Afrikansk ballettdanser
Denne forsiden endret Michaelas liv
På barnehjemmet i Sierra Leone fant hun et gammelt, slitt magasin.
«Vi oppdro tre sønner med AIDS; jeg er sikker på at vi klarer et flekkete barn.»
Dette er hva amerikanske Elaine DePrince utbrøt da hun fikk høre at ingen ville adoptere den lille jenta med de hvite flekkene på brystet og nakken.
Elaine var i Sierra Leone for å hente Mabinty Suma, men hun fikk stadig spørsmål om hvilken Mabinty hun skulle adoptere. For den lille jenta som ingen ville adoptere het også Mabinty. Elaine ringte ektemannen Charles, som var i Asia på jobb, og fortalte ham at hun hadde adoptert to barn, ikke ett.
- Hva om moren min hadde bestemt seg for å fullføre juss-studiene sine i stedet for å adoptere? Jeg hadde nok ikke overlevd om jeg ikke hadde blitt adoptert. Jeg var veldig syk da moren min møtte meg i Sierra Leone. Bare det å forestille meg selv som foreldreløs i Afrika, og som voksen å måtte krafse meg til et levebrød, skremmer meg, forteller Michaela DePrince (20) til Kvinneguiden.
I dag er den tidligere foreldreløse jenta profesjonell balletdanser i Den nederlandske nasjonalballetten.
«Djevelens barn»
Da Michaela ble født var det borgerkrig i Sierra Leone. I en alder av tre mistet hun begge foreldrene.
Faren ble drept av opprørere og moren døde av sult. Onkelen sendte Michaela på et barnehjem, der de rangerte barna fra 1 til 27 etter hvem de som jobbet på barnehjemmet foretrakk. Michaela var nummer 27. Hun har vitiligo, en hudsykdom med bortfall av celler som produserer fargepigmenter i overhuden. På grunn av vitiligoen ble hun kalt «djevelens barn» av de som jobbet på barnehjemmet, og ble ofte mishandlet.
- Vitiligo har gjort meg til en veldig sterk og sta unge, noe jeg måtte være for å overleve all hetsen jeg fikk i Afrika som følger av å være flekkete.
Moren hennes husker godt første gang hun møtte den nye datteren sin:
- Jeg tenkte «Hun er den minste og hissigste fireåringen jeg noen gang har sett!» Etter det hadde jeg lyst til å løpe bort og klemme henne, forteller Elaine DePrince til Kvinneguiden.
Hun som var nummer 26 på barnehjemmet, Mia DePrince, ble Michaelas bestevenn, og senere adoptivsøsteren hennes. Det amerikanske ekteparet Elaine og Charles DePrince adopterte dem begge i 1999.
I dag prøver Michaela å unngå spørsmål om barndommen i Sierra Leone, men hun har ett godt minne; Mia sang til Michaela om nettene for å hjelpe henne med å sove når hun var redd.
Magasiner og tåspissko
Mens Michaela fortsatt var på barnehjemmet i Sierra Leone fant hun et gammelt, slitt magasin. På forsiden var det en vakker, hvit dame iført tåspissko og et nydelig rosa tutu-skjørt.
Ballettdanseren på forsiden var franske Megali Messac.
Michaela rev av forsiden på magasinet og, fordi hun ikke hadde noe annet sted å putte den, stappet hun arket i undertøyet sitt. En drøm var født. Det var ballettdanser hun skulle bli. Da Michaela møtte moren sin for første gang, lurte hun på hvorfor Elaine DePrince ikke hadde på seg tåspiss sko, for det lille barnet trodde at alle i Amerika gikk rundt med slike sko.
Michaela har ikke møtt Megali Messac personlig, men de har snakket sammen og holder kontakt med hverandre. Selve forsiden på magasinet forsvant da en koffert ble borte under reisen til USA.
Én time hver vei, seks dager i uka
Michaela understreker at hun ikke hadde klart å komme så langt uten foreldrenes støtte. De brukte mye tid og penger på dansetimene. De kjørte én time hver vei seks dager i uka, og ventet tålmodig på henne da hun var yngre.
- Selv nå når jeg bor i Nederland ringer jeg mamma og søsteren min, Mia, regelmessig. Jeg mailer med dem hver dag, og pappa og de andre søsknene mine så ofte jeg kan.
«Amerika er ikke klar for en svart ballerina»
- Ingen sier «Jeg er en rasist, derfor kommer jeg ikke til å ansette deg», men du vet når du blir diskriminert, sier Michaela.
Hun understreker at det finnes mange svarte ballett-studenter, men at veldig få klarer å bli profesjonelle klassiske dansere. Noen av årsakene hun har fått oppgitt fra kunstneriske lederne er for eksempel at «svarte kvinner er for muskulære til å danse klassisk ballett», at ballettensemblet ser «ubalansert ut med en svart danser blant hvite dansere», og at «en svart danser tar publikumets blikk vekk fra hoveddanseren.»
- De sier at publikum ikke er klare for en svart ballerina, at folk ikke vil komme for å se en svart ballerina.
Michaela Deprince har selv flere ganger opplevd rasisme. Blant annet som åtteåring da rollen hennes som Marie i klassikeren Nøtteknekkeren ble gitt til en hvit klassekamerat et par dager før opptredenen. «Amerika er ikke klar for en svart ballerina», forklarte danselæreren.
- Den verste opplevelsen var da jeg fløy til en audition og ble sendt hjem fordi kompaniet sa at jeg ikke hadde sendt inn CVen min. Jeg hadde ringt dagen før for å bekrefte at de hadde mottatt den. Jeg var den eneste svarte danseren på auditionen.
Michaela DePrince forteller at mens hun ikke kunne finne noen jobber innenfor amerikanske ballettkompanier, ble hun ansatt etter den første auditionen hun hadde i Europa, hos Den nederlandske nasjonalballetten.
- Menneskene i Nederland har vært veldig snille og imøtekommende, og de får meg til å føle meg bra om meg selv som danser.
Fremtiden i hennes hender
Michaela DePrince forteller Kvinneguiden at drømmerollen hennes er Odette/Odile i Svanesjøen.
- Det krever kunstnerisk allsidighet å fremstille disse to veldig forskjellige karakterene, å overbevise publikum om at du er en svane og ikke et menneske.
En annen rolle Michaela gjerne skulle danset er Aurora i Tornerose.
-Jeg tror at kjærligheten min for Aurora kommer av at min første, profesjonelle tutu var et rosa tutu-skjørt som mamma lagde til meg fra en gammel brudekjole da jeg var 12 år. Dette var den første gangen jeg følte meg vakker.
Michaela planlegger å danse i Den nederlandske nasjonalballetten en god stund, selv om hun savner familien og USA.
En dag ønsker hun å reise tilbake til Sierra Leone og starte en gratis skole for jenter som tilbyr ballett- og akademisk utdanning.
- Jeg blir beskrevet som en rollemodell for unge jenter, både svarte og hvite, forteller Michaela.
- Det er en ære, og jeg håper at jeg alltid vil være verdig dette.
Fargeblind casting- Her i Oslo har vi bevisst en fargeblind casting. Det som betyr noe er hvor god du er til å danse og at du passer til rollen, sier ballettsjef ved Den Norske Opera Ingrid Lorentzen til Kvinneguiden. Hun har selv vært fast ansatt danser i Nasjonalballetten i 14 år, og blant annet danset både som Odette og Odile i Svanesjøen. 
- Klassiske ballettforestillinger er ikke en realistisk verden. Når vi i Operaen krever at publikum skal godta illusjonen om at en Julie eller Anna Karenina står og danser på tå, er det like naturlig at dronningmoren er norsk, mens prinsessen japansk. Hun forteller om den gang hun selv danset rollen som dronning Maud under kroningsjubileet i Nidarosdomen. - Den ideelle til å danse rollen som Kong Håkon var tilfeldigvis svart. Det ble det ikke gjort et poeng av, verken av regissøren, publikummerne eller kongefamilien. Sånn mener jeg det skal være, sier hun. Lorentzen synes Michaela DePrinces reise til ballettens verden er en utrolig reise, men påpeker at alle ballettdansere har kjempet hardt for å komme dit de er. Hun forteller at foreldrene til en av solistene i kompaniet, japanske Maiko Nishino solgte bilen og huset for at hun kunne studere ballett. Også for eksempel cubanske ballettdansere må streve for å komme til topps i et land der ballett er mer populært enn fotball. |
Vil du lese flere lignende saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!
Denne saken ble første gang publisert 05/07 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.