Rita mistet søsteren i Torghatten-ulykken

Søstrene Eirin og Rita er begge flyvertinner. De stortrives i jobben, men en dag kommer ikke Eirin hjem.

Den 6. mai 1988 styrtet et norsk Widerøe-fly i Torghatten under innflyving til Brønnøysund lufthavn. Alle 36 ombord mistet livet, og flyvertinnen Eirin var en av dem.

– Livet er godt å leve nå. Men savnet etter Eirin vil alltid være der, sier Rita når hun forteller sin historie til Norsk Ukeblad.

Omsorgsfull søster

Eirin Vibeke er en en omsorgsfull søster for Rita under oppveksten i trygge omgivelser i Nordmannvik i Kåfjord kommune. Ingar Hugo er storebror, Eirin Vibeke er i midten og Rita er yngst.

Foreldrene driver en landhandel med post i butikk. Et stykke unna har de sauer og et fjøs som moren sykler til hver dag når hun ikke jobber i butikken. Faren er postmann og aktiv politiker i bygda.

De vokser opp i et hjem der gjestfriheten er stor, og hvor døren alltid står åpen. Familiebåndene er sterke, selv langt ute i slekta. Søsknene til, er de med på det meste som skjer i den lille bygda: Folkedans, fester, skiturer, treningsturer, kamper og sosiale treff.

Les også: Guttene ble mistenkt for drapet på Kevin

Stor utfartstrang

Selv om de har sine feider i blant, har Rita sin livlige og engasjerte søster som sitt forbilde.

De to søstrene har begge stor utfartstang i seg, og reiser samtidig som au pair til England og til Tyskland året etter. De møtes når de har fri og finner på mye moro sammen.

Eirin har lenge tenkt på å jobbe innen reiseliv. Da hun forteller at hun har fått seg jobb som flyvertinne på Widerøes stasjon i Bodø, tenker Rita at det er god idé. De er begge glad i å se nye steder, oppleve nye kulturer, bli kjent med mennesker og gi omsorg til andre.

Tre år senere følger Rita i storesøsterens fotspor, og får jobb som flyvertinne i samme selskap og samme sted.

Også storebroren Ingar Hugo søker seg til luftfarten. Han tar flyver-utdanning i USA i 1984, og jobber snart for ulike flyselskap både i Norge og Italia.

Eirin blir samboer med en politimann og det tar ikke lang tid før også Rita møter kjærligheten. Rune jobber i SAS catering og de to finner hverandre på jobb.

1. mai 1988 setter Rita og Rune ringer på fingrene. De holder forlovelsesselskap og er i lykkerus.

Noen dager senere kommer Eirin på besøk for å gratulere dem. Hun er bare innom en kort tur, før hun må videre på jobb. Rita beundrer den nye frakken som søsteren nettopp har kjøpt seg. Eirin har alltid hatt langt hår. Når hun er på jobb, har hun håret i ei lang flette. Den er hun kjent for. Og det har hun også denne dagen, da hun drar på jobb.

Les også: Slik kan du bekymre deg mindre

Flyet er savnet

Bodø. 6. mai 1988: Klokka er 19.30 Rita skal på jobb denne kvelden, og er i ferd med å kle på seg flyvertinne-uniformen da telefonen ringer. Det er fra Operativ trafikkavdeling hvor all flytrafikk i Widerøe koordineres.

Eirins fly er savnet, får hun vite. «Savnet? Hva mener du. Får dere ikke kontakt med pilotene», spør hun.

Widerøe-flyet til Eirin var denne kvelden blitt halvannen time forsinket fra Trondheim på grunn av problemer med en annen Widerøe-maskin, men mellomlandingen i Namsos hadde gått greit. Fra Namsos skulle flyet videre til Brønnøysund, men nå er flyet savnet.

Rita klarer ikke ta innover seg hva det betyr.

Men på trafikkavdelingen vet de ikke mer. Eirin har ført opp foreldrene og samboeren som sine nærmeste pårørende, derfor er informasjonen til søsteren kort. Men trafikkavdelingen kjenner Rita, derfor ringer de henne også.

Rita skulle ut og fly denne kvelden, men blir tatt av flyvningen på grunn av det savnede flyet.

Rita ringer moren. Det lyder bare gråt i den andre enden. Rita forstår at det er alvor, men aner ikke hva hun skal ta seg til. Hun bestemmer seg snart for å dra på jobb likevel.

«Det finnes neppe noe annet sted hun kan få mer informasjon om hva som har hendt», tenker hun.

Da hun kommer til crew-rommet på flyplassen i Bodø, er det ikke mye mer hun får vite. Ingen av pilotene sier noe.

En kollega tar seg av Rita, og drar med henne til Hovedredningssentralen i Nord-Norge som ligger i Bodø. Der venter pårørende på å få siste nytt om det savnede flyet.

På redningssentralen blir ventetiden lang. Stemningen er spent og nervøs. Rita får tilbud om å få snakke med en psykolog, men det gir henne lite.

Hun kikker stadig på TV-skjermen. Alles øyne følger med da NRK Nyheter klokka 24.00 sender en ekstrasending:

«Et Widerøe-fly har havarert i Torghatten», sier nyhetsoppleseren.

Noe særlig mer får de ikke vite. Ingen kan si noe om de 36 som var ombord i flyet. Har de overlevd?

Rita sitter og ser på tven. Det er som en vond drøm. Men det er ingen drøm, det er virkelig.

Ved neste ekstrasending, klokka 01.00, blir det meldt at flyet styrtet i fjellet Torghatten ved 20.30-tiden. Det er ikke funnet noen overlevende.

På redningssentralen forvandles den trykkende stemningen til sorg og smerte. Folk gråter rundt Rita. Rita betrakter det hele, hun er stum av sjokket. En ung mann med en sønnen gutt på tre år har kona si ombord på flyet. En mann holder sin tre år gamle sønn på armen. Han har kona si ombord på flyet og venter der med de andre pårørende for å høre siste nytt.

Selv om Rita vet at sjansen for at de skal finne overlevde etter ulykken, sier hun til seg selv gang på gang:."De finner henne snart". Hun håper i det lengste. Vi ikke tro at Eirin er borte. Kan ikke tro det.

Hele resten av natten følger hun NRK-sendingene på TVen hjemme. Det som møter letemannskapet er knuste og deformerte flydeler spredt ut over et stort område. Ingen overlevende, melder NRK.

Les også: Viggo er født med okulær albinisme

Et langt vondt mareritt

Rita og resten av familien får vite at Eirin er funnet. Hun er hel og har nesten ikke en skramme. Likevel må de ta innover seg at hun ikke lever lenger. Det er nesten en umulig oppgave.

Alle spørsmålene som melder seg. «Hva om hun bare hadde…. Tenk hvis, bare hvis..». Sorgen sliter dem ut, mentalt og fysisk.

«Hvordan skal de klare å komme seg gjennom det? Hvordan skal hverdagen kunne bli vanlig igjen, etter dette?

Eirin blir begravet på Djupvik Gravlund i Kåfjord. Hun ble bare 30 år gammel. Hun skulle hatt livet foran seg. Seremonien, talene, sangene og salmene blir stående som et sort tomrom i Ritas erindring. De går i minnegudstjenesten som ble holdt av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i Brønnøysund. Brønnøysund ble hardest rammet av ulykken. De fleste tilreisende skulle i konfirmasjon, men mange var også fastboende fra Brønnøy. Sorgen ligger over den lille kystbyen på Helgelandskysten, er som en blytung sky av sorg.

Dagene som følger er like sorte. Det er som et langt og vondt mareritt som ingen vekker dem fra. Sannheten de må ta innover seg. Den flotte, fine, snille storesøsteren hennes er borte. For alltid!

Etter oppryddingen av ulykken, reiser familien til Helgeland med hurtigbåt for å se hvor ulykken skjedde. Der, midt i den vakre Nordlandsnaturen troner Torghatten, bare 270 meter over havet. Det var her flyet styrtet. Her endte livet til Eirin. Det er ufattelig. Men å se ulykkestede, er en måte for dem å bearbeide sorgen på.

Rita aner ikke hva hun skal gjøre fremover. Orker hun å gå tilbake til jobben sin etter dette?

Skal hun fortsette som flyvertinne eller finne seg annet arbeid?

To uker senere har hun bestemt seg. Hun skal fortsette i jobben. I oppstarten får hun hjelp av en kollega til å takle utfordringene som kommer.

Når Rita er på jobb og har landet i Brønnøysund og har litt fri, sykler hun også ut til Torghatten, både alene og sammen med kolleger. Det føles både godt og vondt. Det å være der Eirin mistet livet, gjør at hun føler hun seg nærmere Eirin, og det blir lettere å akseptere at hun er borte. Samtidig er det smertefullt å være her.

«Er du ikke redd for å fly?» Spør folk henne stadig.

«Nei, svarer Rita. Hun er ikke redd for å fly. Hun har litt høydeskrekk, men flyskrekk har hun aldri hatt. Selv ikke nå.

Hun vet at pilotene i Widerøe er de beste i hele verden, og at de er eksperter på topografien i Norge. Kortbanenettet er helt unikt. Nei, hun er ikke redd!

Men sorgen er tung å bære. I flere måneder har Rita det tøft på grunn av savnet etter søsteren. Det å komme tilbake til jobb blir en slags terapi for henne. Hver dag møter hun mange forskjellige mennesker. Rita liker jobben sin, og bidrar gjerne hvis de har passasjerer som er flyredde. Da lytter og forklarer hun, spør hva de er redde for. Hun holder dem gjerne i hånden også hvis de ønsker kontakt eller tar dem med til piloten hvis de vil det.

Det er den gode kontakten med passasjerer, det gode samholdet med kolleger og samholdet i familien som berger henne gjennom sorgen. Som gjør at hverdagen, hun aldri trodde ville vende tilbake, gjør det.

Ektemannen Rune er også en god støtte. Han må tåle at Rita blir en annen Rita enn den hun var før ulykken, men han står i det. Før ulykken var hun mer bekymringsfri. Hun kunne klatre i fjell eller gjøre andre krumspring uten å tenke seg om. Ulykken har på mange måter gjort henne mer voksen.

For hver gang Rita hører om en stor ulykke eller andre tragedier, kommer de vonde minnene om dagen da hun mistet søsteren. Da blør hjertet hennes for de pårørende. Hun vet hva de går igjennom.

Les også: Gode råd til sørgende

Lykken vender tilbake

Året etter ulykken, i juni 1989, kommer Rita og Runes første barn til verden. Allerede i svangerskapet bestemmer Rita at barnet skal oppkalles etter søsteren, hvis det ei jente.

De får ei datter, og hun får navnet Eirin Renate. Fra da av endrer livet seg. Det å bli mamma i tillegg til allsidig trening, er god terapi for Rita. Og selv om hun alltid vil bære savnet etter søsteren i hjertet sitt, kommer lykken tilbake. Etter hvert får de også barna Lisa Mari og Vetle.

Rita og Rune bosetter seg på et lite gårdsbruk, et stykke utenfor Bodø sentrum.

Rita lar de tre barna bli kjent med minnene om søsteren sin som hun var så inderlig glad i. Og hjemme hos foreldrene i Nordmannvik står jenterommet til søsteren, Eirin, urørt i mange år. Her er klærne hennes, dagbøkene, tingene og alle minnene. Eirin var flink til å sette bilder inn i fotoalbum og hun skrev små og store hendelser i livet. Alle minnene blir som en skatt for dem.

Når de snakker om Eirin, er det gode minner de henter fram. Barna vet at Eirin døde i en flyulykke, men de snakker aldri om det som skjedde. Rita vil ikke at barna hennes skal engste seg for henne når hun er på jobb som flyvertinne.

Datteren Eirin Renate, vokser opp og ligner mer og mer på tanten sin som hun er oppkalt etter. Hun har mange av de samme interessene, er glad i teater og musikk, en kreativ sjel. Gjennom alle bildene og minnene føler Eirin Renate at hun blir kjent med tanten sin, selv om hun aldri har møtt henne.

Hun får lov til å være på rommet til tante sin så ofte hun vil. Da kler hun seg i kjolene hennes og ser på alle bildene. Som tenåring smugleser hun i dagbøkene hennes. Hun leser om tenårings- problemene som tanten gikk igjennom. Det er rart, men det føles som om tanten hennes vil hjelpe henne ved å fortelle om sitt liv som ungjente. Ting som er en trøst for Eirin Renate.

6. mai 2018 blir en spesiell dag for Rita og mange av de pårørende: Det er 30 år siden Norges største flyulykke. Dagen da Eirin ble borte for bestandig. NRK har laget en dokumentar som vises på NRK denne dagen. Rita og datteren Eirin Renate deltar i "Filmen om Torghatten-ulykken", som den kalles.

Rita og de andre pårørende blir nødt til å hente fram de vonde minnene fra dagen da alt gikk galt.

Rita blir bedt om å bidra med sine opplysninger til filmen, etterhvert går hun med på å fortelle sin historie til film-teamet.

– Det var tungt, men alle har vært hensynsfulle, forteller Rita da vi senere møter henne og datteren Eirin Renate i Bodø.

For første gang har de gått gjennom hele ulykken og barna har fått hele historien om det som skjedde. Men nå er barna voksne, og Rita er gått av som førtidspensjonist etter 30 år som flyvertinne i Widerøe.

For Eirin har det betydd mye å få vite mer om det som skjedde med tanten som hun alltid har følt seg knyttet til, selv om hun aldri har møtt henne.

– Det har vært både vondt og rørende på samme tid.

Rita vil ikke spekulere så mye om årsaken til ulykken. Hun må forholde seg til Havarikommisjonens rapporter. I dag er Rita blitt bestemor til to. Rita koser seg med barnebarna så ofte hun kan og reiser ofte på besøk hjem til foreldrene i Nordmann-vik.

– Livet er godt å leve nå. Men savnet etter Eirin vil alltid være der.