- Du kunne ikke gå hjem til mamma når det var pappadag

- Du er tolv år gammel og på vei hjem fra skolen. Veien du går hver dag. Veien du har gått tusenvis av ganger siden den aller første skoledagen da du sju år gammel sto i den lille skolegården i ny blomstrete kjole, sokker med blondekant og mamma’s gamle ransel og ble ropt opp med fullt navn.

Siden den dagen har du gått veien, nesten hver dag, med forskjellige følelser i kroppen; løpende til skolen, ruslende hjem etter skolen.

Strekningen er kort, du kunne se skolen fra huset når du gikk ned trappen, men allikevel er det en betydningsfull vei.

Det er veien hjem.

Muren i stuen som aldri ble ferdig

Veien hjem til huset dere flyttet inn i sommeren før du begynte i første klasse. Huset som først bare var stort og fremmed.

Da mamma og pappa fortalte at dere skulle flytte fra den trygge gule blokka til det store grå murhuset gråt du som bare et barn kan gråte.

Men så fikk du huske på barnerommet, bestevenninne i nabohuset og epletrær i hagen, og det skumle huset ble plutselig hjemme.

Nå, sju år etter var det så mye hjem som det kunne blitt.

Muren i stuen som aldri ble ferdig med planker rundt, hvor mamma hadde limt små fliser med broren din og din forbokstav i.

Veggen i stua der broren din og du fikk lov å tegne en hel dag, siden den skulle males over uansett. Og ikke minst ditt første egne rom.

Rommet som pappa bygget, og som mamma innredet med all den kjærligheten bare mamma hadde i seg, og som du fikk i overraskelse på ni-års dagen.

"Hjemme 2"

Hit, til dette hjemmet, som mamma og pappa hadde gjort alt de kunne for at du skulle føle deg trygg i var du altså på vei hjem mot, denne vinterdagen i sjette klasse.

Men skrittene var tyngre enn de pleide å være. For du skulle ikke hjem i dag.

Du kunne ikke gå hjem. Du fikk ikke lov.

Huset ditt var nemlig ikke hjem lenger. Eller, jo det var det. Men ikke hele tiden.

Det var mammas hjem nå. Pappa hadde et annet hjem.

Og hver tirsdag, annenhver torsdag og annenhver helg, så var det ikke lenger ditt hjem. Da skulle du hjem til pappa. Nei vent, hjem til "hjemme 2».

Aller helst skulle du like det

Du skulle hjem til pappa som nå bodde oppi det store huset med alle vinduene i.

Huset du hadde sett hver dag, fordi dere måtte gå forbi dere når dere skulle opp på plassen for å kjøpe lørdagsgodteri, men aldri hadde lagt noe spesielt merke til. Der, øverst oppe i venstre fløy bodde nå pappa, i en bitte liten leilighet hvor du plutselig skulle dele seng med søsteren din og føle deg «hjemme».

Aller helst skulle du like det. Sånn var det bare. Uansett hvor vanskelig det var.

For ingen hadde fortalt deg om at noen i en familie plutselig kunne bestemme seg for å flytte, men sånn var det altså blitt.

Pappadag

Denne dagen, da du gikk hjemover, enda saktere enn du pleide, med altfor mye vekt i sekken på ryggen, så kunne du ikke gå hjem.

Du gikk forbi døren som alltid før var åpen fordi pappa pleide å sitte på loftet å jobbe.

Tittet opp og så gardinene på rommet ditt, hvor du ikke fikk leke i dag, forbi hagen med favoritt epletreet du elsket å klarte opp i toppen av å speide utover verden. Forbi garasjen som var for full av ting og tang til å ha plass til en bil.

Du kunne bare ikke gå hjem til mamma når det var pappadag.

For da ville pappa bli lei seg og alt ville bare bli enda mer feil. Du var storesøster.

Du skulle passe på at alle hadde det bra. Finne ut hvordan du kunne få mamma til ikke å være lei seg, uten at du var der.

Finne en måte å ha det bra i «hjem nummer 2». Finne ut hvordan du skulle få orden på alt det kaoset som herjet inni den lille kroppen.

Du gikk inn nabodøren. Dit kunne du nemlig gå. Der bodde bestevenninnen din.

Der fikk dere være når som helst.

Vil du lese flere gode kommentarer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 03/05 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.