og de tre søsknene sto ute på garden på Nesodden, på vei til skolen. Ikke langt unna var Blücher blitt senket noen timer tidligere. Plutselig flerres himmelen av tunge drønn fra kampfly. Fra krigsoperasjonene i Finland har de hørt at slike fly slipper bomber bare de ser et eneste menneske på veien under seg. Hun vet ikke om det er best å løpe eller stå stille, men redselen får henne til å følge instinktet, gjøre det første.
Hemmelig kurér
Sonja fra Skoklefald gård får likevel artium i 1942, og begynner på møbel- og interiør på Statens kunst- og handverksskole i Oslo. På nabogarden bor Doktor Herman Leopould Løvenskiold. Han har lenge vart engasjert i hjemmefronten, i Milorgs avdeling på Follo, og er kurér for det hemmelige etterretningsorganet XU.
Herman ber om hennes hjelp til å levere og hente hemmelig informasjon og dokumenter.
Sonja tar velvillig imot oppdrag. Hun ønsker å ta ansvar og hjelpe til. Som eldst i søskenflokken på fire har hun alltid vært vant til det. Hun får aldri vite hva hun henter eller bringer videre. Da kan hun ikke røpe noe hvis hun skulle bli tatt.
Halden og Hvaler blir Sonjas kurér-område, og sommeren 1944 får hun reisetillatelse mellom Nesodden og Halden.
Hun kan nå bevege seg fritt for øyene der, under dekkoperasjon av å arbeide som gartner i Halden og husholderske på Hvaler. Hun frakter mikrofilm og dokumenter fra Oslo til Milorgs hovedkvarter på Hvaler, som på den tiden var Skogen Pensjonat på Skjærhalden. Dette var også en viktig kanal for norske flyktninger.
Med Gestapo i hælene
Mot slutten av sommeren begynner jorden å brenne under føttene for motstandsgruppen Sonja jobbet for. De er i ferd med a bli avslørt. En dag på skolen blir hun bedt om å gå ned i kjelleren.
I et dunkelt rom sitter en mann bak et skjermbrett og sier: «Du må flykte så fort du kan, og gi beskjed til Løvenskiold.»
Men først skal hun utføre et siste og viktig oppdrag: I en stor sink-kasse har nabo Løvenskiold gjemt viktige dokumenter. Han har gravd dem ned i hagen sin, nede ved bekken. Sonja tar båt og buss rett ut, og graver dem opp, i siste minutt.
Dagen etter finner Gestapo en tom sink-kasse og et stort hull i hagen til Løvenskiold. De har med seg en skamslått fange fra motstandsgruppen. Da har Sonja levert de viktige papirene til en kontakt i Riksarkivet.
Nå kan hennes egen flukt begynne.
Da Sonjas mor vinker eldstedatteren farvel, en av de siste augustmorgenene i 1944, vet hun ikke at hun ikke skal få se henne igjen før trekvart år senere.
Sonja holder alt hun gjør for motstandsgruppen for seg selv. Hun vil ikke sette foreldrene i fare ved å la dem vite noe. Hun sier hun drar til en venn.
Avskjedsbrev
I et nett legger hun bibelen hun fikk til konfirmasjonen, og skriver sirlig på den første siden: «Nå flykter jeg til Sverige.»
Hun er redd, men optimistisk. Hun vet ikke at hun snart skal skrive avskjedsbrev til foreldrene, mens hun gjemmer seg i skogen.
Hun går på bussen til Hvaler med 50 kroner i lommen, som hun har fått av sin far. Hun er kledd som bondejente for ikke å vekke oppsikt. På Hvaler ligger hun i dekning i dagevis, bak nedrullede gardiner i en hytte ved stranden.
Hver gang hun hører noen utenfor, slutter hun nesten å puste av redsel.
Heldigvis er det bare en mann fra Milorg som kommer med mat til henne. Men etter en uke kommer matleverandøren midt på natten med telegrammet: «Mor meget syk.» Det er det avtalte varselet om at hun er i stor fare og umiddelbart må skynde seg videre.
Det blir en strabasiøs ferd mot grensen gjennom skogen, kun avbrutt av et stopp under et tre, hvor hun skriver avskjedsbrev til både moren og faren. Med en fiskebåt blir hun fraktet i sikkerhet til Koster.
Han med de pene hendene
I Sverige er ungjenta mest opptatt av én ting: Å jobbe for landet sitt og få utgjøre en forskjell. Hun vil ha et stort og farlig oppdrag!
Sonja er helt sikker på at de ikke kommer til å overleve krigen uansett, så å ta risker er hun ikke lenger redd for.
Skuffelsen er derfor stor da hun blir satt til å jobbe på en plasmafabrikk i Stockholm.
Så kommer hun i kontakt med Edvard Barth, eller Eivind Berg, som den gang var dekknavnet. Han er medlem av XU, det viktigste etterretningsorganet for de allierte under krigen.
- Det tok lang tid for følelsene mine vokste til noe helt spesielt for ham. Men jeg tror han så seg ut meg med en gang, og jobbet målrettet for det, forteller hun med et lurt smil.
Det eneste hun husker fra deres første møte, er at hun syntes han hadde så utrolig pene hender.
Sonja får tilbud fra Den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS om å dra til Norge for å spionere, og går lenge i lære hos en skuespiller for å endre karakter og utseende.
Hun gleder seg til jobben, men Edvard stopper henne i siste sekund. Han har undersøkt nøye og snakket med mange, og kommet frem til at oppdraget er for risikabelt.
Han mener amerikanerne kun tenker på egen gevinst, ikke på agentenes sikkerhet.
Sonja blir illsint og slår ham i brystet flere ganger da han torpederer spionplanene hennes. Men hun må godta sin skjebne. Ikke lenge etterpå blir de kjærester. Det er vår, og freden nærmer seg.
70 år senere
Sonja Barth ser ut vinduet i eldreboligen sin på Ulvøya utenfor Oslo. Øynene er skarpe, men varme. Hun trenger ikke se ned på strikketøyet som klirrer pinne mot pinne på autopilot mellom fingrene. Posen på gulvet ved siden av den slitte skinnstolen er full av sokker fra restegarn. Hun liker å utnytte tiden.
Sonja byr på hjemmelaget aprikos-formkake, livsvisdom og historier snart ingen levende mer kan fortelle. Her har hun bodd alene siden Edvard døde for 19 år siden. Han ble en kjent naturforsker og fotograf, og de to jobbet side om side i 50 flotte år.
Det er stor sannsynlighet for at Edvard er grunnen til at hun kan feire sin 92-årsdag, og ikke ble en av de 10.000 nordmennene som døde i kampen for et fritt Norge.
Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.
Denne saken ble første gang publisert 18/07 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.