Rusmisbruk
- Du ser på meg som en junkie som står og henger på gata, men jeg føler meg som mye mer enn det
Dette er historien til Tom Richard Gundersen Schau.
Tom Richard Gundersen Schau er 40 år og fra Mandal. Han flyttet til Oslo for fem år siden. Han er en mild, høflig og beskjeden mann som man blir glad i med en gang.
Han hadde en lovende fremtid, både som fotballspiller, marinejeger og trommeslager. Men da han fikk leddgikt som 18-åring, ble han avhengig av morfin som smertestillende middel.
Etter det første møtet, avtalte magasinet MANN å ta flere bilder av ham. Den første gangen var han for ruset. Den andre gangen havnet han på sykehus med blodpropp. Den tredje gangen dukket han ikke opp.
Slik er den usikre hverdagen til en rusavhengig. Han er der ute et sted, hekta som bare det.
Her er historien hans.
Heroin og morfin
Jeg hadde alt. Flott hus i Mandal, båt, bil, vakker kjæreste, en flott ti år gammel sønn. Så døde lillebroren min av en overdose. Da måtte jeg komme meg vekk. Jeg trengte en «ferie». Dro til Oslo. Siden ble jeg her. Nå har jeg bodd på gata de siste tre årene. Jeg er avhengig av heroin og morfin.
Jeg hadde en fin oppvekst på Sørlandet. Jeg elsker Mandal. Det er en fin og rolig by, fine sandstrender, deilig sommerliv med glade folk og utepils. Og sjøen er noe for seg selv. Vi har forresten verdens lengste skalldyrbord der om sommeren. Norges lengste sandstrand, og Norges beste lakseelv. Visste du det?
Vi hadde et helt normalt familieliv. Mamma var hjemme med oss barna, pappa jobbet som dykker i Nordsjøen. Men da jeg var syv år, fikk mamma kraftig leddgikt. Da ble feriene lagt til Spania i stedet for Norge. Jeg stortrivdes i varmen. Følte meg ekstra heldig. Jeg husker jeg kjørte masse gokart.
God i fotball
Fritiden min var fylt med fotball, håndball, turn og korps. Jeg spilte trommer og fikk lov til å ha trommesett hjemme. Det gikk i mye tungrock; Iron Maiden, Black Sabbath, Megadeth, Deep Purple. Og ikke minst Led Zeppelin. Det folk spiller nå, det har jeg ikke så mye til overs for, må jeg innrømme.
Jeg var ganske god i fotball også, om jeg må få si det selv. Spilte på A-laget til Mandalskameratene da vi rykket opp fra 3. til 2. divisjon i 1993. Jeg spilte spiss og scoret mange mål. Her for en måned siden sto jeg keeper for noen unger som spilte fotball på Bislett. Det var gøy, men jeg merket det var lenge siden jeg hadde spilt.
I tenårene da mor og far var i Syden, fikk jeg ofte ha huset for meg selv. Det gikk veldig fint, bortsett fra den ene gangen, da jeg var 15. Jeg feilberegnet når de skulle komme hjem. Så de ankom til full fest med en gjeng drita fulle femtenåringer som hadde tømt barskapet til gubben. God, gammeldags ungdomsfest. Etter den opplevelsen rørte jeg ikke alkohol før jeg ble 18 år. Jeg likte ikke å våkne fyllesyk, så det var ikke så eh… utagerende, er det ikke det det heter? Hehe.
Amfetamin i militæret
Jeg hadde gode karakterer på skolen, men interessen for skole dalte litt da jeg ble mest interessert i å mekke bil. Ja, jeg kjøpte min første bil da jeg var 11 år gammel. En gul Datsun Cherry 1000 A. Hos en bilopphugger. Da begynte jeg å skru motorer. Jeg fikk jobb i bilforretning.
Fakta om rusmisbruk:
Det heter rusmiddelbruk med avhengighet når en person har betydelige vansker med å holde seg unna rusmiddelet.
Skadelig bruk av rusmiddel er bruk som fører til somatisk eller psykisk sykdom hos brukeren.
Rusmisbruk kan inndeles etter hvilke rusmidler som misbrukes. Enklest kan en dele det inn i alkohol, narkotika og misbruk av legemidler, enten disse er skaffet lovlig eller ulovlig.
Behandling av rusmisbruk er vanskelig, men fullt mulig. Det aller viktigste og avgjørende, er at personen selv virkelig er motivert og har bestemt seg for å ville slutte med bruk av rusmidler.
Kilde: Helseleksikonet.no
Jeg var for øvrig oppe i 200 km/t da jeg var 16 år, på en åpen slette. Jeg tjuvlånte en bil fra sjappa. Min aller største drøm, som jeg har hatt helt siden barndommen, det er å kjøre i over 300 kilometer i timen med bil. Jeg eide en Ford Sierra Cosworth en gang. Med den klarte jeg 277 km/t på speedometeret. 3,9 sekunder fra 0-100. Under ti sekunder opp til 200. Det var bilen sin! Så jeg var oppe i 250 km/t på motorveien omtrent før sangen hadde begynt i cd-spilleren. Det var den fineste bilen jeg har kjørt, men den kjørte jeg rett i et tre.
Jeg prøvde hasj et par ganger da jeg var 18. Men jeg syntes ikke det var noe særlig. Inspirert av onkelen min som var oberstløytnant, dro jeg i militæret. Jeg holdt på å utdanne meg til å bli marinejeger, og tenkte jeg skulle ha sikker jobb resten av livet. Jeg gledet meg veldig.
Det var i militæret jeg testet amfetamin for første gang. Du vet, sånne amfetaminampuller de hadde i F16-flyene tidligere, som gjorde at pilotene skulle holde seg våkne på tokt. Skikkelige saker, med andre ord, ikke noe dritt. Hvis du får en «riktig» dose amfetamin, bruker du seks-syv prosent mer av hjernen. Det var en veldig god følelse som varte i to hele døgn. Masse energi! Men det var en ekstrem nedtur når følelsen gikk vekk. Mens jeg var i militæret, merket jeg at det verket i leddene mine.
Skjulte misbruket
Blodprøvene påviste leddgikt. Det hadde tydeligvis gått i arv. Jeg måtte avbryte utdannelsen og havnet på attføring i stedet. Fra marinejeger til ufør - det var litt av en overgang. Jeg måtte slutte å spille trommer og solgte trommesettet, som var den tingen jeg hadde mest glede av. Til da hadde jeg spilt i lokale rockeband. Ett av dem var K2, og vi deltok på Ungdommens Kulturmønstring åtte ganger.
Vi vant hver gang. Men, og dette er nesten litt flaut, noen av gutta i bandet hadde drukket øl, så vi ble diskvalifisert fire av gangene. Jeg hadde blitt en ganske god trommis.
Jeg fikk raskt ganske sterke smerter som følge av leddgikten, og en grei lege skrev ut resepter til meg over en lav sko da jeg var 20. Jeg hadde morfintabletter når jeg trengte det. Første gang jeg prøvde det, ble jeg skikkelig kvalm. Men jeg ble fort hekta. Det som startet med medisinering, ble til selvmedisinering og siden til tungt misbruk.
Man blir sløv og søvnig av morfin, men du kan ikke se det på en som bruker morfin hver dag. Etter hvert begynte jeg å bruke amfetamin også. Jeg syntes det var spennende, for jeg følte at jeg fikk ny energi. Jeg leste haugevis av bøker mens jeg gikk på amfetamin, hele Norges Lover og en del andre rettsbøker som jeg syntes var interessante. Jeg gikk rundt med planer om å bli jurist i stedet for marinejeger.
Jeg klarte å skjule misbruket overfor både familien min og kameratene mine i ti år. De merket ingenting. Men så begynte jeg med heroin. Det er den beste smertestillelsen man kan få. Herregud, så deilig! Alle smerter ble plutselig borte. Pulsen går ned, man blir rolig, det er en euforisk opplevelse. Det var noe annet enn morfin. Jeg følte at jeg kunne fungere i hverdagen.
Bevisste overdoser
Jeg visste hvor jeg skulle få tak i morfin og heroin i Mandal, men jeg var ikke del av noe rusmiljø. Jeg kjøpte det jeg trengte og gikk igjen. Kameratene mine ble svært overrasket da de fersket meg idet jeg satte en sprøyte heroin, men ingen hugget handa av meg. Alle ville hjelpe meg med å komme meg ut, men jeg hadde begynt å fascinere meg veldig for døden. Det var ikke det at jeg følte meg så langt nede eller var deprimert. Jeg tenkte «hva er det på den andre siden?», liksom. Det tok helt av, jeg begynte å sette bevisste overdoser.
Jeg bodde i en periode hos bestemoren min, og kunne sitte der og se på klokka og regne meg frem til når hun kom hjem med bussen. Så satte jeg en bevisst overdose heroin, slik at når hun kom hjem, kunne hun ringe til sykebilen. Det var ekstremt stygt gjort av meg. Utilgivelig å gjøre sånt mot henne. Men jeg var så nysgjerrig på døden.
Ti ganger reddet bestemor livet mitt. Hun tok alltid den samme bussen, heldigvis. Hadde hun stått over en buss en av de gangene jeg satte overdose, hadde jeg vært død i dag. 14 overdoser har jeg tatt, og det er bare to av dem som ikke var planlagt. Men jeg satte aldri overdoser etter at jeg ble pappa da jeg var 30. Jeg begynte å tenke annerledes, fikk en ansvarsfølelse.
Artikkelen fortsetter under bildet
Den store kjærligheten
Jeg møtte min store kjærlighet, hun som ble min forlovede, da hun var 19 og jeg var 24. En veldig snill jente fra en veldig fin familie.
Etter hvert skjønte jo også hun at jeg var narkoman, men jeg var lenge en mester på å skjule det. Likevel holdt hun ut med meg. Hun ga meg sjanse på sjanse, viste meg ekte kjærlighet. Hun fortjente noe bedre enn meg.
Du ser på meg som en junkie som står og henger på gata, men jeg føler meg som mye mer enn det. Jeg har faktisk bygget et hus til familien min, så jeg kan kalle meg husbygger. Det er det ikke mange som kan, eller hva? Da sønnen min var fire år, bygget jeg et hus til ham, forloveden min og meg i Mandal. Jeg arvet det gamle huset etter bestemor, rev det ned, men sparte på grunnmuren. Så fikk jeg en snekker til å hjelpe meg med å reise huset igjen. Det ble skikkelig fint.
Jeg håper sønnen min får bruk for meg en dag. Han trenger ikke en pappa som er i en slik tilstand jeg er i. Jeg prøver å komme meg ut av misbruket for hans skyld, men det er ikke lett.
Sparer penger til sønnen
Sammen med foreldrene mine har jeg spart penger til sertifikatet til sønnen min. Nå er han ti år og bor i Valdres med mammaen sin og hennes nye kjæreste. Jeg har truffet ham veldig sjelden etter at jeg kom til Oslo. Og jeg bør ikke møte ham, egentlig. Her kommer jeg uten tenner og full av dop. Det er ikke noe han trenger. Men jeg skal skikke meg.
Han har det fint med moren, da. Kjæresten er en fin fyr. Han tar vare på dem. Og gutten ser fortsatt masse til besteforeldrene sine, moren og faren min. Jeg har et veldig godt forhold til mamma og pappa. De har akseptert meg for den jeg er. Søsknene mine går det fint med. De er lærere og jurister.
Tro det eller ei; jeg holder meg unna kriminalitet. Jeg slipper å stjele. Så lenge jeg har vært i Oslo har jeg stjålet én gang. Da rappet jeg en sjokolade til 14 kroner. Og endte med 2000 kroner i bot. Siden har jeg ikke tatt noe. Jeg klarer å finansiere forbruket mitt ved å selge =Oslo-blader. Mange er hyggelige og gir meg ekstra penger. Jeg føler omsorg, støtte og varme og er snill tilbake. Mange sier jeg har snille øyne. Det har jeg hørt siden jeg var ung.
- Ikke redd for å dø
Jeg har vært i fengsel to ganger. Første gang var jeg på sosialkontoret i Mandal og sa jeg trengte hjelp til meg og broren min, til å komme oss ut av misbruket. De sa jeg ikke kunne få hjelp. Men jeg var helt desperat. «Da begår jeg et ran», sa jeg. Så jeg tok en kniv, fikk med en kompis og gikk på en bensinstasjon der vi truet til oss tusen kroner hver, bare for å markere oss, selv om det var tyve tusen i kassa. Jeg er gode venner med de jeg ranet. De tilbød meg faktisk jobb etterpå. Det er det jeg angrer mest på, det var helt talentløst. Og så slemt.
Jeg gikk på metadon i tre år. Da holdt jeg meg unna all annen rus. 130 milligram. Urinen min ble til blod. Det var jævlige greier. Så jeg sluttet og begynte med morfin og heroin igjen. Men jeg ramlet i Akerselva og brakk ankelen forleden. Nå går jeg på metadon igjen for å dempe smertene i beinet. Så bruker jeg litt heroin på kveldene.
Jeg ser folk rundt meg dø på ukentlig basis. Selv er jeg ikke redd for å dø. Men jeg vil ikke forlate denne verden lenger, slik som før. Jeg vil klare meg, bli et forbilde for sønnen min, vise at jeg kan være pappa.
Du lurer sikkert på hvorfor det er så mange heroinister uten tenner. Vi får mye tannverk som følge av misbruket. Jeg har trukket ut alle tennene mine selv, med en gammel tang. Først løsnet jeg dem forsiktig fra kjevebeinet. Akkurat det var ikke vondt. Men så var det ganske smertefullt når det skulle løsnes fra nerver og tannkjøtt. Men det var bedre enn alternativet.
Skyldfølelse
Broren min hadde ADHD og var sprøytenarkoman. Han bodde hjemme i Mandal hos mor og far. Jeg prøvde å passe på ham, for der gikk det i 150 kilometer i timen hele tiden. Men jeg hadde jo kone og barn å tenke på, så jeg fikk ikke fulgt med ham hele tiden.
Og han var jo en voksen mann på 28 år. Likevel tror jeg at jeg kunne reddet ham, hvis jeg bare hadde fått snakket med ham. Han satt hjemme hos mamma og pappa og spurte dem om det ville gå bra med meg om han døde. Det var akkurat som om han visste at han skulle dø den dagen. Noen timer etter hadde han tatt en dødelig overdose. Da raste min verden sammen. Jeg var på kirkegården natt og dag. Jeg var så trist. Hadde så mye skyldfølelse. Derfor dro jeg til Oslo, for å komme meg vekk fra alt.
Planen var at det skulle være i noen uker. Nå er det blitt fem år. Jeg har bodd på gata i tre år. I bare en kjeledress. Jeg har hatt flere soveposer, men andre narkomane stjeler dem mens jeg sover. Å sove ute i ti-tolv minusgrader er kaldt, det skal jeg love deg. Særlig uten sovepose.
- Alt står på meg selv
Jeg orker ikke leve slik så mye lenger. Jeg må ha en forandring i livet mitt. Kroppen min orker ikke. Jeg er 40 år. Jeg må finne ut om jeg vil ha en jente å bo med, eller om jeg vil leve alene resten av livet.
Jeg har lyst til å reise ut i verden. Alt står på meg selv. Jeg kan ikke skylde på andre.
Det høres kanskje merkelig ut for dere, men det å være boms, det å bo ute på gata, det ikke å ha noen ting, det har vært en opplevelse, det også. Jeg tar det med meg på veien videre. For jeg håper jo det er en vei videre, en positiv retning. Dette livet klarer man ikke i lengden. Men vi mennesker er tilpasningsdyktige. Er man nødt, så er man nødt.
Nå har jeg et lavterskelbosted. Jeg betaler 4250 kroner i måneden for det. For et rom på ti kvadrat, ikke større enn en fengselscelle. Da jeg eide mitt eget store hus i Mandal betalte jeg 3000 kroner i avdrag.
Akkurat det er litt ironisk. Ja, jeg klarer faktisk å le av det.
Artikkelen har tidligere vært publisert i magasinet MANN.
Denne saken ble første gang publisert 14/05 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.