En mor forteller
Cathrine Holtliens sønn ble født med Down Syndrom.
Da Cathrine Holtlien gikk gravid med sønnen Daniel, følte hun at ikke alt var som det skulle. Allikevel kom det ikke frem på noen av de fem ultralydene hun tok, at han faktisk ville bli født med Down Syndrom. I dag skriver hun en
blogg hvor hun blant annet forteller hvordan det er å være mor til en sønn med Down Syndrom.
- Jeg var på min første ultralyd da jeg var ti uker på vei. Jeg var utrolig syk og ville sjekke om alt var i orden med fosteret. På tross av at det sies at uke ti er det tidspunktet da man lettest kan se om et foster har Down Syndrom, var dette altså noe som ikke ble oppdaget, forteller hun.
Var urolig
I løpet av de neste månedene var den vordende moren fortsatt bekymret for at noe var galt. Hun ble blant annet lagt inn på sykehus på grunn av ekstrem svangerskapskvalme.
- Det ble tatt en ny ultralyd i uke 15 da jeg lå på sykehuset. Heller ikke denne gangen fant de noen feil, men det de kunne se, var at jeg ventet en gutt.
Den neste ultralyden var den obligatoriske i uke 18. Holtlien var veldig nervøs på forhånd.
- Jordmoren sjekket alt og undersøkte nøye, men gutten i magen var frisk som en fisk. Ikke en eneste feil fant de, forteller hun.
3D Viste ingenting
Den da 20 år gamle jenta bestemte seg for å bestille en privat 3D-ultralyd i uke 26.
- Denne gangen lå Daniel noe urolig og han vendte hodet bort slik at det var vanskelig å se på skjermen. Samtidig ble jeg fortalt at siden ting var "sånn og sånn" på ultralyden, var det ikke mulig at babyen hadde Down syndrom. Jeg husker godt hvor lettet jeg følte meg da legen fortalte meg dette, forklarer hun.
Siden Daniel ikke ville vise seg så godt på 3D-ultralyden fikk de ny time i uke 30. Igjen ble Holtlien fortalt at alt så fint ut og at ingenting var galt med gutten hennes.
- Egentlig er det helt utrolig å tenke på at spesialister innen feltet ikke har klart å se så mye som en antydning til at noe har vært galt, etter så mange ultralyder.
Født for tidlig
Fire uker etter siste ultralyd og fem uker før termin fikk hun de første riene. Dette var starten på det som skulle bli en vanskelig fødsel.
- Det tok et par dager før selve fødselen var i gang, og det var noen slitsomme timer. Daniel ble forløst med tang, en ubeskrivelig smerte jeg ikke unner noen. Han ble umiddelbart tatt med på nyfødtintensiven, uten at jeg fikk ha ham på brystet eller hilse på han. Vi fikk ikke vite noe ting der og da, sier hun.
Etter å ha sovet i noen timer kom en lege og en jordmor for å snakke med den nybakte moren. Beskjeden var at sønnen hadde Down syndrom.
- Jeg ble helt kald og blek, og kunne ikke tro at det var min sønn de snakket om. Det som sjokkerte meg mest var at de ikke sa noe mer enn akkurat det. Ikke engang noen trøstende ord.
Tung tid
Dagene etter sjokkbeskjeden var preget av mange følelser for Holtlien og kjæresten.
- Jeg falt sammen, bit for bit. Jeg hatet min egen sønn, og følte meg som verdens verste person. I tre lange dager hadde jeg det sånn. Helt frem til en jordmor kom med Daniel på rommet mitt. Jeg fikk holde han, mate han og rett og slett være en mamma.
Etter denne dagen har hun aldri bært nag eller følt noe vondt om diagnosen Down syndrom.
- Det var en vond opplevelse, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri ville vært foruten. Det har totalt forandret meg som person. Å ha fått en sønn med Down syndrom har fått meg til å se helt annerledes på livet, og det er det beste som har skjedd meg.
- Jeg var på min første ultralyd da jeg var ti uker på vei. Jeg var utrolig syk og ville sjekke om alt var i orden med fosteret. På tross av at det sies at uke ti er det tidspunktet da man lettest kan se om et foster har Down Syndrom, var dette altså noe som ikke ble oppdaget, forteller hun.
Var urolig
I løpet av de neste månedene var den vordende moren fortsatt bekymret for at noe var galt. Hun ble blant annet lagt inn på sykehus på grunn av ekstrem svangerskapskvalme.
- Det ble tatt en ny ultralyd i uke 15 da jeg lå på sykehuset. Heller ikke denne gangen fant de noen feil, men det de kunne se, var at jeg ventet en gutt.
Les også: Det er kreft
Les også: Den skjulte sykdommen
Les også: Fødsel og forventninger
Den neste ultralyden var den obligatoriske i uke 18. Holtlien var veldig nervøs på forhånd.
- Jordmoren sjekket alt og undersøkte nøye, men gutten i magen var frisk som en fisk. Ikke en eneste feil fant de, forteller hun.
3D Viste ingenting
Den da 20 år gamle jenta bestemte seg for å bestille en privat 3D-ultralyd i uke 26.
- Denne gangen lå Daniel noe urolig og han vendte hodet bort slik at det var vanskelig å se på skjermen. Samtidig ble jeg fortalt at siden ting var "sånn og sånn" på ultralyden, var det ikke mulig at babyen hadde Down syndrom. Jeg husker godt hvor lettet jeg følte meg da legen fortalte meg dette, forklarer hun.
Siden Daniel ikke ville vise seg så godt på 3D-ultralyden fikk de ny time i uke 30. Igjen ble Holtlien fortalt at alt så fint ut og at ingenting var galt med gutten hennes.
- Egentlig er det helt utrolig å tenke på at spesialister innen feltet ikke har klart å se så mye som en antydning til at noe har vært galt, etter så mange ultralyder.
Født for tidlig
Fire uker etter siste ultralyd og fem uker før termin fikk hun de første riene. Dette var starten på det som skulle bli en vanskelig fødsel.
- Det tok et par dager før selve fødselen var i gang, og det var noen slitsomme timer. Daniel ble forløst med tang, en ubeskrivelig smerte jeg ikke unner noen. Han ble umiddelbart tatt med på nyfødtintensiven, uten at jeg fikk ha ham på brystet eller hilse på han. Vi fikk ikke vite noe ting der og da, sier hun.
Etter å ha sovet i noen timer kom en lege og en jordmor for å snakke med den nybakte moren. Beskjeden var at sønnen hadde Down syndrom.
- Jeg ble helt kald og blek, og kunne ikke tro at det var min sønn de snakket om. Det som sjokkerte meg mest var at de ikke sa noe mer enn akkurat det. Ikke engang noen trøstende ord.
Tung tid
Dagene etter sjokkbeskjeden var preget av mange følelser for Holtlien og kjæresten.
- Jeg falt sammen, bit for bit. Jeg hatet min egen sønn, og følte meg som verdens verste person. I tre lange dager hadde jeg det sånn. Helt frem til en jordmor kom med Daniel på rommet mitt. Jeg fikk holde han, mate han og rett og slett være en mamma.
Etter denne dagen har hun aldri bært nag eller følt noe vondt om diagnosen Down syndrom.
- Det var en vond opplevelse, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri ville vært foruten. Det har totalt forandret meg som person. Å ha fått en sønn med Down syndrom har fått meg til å se helt annerledes på livet, og det er det beste som har skjedd meg.
Denne saken ble første gang publisert 14/11 2011, og sist oppdatert 30/04 2017.