Da FIENDEN STYRTET:
Heltene i det lille samfunnet berget 11 liv den dagen, men i etterkant kom kritikken
Lokale fiskere klarte ved heltemodig innsats å berge halvparten av fly-besetningen. Som takk fikk de møte fienden. I møtet stilte nordmennene knallharde krav – som ble innfridd.
På frigjøringsdagen den 8. mai i år tok vi Inger Synøve Olsen med tilbake til Vesterøy der hun vokste opp under krigen.
I dag bor 88-åringen på Slevik, drøye fire mil unna.
Vi tråkler oss gjennom smale og svingete Hvaler-veier helt til grusveien ender og vi er fremme på Barm: Ingers barndomsparadis. Hun stiger ut av bilen, ser seg rundt og får et ekstra mildt uttrykk i øynene.
– Det var en i familien som kalte Barm «Den himmelske freds plass». Han syntes det var et så fredelig og godt sted å være, smiler Inger.
Alt vi hører rundt de to hvite boligene denne dagen er fuglenes våryre kvitring og vinden som hvisker i trekronene.
Også under andre verdenskrig var det stort sett fredelig på Barm. Det var sjelden Inger så tyske soldater, og det var hun glad for.
Smellet i april 1944
– Jeg var livredd for tyskere, de var jo fienden. Men en grytidlig morgen kom noen soldater for å gjennomsøke huset vårt. De mistenkte at det gjemte seg flyktninger her. Søsteren min og jeg sov fortsatt i sengen, og vi våknet av at soldatene kom opp trappen. Da de åpnet døren, lot vi som vi sov. De lukket døren forsiktig igjen og gikk, det var ingen flyktninger hos oss.
Flyulykken utenfor Vesterøy
Under andre verdenskrig ble det stramme venn-fiende-bildet av og til lagt bort. Dette skjedde etter den dramatiske flyulykken utenfor Vesterøy på Hvaler i Østfold i 1944.
Den lokale sivilbefolkningen valgte å se de livredde nazistene kun som mennesker.
Etterpå inviterte Josef Terboven redningsmennene til en middag som skulle vise seg å bli viktig.
Men så, ved 13-tiden den 21. april 1944, skar flere smell og deretter et brak gjennom stillheten på Barm. Lyden av flymotorer som de først hadde hørt var brått borte.
De voksne gikk straks av sted for å se om noen trengte hjelp. Også Inger og venninnen Ragnhild ville se hva som hadde skjedd og gikk mot utsiktsplassen på berget like ved. Det synet som da møtte 11 år gamle Inger kommer hun aldri til å glemme.
På et skjær i den frådende sjøen lå et ødelagt, brennende passasjerfly delvis i vannet. Skadede menn i uniform skrek og ropte om hjelp mens de kjempet for livet i de høye bølgene. Rundt lå det også
flere livløse kropper.
– Noen av offiserene hadde klart å svømme nesten til land da det kom en svær brottsjø. Dragsuget fra denne dro dem med langt utover igjen – det var helt forferdelig! forteller en beveget Inger Synøve Olsen.
Etter bare kort tid måtte den skrekkslagne jenta gå ned fra berget og hjem til moren for å få trøst.
77 år etter ulykken er det fortsatt krevende å snakke om det hun var vitne til, opplevelsen sitter i kroppen. Første gang Inger fortalte om dette offentlig var til Fredriksstad Blad for drøyt et år siden.
Feiret Hitlers fødselsdag
Både Ingers far, Oskar Kristiansen, og hennes seks år eldre bror Sverre deltok i redningsarbeidet. Sammen med 15–20 andre som kom til, både med båter og til lands, klarte de å berge livet til 11 av flyets passasjerer. En av de skadede ble tatt med til nabohuset der Ingers tante og onkel bodde. Kusinen Astrid tok hånd om den gjennomvåte og iskalde offiseren. Uniformen ble hengt til tørk ute på klessnoren mens tyskeren fikk varme seg ved vedovnen.
Inger ville ikke besøke familien mens den tyske offiseren var i nabohuset.
– Jeg var veldig sjenert på den tiden, så da holdt jeg meg unna.
Det styrtede passasjerflyet kom fra Berlin, og hadde mellomlandet i København.
I Berlin hadde offiserene feiret Adolf Hitler på 55-årsdagen den 20. april. Det ble senere sagt at det antagelig ble gjort sabotasje på flyet under mellomlandingen, og at dette var årsaken til smellene og at motoren stoppet.
Hitlers betrodde representant i Norge, rikskommissær Josef Terboven, satte stor pris på den lokale redningsinnsatsen. Han reiste nedover fra Oslo og inviterte redningsmennene på restaurant. Å være gjest på en middag med Terboven satt langt inne. Men da noen tipset dem om at de kanskje kunne få igjennom et viktig ønske, valgte de fleste likevel å ta imot invitasjonen.
– Faren min holdt seg hjemme, men Sverre ble med på middagen, minnes Inger.
Broren var da 17 år gammel.
Fikk frigitt Grini-fanger
På restaurant Bjørnen ble de servert førsteklasses mat og drikke, og alle fikk takkegaver i form av blant annet sigarer, sigaretter og flasker med brennevin. Men middagsgjestene nøyde seg ikke med god mat og sigarer som takk. På forhånd var de blitt enige om å legge frem en liste med fanger som de ville ha frigitt fra Grini.
Terboven likte dette dårlig, men han tok likevel ønsket med seg. Og i løpet av de neste ukene og månedene ble fangene på listen frigitt.
En av dem som slapp ut fra Grini var Enok Syversen. Han var blitt tatt som gissel fordi broren hadde flyktet til Sverige. Da Enok slapp fri på grunn av redningsinnsatsen på Hvaler, kunne han fortsette med sin livreddende innsats: Transportere krigsflyktninger til Sverige med fiskebåten sin.
Også Ingers kusine Astrid Andersen fikk en slags takk for innsatsen.
Da naziuniformen og skjorten på klessnoren var tørr, hadde den ene mansjettknappen falt ned på bakken. Astrid tok den med inn, men offiseren etterlot mansjettknappen på Barm. Den var av det staselige slaget, av sølv med en skinnende smykkesten, og ble senere smidd om til en ring som Astrid brukte mens hun levde. Nå er det datteren Sara som bærer ringen, til minne om moren som deltok i redningsarbeidet.
Taushet som medisin
Inger Synøve Olsen er nå avhengig av rullator og kan derfor ikke følge oss ut på berget hvor hun sto og så offiserenes kamp for å overleve. Derfor er det nevøen Olav Kristiansen som tar oss med til utsiktspunktet som ligger bare fem minutters gange fra tunet på Barm. Olav er sønn av Ingers bror Sverre, og han bor nå i Ingers barndomshjem.
Olav forteller at faren knapt snakket om det han opplevde denne aprildagen. Det samme sier Astrids datter Sara Leira Ellingsen:
– Jeg spurte henne et par ganger, men mamma ville ikke snakke om flystyrten.
En av de andre redningsmennene, Helge Vik, orket heller ikke å sette ord på det han var vitne til før han var godt oppe i årene. Da lot han seg til slutt intervjue på NRK radio.
– Faren min voktet over de døde kroppene som de hadde hentet opp av sjøen. Da kom det en tysk båt med soldater som skulle hente de døde.
De tok tak i bena og slepte kroppene over berget slik at hodene dunket mot stenene. Dette uverdige minnet slet han med gjennom hele livet, forteller sønnen Werner Vik.
Fikk kritikk
I tillegg til den traumatiske opplevelsen var kritikken fra omgivelsene en viktig årsak til at livredderne helst ikke snakket om flyulykken. Flere mente nemlig at de burde latt nazistene drukne.
– Jeg husker godt at en mann kjeftet på pappa fordi han hadde vært med på å redde representanter for fienden, sier Inger Synøve Olsen.
Kritikken kom gjerne fra de som selv ikke var sjøfolk.
– Men for sjøfolk er det jo sånn at når noen er i nød, ja, da stiller du opp, uansett. Selv er jeg veldig stolt over innsatsen som familien min gjorde, understreker hun.
Kilder: Tronn Bankerøds radiointervju fra 1993 med redningsmennene Helge Vik og Håkon Tolfsen, Fredriksstad Blads arkiv, Øivind W. Reinertsen: I grenselosenes kjølvann
