«Nyksund-Irene» har forlatt Nord-Norge

Hun mistet en bror i en seilflyulykke og en mann i paraglidingulykke. Nå planlegger hun en «fredslandsby» på Hawaii. I dette intervjuet avslører Irene hemmeligheten bak sin livsglede, og hva som skjedde da hun svevde mellom liv og død.

– Noen lever i en novellesamling med helt forskjellige kapitler. Det gjør jeg, sier Irene Hessling (53) til klikk.no.

Allerede som 16-åring var Irene fra Skotselv sertifisert fallskjermhopper.

Hun utdannet seg til dataingeniør i Kongsberg, og studerte senere litteratur i Tromsø, der hun også ble gift for første gang.

I en periode var hun etablert som fallskjerminstruktør i Florida, men bestemte seg plutselig for å flytte til Nyksund i Vesterålen, etter en invitasjon fra en venninne.

Da Irene flyttet til Nyksund var det fraflyttede fiskeværet mest kjent som skummel kulisse i thrilleren Insomnia (1997).

Spøkelsesbygd ble kunstnerkoloni

Men snart skulle Nyksund bli noe av det mest trendy Nord-Norge har å by på, et slags nordnorsk Grünerløkka, skal man tro omtalen fra stjernekokk Bent Stiansen og andre langveisfarende som har oppsøkt øyas gourmetrestaurant. Se faktaboks.

I 2004 viste NRK en episode av Der ingen skulle tru, som handlet om yogalærer Irene Hessling og et knippe andre kvinner som bejublet Nyksunds stillhet og vakre natur.

Programmet viser hvordan Nyksund ble forvandlet fra falleferdig spøkelsesbygd til «kunstnerkoloni», med billedkunstnere, musikere og en ung smed.

– Dei er meir opptekne av å føle og kjenne etter, enn av å tenkje, planlegge og handle, jentene i Nyksund, kommenterer NRK-profil Oddgeir Bruaset i programmet.

– Må ein ikkje yte også for å føle at ein har gjort noko meiningsfylt? spør Bruaset mens de sitter i yogarommet med levende lys.

– Vi er ikke «human doings», men «human beings». Så kan man jo fundere litt på det, svarer Irene Hessling.

Les også: (+) Krigshyttene du kan gå inn i

– Yogafeber i Øksnes

– Tre år senere raste en yogafeber i Øksnes kommune, og yoga ble innført som skolefag. Irene møtte mannen i sitt liv i en fjellvegg i Lofoten, en helikopterpilot som het Stein, sier Bruaset til klikk.no.

– En dag ringte Irene og sa hun skulle flyttet fra Nyksund. Grunnen var at etter programmet ble det altfor folksomt i Nyksund for henne. Hun hadde mistet roen.

Irene og Stein fant snart et enslig småbruk på naboøya Andøya, der Irene bygget yogastudio.

– De skulle egentlig reise sammen på paragliding-ferie i Himalaya. Men Irene ble igjen for å følge opp husbyggingen.

Stein omkom i en paragliderulykke på denne reisen. Irene hadde tidligere mistet broren sin i en glideflyulykke.

– Da hun fikk litt av asken levert på døra i en plastpose, inviterte Irene til fest. Hun holdt en tale der kjernen var at i stedet for å være bitter for det hun hadde mistet, ville hun være takknemlig for det hun hadde fått, sier Bruaset.

Les også: Arild bor alene i spøkelsesbygd

– Det tok helt av

Nå er det gått over 15 år siden Der ingen skulle tru-episoden på Nyksund ble spilt inn. Irene sier til klikk.no at hun passer huset til noen venner i Hedalen, en bygd med egen stavkirke helt sør i Valdres.

Etter å ha bodd mange år i Nord-Norge flyttet hun til Oslo i 2019. Alt tyder på at Nyksund er et lukket kapittel for henne.

– Det var nesten ingen mennesker der da jeg kom dit. Det var programmet Der ingen skulle tru som satt Nyksund på kartet. Det er jo bra, jeg liker å dele dette fantastiske stedet. Men ligger i enden av en smal grusvei og det begynte å komme bobiler.

– Da vi skulle kjøre motsatt vei, kunne vi ikke komme frem. Det tok helt av, sier Irene.

Ifølge Irene ble Nyksund en turistmagnet på den fineste tiden om sommeren.

– Vi måtte kjøpe en båt for å komme oss til butikken. Se for deg 30 bobiler som kommer mot deg på en smal grusvei. Stein og jeg kjente at det ble for trangt.

– I programmet fremstår Nyksund som en kunstnerkoloni. Hva var det som skjedde etterpå?

– Da Stein og jeg flyttet fra Nyksund, flyttet de fleste andre i vår vennegruppe. Jeg har nesten ikke vært i Nyksund siden jeg flyttet. Det er veldig mye turistnæring der. Restaurant, overnatting og kunstgallerier.

Irene bodde i Nyksund i ni år, og understreker at hun ser tilbake på dette som en fantastisk tid.

– Er det en naturlov som sier at steder som er små og hyggelige blir harry og overbelastet?

– Lofoten er et skrekkeksempel. Vestlandet også. Turismen kommer brått på. Man tenker ikke langsiktig. Hva skjer hvis vi sier ja til en horde på et lite sted?

– Kommunepolitisk ser man at det er en inntekt til kommuner med dårlig råd. Da blir det kortsiktig inntjeningsmuligheter på bekostning av menneskene som bor der. Det blir Disneyland-faktor, sier Irene.

Irene etterlyser flere toaletter og søppelkasser, og mer fokus på kvalitet fremfor kvantitet.

– Man trenger ikke Disneyland i Nord-Norge. Man må la menneskene komme inn og få sanse og være stille.

– Hvis vi først går den veien med Disneyland-faktor, så har det noen følger som kan være irreversible. Men jeg har troen på at vi tenker litt annerledes etterhvert, sier Irene.

Ordfører i Øksnes kommune, John Danielsen (Sp) sier til klikk.no at han aldri har sett køer på veiene i kommunen. Se hele svaret hans nederst i saken.

Les også: Dømt sølvtyv har fått rolle i gruveselskap

Trenger ikke bowling

Irene beskriver overgangen fra Florida til Nyksund som en reise fra høy puls, mye støy og masse gøy, til å komme inn i et stillbilde, momentant i naturen.

Hun kaller seg et naturbarn som ikke vil inn, men bare vil være ute. I storslått natur som Nyksund kunne hun reflektere.

– Jeg møtte fine mennesker og hadde spennende samtaler. Det passet meg veldig godt å være langt utenfor folkeskikken. Jeg liker å være alene. Jeg trenger ikke underholdning. Jeg trenger ikke minigolf eller bowling. Det er mer nok for meg å bare være ute.

Irene sier at hun alltid har vært sånn at hun bryr seg om og ikke med folk, og hun ikke har noe problem med å være i en liten bygd der alle vet alt.

– Det er hyggelig å si hei i butikken. Jeg liker at man er på hils og hjelper hverandre. Dette får ut det beste i menneskene.

Les også: Bjørg flyttet til berghylle

Varsom med å gi råd

– Ble du en slags guru som folk oppsøkte for å finne meningen med livet?

– Ja, sånn har det alltid vært. Hvis jeg ser en firkant, ser ikke selve firkanten men det på utsiden. Jeg ser labyrinten ovenfra.

I novellesamlingen som er Irenes liv, startet Nyksund-kapitlet med at hun trengte en jobb, og hun kunne ikke leve av fallskjermhopping der. Siden hun var bevandret i yoga startet hun yoga-kurs på Myhre, som er bygdesentrum i Øksnes kommune.

– Folk kom i vildensky. De hadde aldri hørt om yoga, men kjente at det var bra. Folk begynte å spørre meg om ting. Jeg har opplevd mye. Livet er en hard læremester, men man kan bli visere. Jeg delte en del sånne ting i yogarommet.

Hun sier at hun også ble oppsøkt for å være en samtalepartner.

– Jeg har to gode ører, men er varsom med å gi råd. Folk må selv finne løsningene.

Irene startet med yoga rundt 1990, og har altså skapt yogafeber i både Øksnes og Andøy.

Gjennom yoga prøver hun å invitere folk inn i stillhet.

– Yoga nå har blitt se fin ut, vær slank, og lag deg til en kringle. Men for meg er yoga noen dype grunnverdier: Å være snill og grei, følge Kardemommeloven, bry seg om og ikke med.

– Kroppen er et tempel, ikke en veddeløpshest. Yoga er egentlig bare linjegymnastikk. Jeg stoler på yoga.

– Du fremstiller yoga som en lavterskelaktivitet?

– Absolutt. Har du en kropp kan du gjøre yoga.

– Jeg dytter ingen sannheter på folk, driver ikke med religion, og jeg tror folk merker at jeg ikke er en manipulator.

Irene har hatt yogalærerkurs og fortalt de som skal bli lærer at de må være ydmyke i lederposisjonen de har på yogamatta.

– Folk leter etter svar, en guru, noe på utsiden av seg selv. Jeg snakker bare om ting jeg har erfart. Det har gjort at jeg må være bevisst på hvordan jeg lever.

Ute av kroppen-opplevelse

– Har du planer om å innføre andre trender også?

– Ja, jeg begynte med gonger, krystaller. Jeg sitter og spiller på det her.

I en Facebook-post fra 2019 kan man lese at med meditasjon og stillhet skaper Irene en «en magisk stund, kombinert med lydbad fra krystaller. Du får en myk landing i kroppen ( . . . )»

– Nå kan du innføre en bølge med dette i Hedalen?

– Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg er innmari opptatt av yoga nå. Det passer bra i koronatiden. For eksempel familieyoga. Familier kan være sammen og gå ut. I den grad jeg har et mantra så er det: Vær den forandringen du vil se.

Irene vil at folk skal ha mer tid til hverandre, skru av tv'n, være mer stille og snille mot hverandre og dyr. Hun inviterer folk inn i stille rom der det ligger matter og noen tepper.

– Det skjer ingenting der. Folk elsker det. De som gikk i yogalærerkurs hos meg i Andøya og Øksnes har fortsatt, så jeg har arvtagere. Som en bie flyr jeg fra blomst til blomst, og så videre.

Da Irene var ung og bodde i kollektiv hadde hun en skjellsettende opplevelse, som hun mener i stor grad har definert henne som person og hvordan hun ser på verden.

– Jeg hadde veldig høy feber og gikk inn og ut av kroppen. En del av meg visste at intellektet måtte parkeres. De jeg bodde sammen med ville ta meg med til legen, men jeg sa nei. De måtte bare måtte sørge for at jeg hadde vann og sjekket meg av og til.

Broren til Irene døde i en seilflyulykke da hun var 18. Hun er ikke konfirmert og har aldri trodd på noen religion.

– Da jeg så kroppen hans i kisten, tenkte jeg plutselig på kropp og sjel. Det var en tom kropp. Så begynte jeg å lese om ute av kroppen og nær døden opplevelser. Da jeg flere år senere ble skikkelig syk, og gikk ut av kroppen, var jeg ikke redd. Jeg holdt meg våken og sa du må må ikke forsvinne, Irene.

– Jeg hadde en sterk visjon om universet. Det var mørkt og stille, og et stort bankende hjerte der, med mange små hjerter som var festet til det store hjertet, som tang under vann. Da ringte det i ørene mine: Alt er kjærlighet med stor K.

Irene beskriver visjonen som en stor oppvåkning, og heretter så hun mennesker, dyr, natur, helheten, på en ny måte.

– Jeg tror det er derfor jeg har en slags innflytelse i menneskers liv. Jeg ser mennesket, og ser forbi det vi kaller rett og galt. Jeg kjenner at alt er ett hjerte. Dette er en tydelig visdom i meg. Det er den delen jeg snakker til når jeg snakker med folk. Det gjør meg lite redd for å være i livet. Jeg har vært på den andre siden.

Når det gjelder mannen hennes Stein, som døde i en paragliderulykke, sier Irene:

– Stein som døde . . . Man kan ikke snakke om at ting skjer for tidlig eller for sent. Vi bør være takknemlige for det vi har. Og særlig nå i koronatider. Takknemligheten er en dyp følge av visjonen jeg hadde.

– Har du bestemt deg for hva som er neste kapittel?

– Jeg er så spent. Jeg får en følelse i kroppen når ting er på gang. Jeg vet at min tid i Oslo er straks over. Jeg vil bo ved havet, og ta tempererte morgenbad. Jeg elsker å svømme i mother ocean. Jeg elsker delfiner. Å fridykke med ville delfiner er helt fantastisk. Hawaii frister veldig.

Irene sier noe om at hun skal ta med seg stillheten, og at det er så mye bra barn og ungdom, og at man må møte dem og trigge dem på de budbringerne de er, og ikke putte dem i gamle systemer.

Planlegger «fredslandsby»

– Skal du dra til Hawaii og starte yogaskole for barn?

– Kanskje ikke skole. Det å være mange generasjoner rundt et langbord i måltider, være i hverandres dagligliv, det er spennende. Jeg har et peaceville på tegnearket, der jeg samler mine favorittmennesker, og så lever vi sant i det. Og så kan folk komme og bli en del av det, og bli inspirert.

– Folk sa til meg, du kan ikke gjøre yoga på Andøya, du kommer til å sulte i hjel. Jo, dette går kjempefint! Når jeg har en visjon, har jeg ingen motforestillinger. Jeg har 250 basehopp, jeg vet hva det er, fallskjermen åpner, det går bra. Jeg elsker å putte gode ting ut i verden.

Da Irene ble intervjuet av Audimagasinet i 1998, hadde hun 3500 fallskjermhopp bak seg og livnærte seg innen ekstremsport.

– Basehopping fordømmes av mange hjemme i sofaen, og det kreves at de aktive må betale redningsaksjonen selv dersom noe galt skjer. Som regel er de sterkeste kritikerne mennesker som aldri er ute i naturen selv, men som sitter hjemme og røyker seg til lungekreft - og som forventer sykehusbehandling på samfunnets regning, sa Irene den gang.

Selv om hun har sluttet med basehopp, og for første år siden hun var 16 ikke har gyldig fallskjermsertifikat, er hun fortsatt aktiv innen paragliding.

– Hva er det farligste stedene du har basehoppet?

– Jeg har ikke gjort det fordi det er farlig eller at det skulle være mye adrenalin. For meg var det å være i øyeblikket, og gå fine turer i fjellet. Det handler om naturopplevelser og samvær med noen få gode venner.

Hun trekker spesielt frem en 300 meter høy antenne hun hoppet fra i Florida.

– Vi sto opp fem om morgenen, det var mørkt, stille og stjerneklart. Vi klatret opp stigen og så hoppet vi, pakket sammen, spiste frokost på en restaurant og startet dagen.

Ellers har hun gode basehopp-minner fra høyhus i Miami, som hun kaller strandhoteller under konstruksjon.

– Det var ulovlig, men vi brøt oss aldri inn. Jeg har aldri klippet av noe stengsler.

– Et veldig morsomt hopp var da vi kjørte i Frankrike, og fant en halvferdig motorveibro over en dal. Vi gikk ut på broen, hoppet, landet ved bilen, og kjørte videre.

– I Nyksund hadde jeg en tandemparaglider som landet rett utenfor døra til huset mitt, og så kom det en bil. Det var litt dårlig timing. Han holdt på å kjøre i grøfta.

I følge bladet Vesterålen er Andøya blitt «yogaøya» takket være Irene.

– Da jeg var 23 hadde jeg en fallskjermelev som var yogainstruktør. Vi lærte av hverandre. Da ble jeg hekta. Han var autentisk, rolig og klok, og han sa at dette skyldtes yoga. Da begynte jeg å lese meg opp. Det var få i Norge som hadde hørt om yoga da.

– Du kunne vært influenser, med mange yogabilder og produkter på Instagram. Hvorfor gjør du ikke det?

– Det er mange som spør meg om det. Jeg er lite på sosiale medier på grunn av lav skjermkondis, og jeg har aldri hatt tv. Men Facebook ramler igjennom.

– Mange har spurt om jeg kan legge ut tanker, kanskje på Instagram. Tanker om forskjellige ting. Folk sier herregud du må jo skrive bok. Det renner jo gullkorn av deg. Jeg svarer herregud, jeg husker ikke hva jeg har sagt en gang. Kanskje er det podcast jeg må starte, for jeg må ikke forberede meg på hva jeg skal si.

Irene sier hun har en kongstanke om å fylle Oslo Spektrum med en forestilling som heter en hyllest til kjærligheten, med fantastiske bilder og enkel musikk. En hjerteforestilling med meditasjon.

– 7000 mennesker som er stille sammen. Verden jobber med meg. Politikere som slår hverandre i hodet med noe hardt, det er så snork, det. Tenk en ny tanke, da vel!

I Der ingen skulle tru-episoden med Irene i 2004, spurte Bruaset om Nyksund stillheten kunne gå tapt hvis Nyksund ble en myldrende maurtue:

– Nyksund millionbyen! Ha, ha. Nei, jeg tror ikke det. Nyksund er jo bitte lite. Men med de riktige menneskene som bryr seg om og ikke med, så er det stor nok plass i massevis, svarte Irene den gang.

I 2018, 14 år senere, var det flokker av turister og ikke mediterende kvinner som preget Nyksund, ifølge NRK-programmet Lisenskontrollen som oppsøkte Irene på Nyksunds naboøy, Andøya.

Nyksund hadde blitt for hektisk for Irene.

– Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, endte opp som der alle ville være, slo programlederen fast.

– Ikke bobilproblem i Nyksund

– At Irene måtte ta båt til butikken fordi det var mye biler, det kjenner jeg ikke til, så jeg ønsker ikke å kommentere det, sier ordfører i Øksnes kommune, John Danielsen (Sp).

– Det er trangt i Nyksund, men det kan vi ikke gjøre så mye med. For en måned siden sto det ferdig en ny snuplass for moloen mellom Nyksundøya og Ungsmaløya.

– Det største problemet med trafikk har vi hatt i år, på grunn av norske turister. Vi har taklet det på en god måte. Utfordringen nå er den såkalte Dronningruta mellom Stø og Nyksund. Der skal vi bygge nye toaletter og avfallssystemer, selv om vi har det fra før.

Danielsen sier at bobiler i dag ikke kjører inn på Nyksundøya, men parkerer ved moloen på fastlandet.

– Vi har aldri opplevd at det har vært køer på veiene. Jeg har levd her i hele min voksne alder.

– Sist høst brukte vi nesten en million kroner på veien og snuplassen ved Nyksund. Vi er i gang med et prosjekt der vi skal bruker flere millioner der.

– Hvor mange bor i Nyksund nå?

– Det er rundt 10-20. Det er ikke mange som bor der. Men Nyksund er det stedet i kommunen der vi har brukt mest penger på vei, sier Danielsen til klikk.no.

Inntil videre har Irene base i Hedalen, 1382 kilometer sør for Nyksund via E6.

– Du sa i et intervju med Drammens Tidende i 2007 at du hver morgen sover helt til du våkner naturlig, og deretter nyter en kaffe latte på terrassen. Har du fortsatt samme rutine?

– Ja, det stemmer fortsatt. Jeg er så heldig å stort sett kunne bestemme timeplanen selv, og da velger jeg lange rolige morgener. Jeg tror verden ville vært et fredeligere sted hvis menneskene ikke måtte forte seg om morgenen, sier Irene Hessling til klikk.no.

Alma bar på en grusom historie

Alma bodde alene på en øy i 30 år. Hemmeligheten hennes ble ikke avslørt i programmet Der ingen skulle tru. NRK-profil Oddgeir Bruaset forteller den her.

Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd