- Flere prøver og mer lekser er ikke det samme som mer læring

- Norge er et fascinerende eksempel når det gjelder utdanning. Man skulle tro at alt lå til rette for at norske barn skulle gjøre det bra i internasjonal sammenheng. Men akkurat som USA, bruker Norge mye penger på utdanning uten å få særlig gode resultater igjen for det, sier den amerikanske journalisten og forfatteren Amanda Ripley.

Ripley er journalist for blant annet Time og The Atlantic. Hennes bok De smarteste barna i verden, som forsøker å finne forklaringen på hva som fremmer læring i skolen, ble nylig utgitt på norsk.

Mye penger, lite læring

At norske skoler skaper lite kunnskap for pengene er både politikere, skolesjefer og rektorer smertelig klar over. Mens finske barn i flere år har fått toppscore på de internasjonale PISA-testene som skal kartlegge 15-åringers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag, gjør norske barn det bare sånn akkurat passe.

I 2012 presterte norske 15-åringer så vidt over gjennomsnittet i lesing, og litt under gjennomsnittet i matte og naturfag. Og det til tross for at vi bruker mer penger på utdanning per elev enn nesten alle andre land i verden.

- Både Norge og USA er klar over sin middelmådighet, og begge landene har forsøkt å løse problemet med mer og mer testing av elevene. Uten at det har ført til særlig annet enn at lærerne synes de får mindre tid til å undervise, sier Ripley. 

I stedet bruker lærerne tid på å gi elevene flere prøver som skal forberede dem på nye prøver – til tross for at forskning har vist at økt testing ikke fremmer læring. Snarere tvert imot.

- Vi vil jo alle det samme: At ungdommene våre skal lære mer og bli bedre forberedt på endringer i samfunnsøkonomien og arbeidslivet. Vi vet bare ikke helt hvordan vi skal få det til, sier hun.

Les også om skolen som droppet leksene - og bedret resultatene.

Labre mattekunnskaper

Helt siden de nokså middelmådige resultatene fra de første PISA-testene i 2000 og 2003 slo ned som en bombe i utdannings-Norge, har klagesangen vært den samme: Norske elever presterer for dårlig. Særlig i matte.

Eksamensresultatene fra våren 2015 var heller ikke særlig oppløftende: Hele 42 prosent av elevene på 10. trinn som kom opp i matte, fikk karakteren 1 eller 2.

14,5 prosent fikk karakteren 1 – altså stryk – mens kun 9,3 prosent fikk karakteren 5.

- Det kan finnes to mulige forklaringer på norske elevers middelmådige prestasjoner. Enten er det norske utdanningssystemet dårligere enn i andre land, eller så er det noe galt med nordmenns gener, sier skoleforsker Thomas Nordahl, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark og leder for Senter for praksisrettet utdanningsforskning.

Det siste alternativet har han heldigvis lite tro på. Altså må det være skolen – ikke elevene - det er noe galt med.

- Norsk skole skårer høyt på trivsel, demokrati og elevenes sosiale ferdigheter. Men når det gjelder grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, er vi ikke spesielt gode, sier Nordahl.

Barnas garanti for et godt liv

Samtidig med at enkelte slår alarm om norske elevers manglende kunnskap, påpeker andre at det er flere ting enn gode resultater på PISA-testene som kan gi et godt liv. Spiller det egentlig noen rolle om norske tenåringer ikke er så skarpe i matte? Er det ikke viktigere at de er lykkelige?

- Poenget er ikke at norske elever skal være best i verden i matte. Men bak PISA-tallene og de dårlige eksamensresultatene er det elever, elever som mangler helt grunnleggende basisferdigheter for å klare seg bra i livet. Det er viktig å huske på. Å kunne lese, skrive og regne er garantien din for å komme ut i arbeid. Hvis du ikke klarer å fullføre videregående skole vil du få et slitsomt og vanskelig liv, sier Nordahl.

Her er han helt på linje med Amanda Ripley.

- Verden er i forandring. Hvis dagens tenåringer skal bli lykkelige voksne, trenger de akademisk kunnskap som gir dem mulighet til å skaffe seg en jobb. Stadig flere jobber krever stadig mer utdanning, og det blir færre og færre jobber for dem med lav utdannelse. I tillegg er arbeidsmarkedet i kontinuerlig endring. Barna våre trenger ikke bare kunnskap for å bli lykkelige – de trenger også evnen til å fortsette å lære. Hele livet, sier Ripley.

- Holder barna tilbake

Diskusjonen om skole versus barndom har vært en gjenganger i både USA og i Norge.

Men verken Nordahl eller Ripley er bekymret for at barn får frarøvet barndommen sin av å lære mer.

- Barn er mer robuste og får til mye mer enn mange tror. De vil jo lære. Men flere prøver og mer lekser er ikke det samme som mer læring. Det er det mange som glemmer, sier Ripley.

- Barn i 5-årsalderen er veldig motivert for å lære. Det er vi som holder dem tilbake, fordi vi har konstruert en barndom vi mener er riktig. Men det er ingen motsetning mellom trivsel og læring i skolen. Og vi er ganske langt unna sør-asiatiske tilstander i Norge, sier Nordahl.

Så hva er det PISA-suksesslandene gjør riktig?

- Det handler til en viss grad om forventninger. Finske utvekslingselever til USA sier alle det samme: Året på amerikansk high school var gøy, og de fikk et godt forhold til lærere og medelever, men det virket ikke som om lærerne forventet noe særlig av elevene, sier Ripley.

I Finland, derimot, er forventningene til både elevene og lærerne høye. Elevene er på skolen først og fremst for å lære.

- På amerikanske skoler kan det virke som om elevene først og fremst er der for å drive med sport eller ha det morsomt, sier Ripley.

Også Nordahl mener forventninger spiller en vesentlig rolle.

- Barn med en foreldrebakgrunn som gjør at de har dårligere forutsetninger for å prestere godt, for eksempel barn med minoritetsbakgrunn eller foreldre med lav utdannelse, møtes med altfor lave forventninger i skolen. Dermed fratar vi dem muligheten til å lære, sier Nordahl.

Kvalitet og status

I tillegg mener begge det handler det om hva slags posisjon og respekt som følger med akademisk kunnskap i samfunnet.

- I USA har vi alltid hatt en ide om at hvis du bare jobber hardt, så vil det gå bra med deg. Utdanning er mindre viktig. Det amerikanske samfunnet har tradisjonelt ikke hatt stor respekt for høye akademiske prestasjoner, og høy utdannelse har ikke vært nødvendig for å lykkes, sier Ripley.

Det samme kan man kanskje si om Norge. Heller ikke her har høy utdannelse tradisjonelt vært forbundet med høy status, selv om det er i ferd med å endre seg. Læreryrket er i hvert fall ikke et statusyrke, slik det tilsynelatende er i Finland.

- Å studere pedagogikk i Finland har omtrent samme status som å studere medisin i USA. Bare de 20 prosent flinkeste elevene i hvert kull kommer inn på lærerstudiet i Finland. I USA tar vi inn alle som søker, sier hun.

- En god skole handler veldig mye om kvaliteten på lærerne. Vi må utdanne bedre lærere og få de beste ungdommene i hvert kull til å ønske å bli lærere. Der er vi et temmelig langt stykke unna nå. I tillegg må vi øke kvaliteten og kompetansen hos de lærerne vi allerede har. Ikke ved tradisjonell, individuell videreutdanning av hver enkelt lærer – det har forskning vist at ikke har noen effekt. Derimot har en kollektiv og systematisk opplæring av alle lærere ved et utdanningssted vist seg å gi resultater, sier Nordahl.

Høyere opptakskrav

I Norge har regjeringen vedtatt å heve lærerutdanningens opptakskrav i matte fra karakteren 3 til 4, fra høsten 2016.

De nye opptakskravene kommer etter flere år med høy strykprosent blant lærerstudenter – i 2015 strøk 40 prosent av lærerstudentene ved HIOA på første års eksamen i matte.  

Høyere opptakskrav kan derfor virke på sin plass, men det har også avstedkommet bekymring for at lærerutdanningen ikke vil få nok søkere.

- Det samme argumentet brukes også i USA. Men da glemmer man at prestisje er et ganske mektig virkemiddel. Hvis en utdanning får mer prestisje, vil det også få flere søkere, mener Ripley.

- Elevene skal lære mer

Statssekretær Birgitte Jordahl i Kunnskapsdepartementet svarer at hun er helt enig med Nordahl i at grunnleggende ferdigheter er helt vesentlig for å klare seg bra i livet.

- Derfor er vår klare prioritering at elevene skal lære mer. Vi er opptatt av lærerens kompetanse og undervisningens kvalitet. Våre ambisjoner er at elevenes resultater skal bli bedre, sier hun.

Jordahl påpeker at nternasjonale sammenligninger viser at Norge bruker mye ressurser på skolen, og har en høyere lærertetthet enn mange andre land. Likevel presterer norske elever omtrent som gjennomsnittet i OECD-området i matematikk, naturfag og lesing. I matematikk går utviklingen gal vei.

- Gode matematikkferdigheter er viktig i veldig mange yrker, men gode grunnleggende regneferdigheter er nødvendig for alle for å kunne fungere godt i samfunnet. Derfor er matematikk og realfag særlig viktige satsingsområde for regjeringen, sier hun.

Jordahl er også enig med Nordahl i hans analyse av årsakene til at norske elever ikke gjør det særlig bra.

- Nordahl sier mye fornuftig om årsaker, blant annet betydning av lærerkompetanse og viktigheten av å ha høye forventninger til elevene. Et historisk løft på videreutdanning av lærere er igangsatt etter mange års kamp og krav fra lærerne. Vi har høye forventninger til lærerne og vi tror at det faglige påfyllet gir læreren bedre forutsetninger for å løfte forventningene til elevene. Som lærer må man vite hvilken undervisning som gir faglig utbytte for eleven. Er man trygg på egen faglige og profesjonelle rolle som lærer, er det lettere å sette krav og forventninger til elevene, sier hun.