- Jeg gikk inn i militæret uten å ofre hudfarge eller etnisitet en tanke

Etter å ha trasket rundt i den walisiske nasjonalparken, Brecon Beacons, i timevis. Bortkommen fra gruppa, og med horisontalt sludd piskende i ansiktet, begynner Azi Ahmed for alvor å frykte å fryse i hjel.

Øyelokkene føles tunge, mens hun sliter med å ta kritiske avgjørelser, eller lese kartet.

I det hun jobber seg rundt den bratte delen av fjellet, sklir hun i et uoppmerksomt øyeblikk og kjenner vinden som kaster henne mot stupet.

Azi unngår så vidt å falle mot sin sikre død, men føler seg for svak til å fortsette.

I det den britisk-pakistanske jenta skal til å legge seg ned, går tankene til obersten som tok den kontroversielle avgjørelsen om å la henne delta i eksperimentet.

Forsvarsdepartementet ville legge all skylden på ham, tenkte hun, og spørre hvorfor han i det hele tatt tillot kvinnelige aspiranter.

«Hvor var trenerne da Azi falt til sin død», ville de sikkert si, vel vitende om at hun ikke hadde verken utendørs- eller militær-erfaring.

Disse tankene ga Azi et massivt adrenalin-kick, hun snublet seg frem til neste checkpoint og fullførte treningen.

Ikke tillatt for kvinner

Det finnes ikke kvinner i det britiske Special Air Service, også kjent som SAS. Dagen da kvinner vil få lov til være en del av frontlinjen ved krig i disse britiske spesialstyrkene, nærmer seg muligens.  Så langt tilsier ingenting at kvinner i nærmeste fremtid vil få lov til å bli sluppet bak fiendens linje, sammen med gutta, eller få lov til å bruke den sand-fargede bereten med det påsydde mottoet Den som våger, vinner.

Men da Azi var 21 år gammel,  lot reservestyrken en liten gruppe kvinner undergå en SAS-utvelgelse; treningsprogrammet som sorterer de blodtøffe fra de tøffe, og er ansett som en av de mest krevende rekrutteringsprosessene i verden.

149 centimeter høy muslimsk jente

Som ei 149 centimeter høy datter av en pakistansk immigrantfamilie fra Oldham, England, prøvde Azi konstant å hevde seg selv blant militærets tøffeste menn.

At hun var helt uten militærerfaring, uten så mye som å ha vært speider i barndommen, gjorde at hele situasjonen opplevdes uvirkelig.

Azi har derimot et motivasjonsnivå som overgår de fleste av oss.

Far militærveteran, mor analfabet

Foreldrene hennes var førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan. Faren hennes hadde tjent i det britisk-indiske militæret, og senere det pakistanske militæret etter løsrivelsen.

I Oldham, hvor de bodde i et lite town-house, arbeidet han lange timer i det lokale slakteriet, og viste stor misnøye ovenfor folk som var borte fra skole eller jobb.

Han rammet inn barnas skolebevis som viste til 100% oppmøte, og hang dem opp på veggen.

Moren var analfabet, men hadde høye ambisjoner for familien, inkludert å åpne en kebab-sjappe. Azi, den yngste av fem barn, lærte derfor tidlig å tilpasse studier med å servere kebab.

Imamen slo mens skinheads jaget

Hun ble sendt for å studere på den lokale moskeen etter skolen, hvor hun leste Koranen på arabisk – et språk hun ikke forsto.

Brukte hun for lang tid på toalettet, slo imamen henne med et rør, og gikk hun nedover gata ble hun jaget av skinheads som ropte pakkis etter den unge jenta.

Azi fant sin utvei gjennom studiene – først med grunnleggende kunstfag (noe foreldrene stilte seg skeptiske til) i Manchester, og deretter videre kunststudier i London.

Kampen for Central Saint Martins

Uvitende om at Central Saint Martins eksisterte, hørte hun om den anerkjente kunstskolen via medelever i Manchester.

Azi ringte umiddelbart Saint Martins direkte, men ble fortalt at all plassene hadde blitt utdelt for det følgende skoleåret.

Uanfektet tok hun toget til London – hennes første tur til hovedstaden - fant universitetet og krevde et intervju.

Tre lærere fikk sett kunstarbeidet hennes, før hun skyndte seg ut døra - Azi måtte tross alt hjem og åpne kebab-sjappa.

Neste dag ble hun tilbudt en plass ved skolen.

- Jeg ville ikke oppleve fattigdom igjen

Ved Central Saint Martins, hvor hun gikk samtidig med Stella McCartney, følte ikke Azi at hun passet helt inn.

- Jeg tror de andre lurte på hva jeg gjorde der.

Hun flyttet ut av studentblokkene, og mens andre studenter sov sent og festet hele nattet, tok Azi på seg designjobber før forelesning og om kveldene.

- Vi vokste opp i fattigdom – gikk på skolen med tom mage, handlet på loppemarked – og jeg ville ikke oppleve fattigdom igjen. Jeg tenkte for meg selv; jeg kom til London, jobbet og kjempet så hardt mot mine foreldre for å komme hit, så det er uaktuelt å ødelegge denne muligheten.

Etter kunstskolen tok hun en master i media-teknologi, bygget seg et digitalt marketingbyrå og kjøpte sin første leilighet.

Arrangert ekteskap

Moren ønsket at Azi skulle flytte tilbake og gifte seg, slik som hennes eldre søster.

Var hun hjemme for å besøke familien, ble møter med potensielle ektemenn arrangert.

Da moren meldte henne inn i et ekteskapsbyrå, oppga Azi at hun var 46 år gammel og skilt med tre barn, for å unngå interesserte.

Rastløsheten vokste hver eneste dag.

- Jeg ville gjøre noe annerledes. Jeg liker utfordringer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Militæret

Azi søkte seg til militæret, og etter å ha blitt intervjuet av en haug med avvisende menn, ble hun sendt videre for en obligatorisk medisinsk sjekk.

Plutselig befant hun seg i et rom fullt av kvinner, som alle meldte seg opp til noe. Hun visste ikke hva, men skrev seg likevel opp.

 - Jeg hadde aldri hørt om treningsprogrammet før. Ei heller visste jeg hva forkortelsen SAS sto for. Men hvis de andre skulle gjøre det, ville jeg ikke gå glipp av noe. Det var den beste gruppen, og jeg ville være den beste.

Gutta lo godt

Hun kan fortsatt huske de merkelige blikkene enkelte av de høyreiste kvinnene sendte hennes vei, men det var ingenting sammenlignet med reaksjonen hun mottok fra gutta. Både de skeptiske og tidvis fiendtlige instruktørene, og gutta som selv håpet på å fullføre treningen, lo godt seg imellom når hun var i nærheten.

I løpet av de første ukene med treningstester på kveldstid, falt de fleste kvinnene av programmet.

Azi ble konstant utsatt for en strøm av utskjelling som «Hold kjeft! Dette er ikke fødestua!», «Kom deg til frontlinjen, din dverg!», og «Løft opp den jævla håndveska di, din dumme spurv».

- Jeg ble jevnlig utstøtt

- Hvis du ser på det som mobbing, så ja – da blir det mobbing. Hvis du ser på det som en prøvelse og en del av programmet, blir det ikke det, forteller hun.

Helt i begynnelsen av treningen i fjellene, var en mannlig trener forferdet over å ha en kvinne i gruppen, og skrek til henne: «Hvem faen tror du at du er?»

Men hun hadde blitt instruert til å ikke snakke om hvorfor hun var der til de mannlige kandidatene.

- Jeg var syltynn og beinete, og hadde overhode ikke peiling på hva som foregikk. Utstøtelse ble en daglig opplevelse.

En kvote som måtte fylles

Raskt oppdaget hun at mennene, med et irritert smil om munnen, refererte til henne som en del av en sjekkliste. En kvote som måtte fylles.

Hennes umiddelbare reaksjon var å ta til seg en fandenivoldsk holdning.

- «Jeg skal drite hvor dere driter», ville jeg si og deretter få mennene til å føle seg ukomfortable ved å marsjere ut i skogen, sette meg på huk rett ved siden av dem med rumpa i været, og fjerte så høyt jeg bare kunne.

Ble altoppslukende

Azi sitt rekrutteringsprogram foregikk rett før og rett etter 11. september 2001. Nå deler hun historien sin i boka Worlds Apart.

-Etter 11. september, da folk assosierte terrorisme med muslimer, tok jeg det veldig personlig.

Selv om hun fortsatte å jobbe, ble treningen altoppslukende.

- Det finnes ikke rom for noe annet – jobb, penger, forhold – du lever og ånder det, og jo mer jeg gjorde det, jo mer ville jeg fullføre programmet, for enhver pris.

Holdt alt hemmelig

Azi holdt sin tilknytning til SAS hemmelig for foreldrene sine.

- Moren min ville jo at jeg skulle gifte meg. I tillegg ville de opplevd militærtrening som utradisjonelt, og ikke noe en muslimsk pike skal gjøre.

Begge foreldrene hennes døde uten å se deres datter gifte seg (hun er fortsatt singel ) og uten å kjenne til Azis tid i militæret.

Nå i ettertid, skulle hun ønske at hun hadde diskutert opplevelsen med sin far – militærveteranen.

De eneste kvinnene igjen

I dét rekrutteringsprogrammet nærmet seg slutten, var Azi og ei til de eneste kvinnene igjen.

- Vi beviste at vi burde være en del av programmet. Til og med instruktørene varmet opp og sa «Ok, i utgangspunktet så vi på jentene som en belastning, men de har bevist at de ikke bare er jenter».

Da obersten som hadde støttet jentene mest pensjonerte seg, ble hun tatt til side og fortalt at programmet hadde blitt avsluttet - uten videre oppklaring.

- Jeg følte meg forvirret. Jeg tenkte at de sikkert hadde sine grunner til å legge programmet ned, men jeg var usikker på hvilken betydning det hadde for meg.

Likevel er hun ikke bitter.

- Det gjorde meg til den jeg er i dag. Erfaringen ga meg viktige lærepenger om livet, og mye disiplin. Jeg møtte all slags type mennesker, og uansett om man liker folkene eller ikke – så måtte du jobbe sammen med dem. Det gjorde meg mentalt sterkere og tykk-huda.

- Så kvinner kan ha en rolle bak fiendens linje, men jeg er ikke sikker på hva slags rolle det ville vært innenfor SAS-gruppen enda. Vi kom aldri så langt.

Vil du lese flere intervjuer med bra damer? Følg Kvinneguiden på Facebook.

Denne saken ble første gang publisert 30/06 2015, og sist oppdatert 28/04 2017.