Bekymret for et barn

Scenario: Naboens barn er omtrent på alder med dine, og de leker mye sammen. Men du kjenner en stigende uro for at ikke alt er som det bør. Når barna leker sammen, er det alltid hjemme hos dere, og etterpå vil de ikke gå hjem. Du har lagt merke til at naboungene ofte sendes ut med altfor tynne og uvaskede klær. Ofte er de alene hjemme også, noe de er altfor små til. Hva gjør du?

- Hva bør man gjøre hvis man er i kontakt med barn som man mistenker ikke har det bra hjemme?

- Dersom du er i tvil om hvordan du skal tolke det du observerer, er det lurt å kontakte barnevernet i kommunen for å drøfte saken helt uformelt. Det kan du gjøre anonymt, og du trenger heller ikke fortelle hvem bekymringen dreier seg om. I en slik samtale kan du få råd om hvorvidt det kan være grunnlag for å fremme en bekymringsmelding eller ikke, sier Kirsti Stokkeland, seksjonsleder i seksjon for tiltaksutvikling i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, som er en del av Barne-, ungdoms og familieetaten, BUFETAT

- Hvordan går man fram for å rette en bekymringsmelding?

- Du kan skrive et brev, ringe eller sende en e-post. Det går også an å møte fram personlig. Meldingen må inneholde hvem det gjelder på en slik måte at barnet lar seg identifisere, og du må fortelle hva du har observert som gjør deg bekymret. Det behøver ikke alltid dreie seg om omsorgssvikt eller mishandling. Det kan også handle om barnets egen adferd eller andre forhold i hjemmet, for eksempel rus.

- Kan man være anonym?

- Ja, det kan man. Det kommer meldinger der melderens identitet er ukjent for barnevernet, og det kommer meldinger der melderen ønsker å være anonym overfor familien saken gjelder. Barnevernet kan unnta opplysningene om melderens identitet inntil en viss grense, men i de få sakene som må avgjøres av fylkesnemnda, for eksempel plassering mot foreldrenes vilje i fosterhjem, blir melderens identitet kjent dersom opplysningene skal legges fram. Vi oppfordrer folk til å stå åpent fram med bekymringen sin. Det har blant annet sammenheng med at anonyme meldinger noen ganger fremmes ut fra andre motiver enn barnets beste.

- Hvordan følger barnevernet opp en bekymringsmelding?

- Barnevernet har en uke på seg til å vurdere meldingen og om de skal gå videre med å undersøke saken. Det finnes en rekke virkemidler å sette inn, og åtte av ti barn mottar hjelpetiltak i hjemmet, i samarbeid med foreldrene. Mange saker kan løses gjennom råd og veiledning til foreldrene, hjelp til barnehageplass, samarbeid med helsestasjonen og så videre.

- Hvor vanlig er det at naboer eller andre "utenforstående" melder fra til barnevernet?

- Det vanligste er faktisk at mor eller far selv tar kontakt og ber om hjelp. Bare 3 prosent av meldingene som resulterte i undersøkelsessaker i 2006, kom fra naboer. Kanskje skyldes dette at man føler man ikke vil blande seg inn i andres liv. Yrkesgrupper som jobber med barn har en lovpålagt meldeplikt i forhold til barnevernet. Naboer og andre privatpersoner har ingen slik juridisk plikt. Men det moralske spørsmålet er likevel: Hvilket ansvar har vi for å hjelpe medmennesker som ikke har det bra?

- Bør man som nabo først snakke om sin bekymring med dem det gjelder?

- Du bør være forsiktig med å det opp, særlig overfor barna. Når det gjelder de voksne, kommer det an på hva slags forhold man har. Barnevernet er den instansen som er innsatt på myndighetsnivå for å ta vare på barn. Bruk den, og ikke driv din egen "etterforskning". Når du har meldt fra, har du gjort det du skal. Som nabo kan du likevel spille en verdifull rolle som omsorgsperson. Barn som ikke har det så bra, trenger trygge voksne rundt seg. Inviter dem gjerne hjem og legg til rette for at de kan være sammen med dine barn.

Les også: Jenter mobbes lenger

Les også: Frykter at barna mobbes

Les også: Fireåring kan bli oppsagt i barnehagen

Les også: Feiere bekymret for pipa på hytta

Denne saken ble første gang publisert 13/02 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.