Etter Utøya:
Brevet fra Marta
Her er brevet fra Marta Svendsen (16) til Norsk Folkehjelp Hadeland.
Martas hverdag etter 22. juli
Etter det som skjedde, har livet gått opp og ned. Jeg hadde nettopp to uker som var helt forferdelige. Jeg greide ikke gå på skolen på mange dager, og de dagene jeg greide det hadde jeg klump i halsen og tårer i øynene.
Jeg måtte sitte ved vinduet slik at jeg bare kunne hoppe ut av det hvis noen kom inn døren. Det var umulig å følge med i timene.
Jeg er best kjent som: Hun som bestandig smiler. Jeg gjør ikke det så ofte lenger.
Eller, verst av alt: Jeg tar på en maske og later som jeg har det fint.
Denne masken tror jeg mange av oss som opplevde massakren på nært hold, tar på når vi trenger det.
Hvis folk spør meg om jeg har det bra, så svarer jeg: «Ja da, det går fint.»
Jeg sørger ikke så mye lenger.
Nå er det mest redselen jeg kjenner på. Redselen for å bli skutt igjen. Jeg ønsker å dø naturlig. Å bli skutt er ikke et menneske verdig.
Det plager meg.
Takk for at dere reddet livet mitt.
Hver gang jeg ser det grønne korset til Norsk Folkehjelp kjenner jeg meg trygg. Da tenker jeg på Guttorm og Elin Skovly og de andre fra Norsk Folkehjelp Hadeland som reddet livene våre 22. juli. Jeg har alltid sett på Utøya som en nydelig plass å være. Der alle bekymringer er borte. For meg var Utøya ren lykke.
Norsk Folkehjelp har alltid vært til stede på Utøya, men for meg var de bare der i bakgrunnen.
De var der i tilfelle noe skjedde. De satt i campingstolene sine og slappet av, helt til én av oss skadet seg i fotballturneringen, skled på svaberget eller slo seg på kjærlighetsstien. Da kom de løpende for å hjelpe. De var der for å gi oss plaster på skrubbsårene. Ingen kunne tenke seg at disse menneskene mot slutten av leiren i år skulle redde over 40 ungdommer fra å bli drept av en massemorder.
Han skjøt meg i armen. Nummen av sjokk, ute av stand til å kjenne på smerten, løp jeg ned til Norsk Folkehjelps telt for å få hjelp. Jeg så ingen og kjente panikken spre seg i kroppen. Plutselig så jeg en skikkelse som sto i døråpningen til Skolestua. Han hadde et grønt kors på brystet. «Jeg er skutt», skrek jeg. Da hylte alle i huset. Guttorm Skovly førte meg raskt inn på et lite soverom. Slik reddet Norsk Folkehjelp Hadeland livet mitt.
Vi hørte skuddene komme nærmere og nærmere. Guttorm forbandt armen min og passet på at den lå høyt. Han spurte hele tiden: «Går det bra med deg?» I bakgrunnen hørte vi at skuddene kom nærmere. Guttorm spurte om alderen min. Da jeg svarte, kikket han vekk og hvisket: «Bare 16 år»
Mamma ringte. Guttorm så på meg og sa jeg fikk svare. Mamma var hysterisk. Jeg tenkte at det var siste gang hun hørte fra meg, og at hun vet jeg elsker henne. Jeg bestemte meg for å lyve: «Det er ingen problemer her. Jeg er skutt, men på vei til sykehuset.» Så la jeg på. Det smalt like utenfor. Det er ekkelt å si, men vi hørte folk trygle: «Nei, nei, ikke skyt meg!» Og, så: «Dunkdunkdunk». Jeg begynte å be.
Jeg vil for alltid huske de trygge øynene til Guttorm, selv om også tårene hans trillet.
Begge var nesten sikre på at vi skulle dø. «Nå kommer´n», ropte noen. Guttorm og jeg holdt hardt rundt hverandre. Han gjentok: «Du skal ikke dø i dag». Vi holdt hverandres hender, og vi klemte ekstra hardt til når den ene begynte å gråte igjen. Gråtingen gikk på omgang. Vi ble helt slitne av all den gråtingen. Resten er mellom meg og Guttorm. Vi vil alltid ha et spesielt bånd, vi to.
Redningen var sterk. Alle tok på hverandre, kysset og klemte. Brått ber en politimann oss på Skolestua om å se vekk, men jeg ser ut og får øye på en mann i håndjern. Det er første gang jeg ser han som skjøt meg. På veien til fergen ber politiet oss se ned. Vi skjønner at de vil spare oss for synsinntrykk, selv om det er vanskelig å forstå at folk er drept. Ved fergen ser jeg en AUFer som kryper på bakken. Ansiktet er dekket av blod. Jeg ropte ut navnene til vennene mine. Ingen svarte. Alle stirret tomt fremfor seg. Da så også jeg ned.
På båten sjekket en dame at alle var på plass. Hun hadde et grønt kors på brystet.
- Er du kona til Guttorm? spurte jeg.
- Ja, Elin heter jeg, svar te hun.
- Du har en helt fantastisk mann, sa jeg med tårer i øynene. Hun kysset meg på kinnet, smilte til meg og sa: «Det vet jeg, jenta mi».
Hver gang jeg ser det grønne korset nå i ettertid, kjenner jeg meg trygg. Da smiler jeg.
Jeg tenker på Guttorm, Elin og Wenche (Holmen fra NF som også var i Skolestua) og alle de andre som reddet livene våre den dagen. Ved årets TV-aksjon var jeg bøssebærer for NF og veldig stolt . Jeg vurderte å ta et bilde av meg og sende til Guttorm. Å få samle inn penger til NF sammen med min bestevenninne, Frida, som også gjemte seg i Skolestua, betydde mye for oss begge.
Snart skal jeg besøke Elin, Guttorm og Wenche. Det gleder jeg meg til. Vi har mye å snakke sammen om. Jeg vil gjerne gi dem en gave, men lurer på: Hvilken gave kan jeg gi for å si takk til de menneskene som reddet livet mitt?
Les intervjuet med Elin og Guttorm Skovly her.
Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost
Les også:
- Skulle gjerne sett barna før jeg ble blind
Eggstokkreft var graviditet for Aase (46)
Denne saken ble første gang publisert 29/01 2012, og sist oppdatert 30/04 2017.