- Det var fantastisk å høre barna le igjen

Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.

Med dette sitatet starter Øystein Hauger Brogård (34) ett av sine blogginnlegg.

I løpet av de to siste årene har han lært alt for mye om akkurat det: å skulle kjempe en kamp. Å oppleve tap og sorg.

Hans beste venn, livspartner og moren til hans tre barn døde i kreft etter en tøff sykdomsperiode i fjor høst.

Les om barn med dødelig sykdom: Magnus kan leve til han er tenåring - i beste fall

Sorgen en følgesvenn

Sorgen har blitt en følgesvenn, som han har innsett at han må leve med. Men han jobber daglig for at den ikke skal slukke alt lyset i hverdagen hans.

- Jeg tenker hele tiden på at barna og jeg skal skape nye minner, gode minner. Samtidig som vi har med oss Merete i tankene våre.

Merete og Øystein ble kjærester for 15 år siden, og fikk eldstedatteren Amalie (8) og deretter tvillingene Nikolai og Mathilde (3,5) sammen mens de bodde i idylliske Larkollen i Østfold.

To minutter unna sjøen ligger det hvite huset, som paret bygde sammen for tre år siden, med spesialløsninger for Meretes lungesykdom, som hun levde fint med.

Fullt av minner

Rommene er store og luftige, lyset strømmer inn fra store vindusflater og møbleringen er funksjonalistisk og ujålete - her er det rom for tre barn og deres behov.

Friske, røde roser står i en vase på stuebordet, og alt er skinnende rent.

Nå om sommeren kan de hive på seg badetøy og rusle rett ned til vannet og ta seg en dukkert.

Ute i hagen står sandkassen, sklie og husker. En til hver.

- Det er til tider veldig tungt å være hjemme, i dette huset, som vi har bygd sammen og som er tilpasset Merete. Det er så mange minner her. Så jeg opplever jobben som et fristed. Der samler tankene seg rundt konkrete arbeidsoppgaver i stedet for å kverne og spinne rundt alt som har skjedd og alt jeg føler at jeg ikke har kontroll over, sier Øystein.

Alt man ikke ser før hun er borte

For det er overveldende. Å skulle ha eneansvaret for tre barn, og samtidig få tid til å sørge over å ha mistet den som var umistelig. Den han delte alt med, mammaen til barna hans.

Barnas behov er det som er aller viktigst for ham i dag, og noe han så gjerne vil dekke. Men det er ikke alltid så lett.

«Lykkelig kaos kalte Merete det når huset så bombet ut! Når klesvasken ble såpass at det skiftet form til en illsint drage, som man måtte bekjempe bare for å klare å få lukket opp vaskeromsdøra. Eller når oppvasken bare ikke kom seg inn i oppvaskmaskinen, fordi den ikke er tom og tingene ikke finner vei opp i skapene selv. Da kunne Merete kysse meg på kinnet og si: "Øystein, la det være til i morgen, vi tar med oss ett glass vin og legger oss."

Jeg skulle ønske du var her i kveld, Merete, og kysset meg på kinnet. For huset ser helt ille ut, tross ferie og god tid, er ikke energien der til å gå løs på å rydde. Du smiler nok også av at vi ikke lenger har noen hvite håndklær, de er blitt rosa! Hvordan klarte du å holde styr på alle disse forskjellige plaggene, som skal vaskes på forskjellige grader? Jeg skal være den første til beklage at jeg ikke prissatte innsatsen du gjorde på vaskerommet!»

Da Elin (32) knuste foten i permisjonstiden, måtte mannen hennes bråstarte fedrekvoten for å ta seg av mor og baby: - Jeg klarte ikke å være mamma

Pappa kan aldri bli mamma

- Det tøffeste er å følge opp barna med alt som skjer - mest Amalie, som går på skolen. En ting er lekser og ulike aktiviteter, som skjer hver uke, men så er det gjerne slik at det er mammaene, som prater sammen.

- De avtaler ting seg i mellom, som jeg bare ikke får med meg. Og det er veldig sårt for Amalie. Det kan være at barna skal ha på seg noe spesielt på skolen dagen etter, sånne nyanser, som Merete alltid hadde styr på. Og der kommer jeg til kort, innrømmer han.

Lille Siraj må fotfølges med flytende føde

Mamma ble tvunget til å si opp jobben for å mate Siraj (1 ½). All næring hun fikk i ham, kom opp igjen.

Det er de små tingene, de tingene mamma gjorde fordi hun likte å gjøre dem, som å være med på foreldremøter, å kjøpe klær og sko til barna, å følge opp med skole og barnehage - og ikke minst - flette hår.

Øystein aner ikke hvilken størrelse barna bruker når han står i butikken og trenger utstyr. Det er som å holde på med noe uten bruksanvisning. Men heldigvis finnes det noen veiledninger.

Da kreftsyke Ylva (7) døde, delte pappa Magne Helander sin sorg på sosiale medier: - Du vet at du ikke er alene. Det er det mye trøst i

De lyse stundene

- Oppturene kommer inni mellom, som da jeg hørte barna le igjen. Det tok tre uker etter at Merete døde. Jeg var i stua og barna var oppe og holdt på med noe, også kom lyden av barnelatter. Det ga meg en fantastisk god følelse. Jeg liker det så godt når det er en glad stemning i huset. Også hadde jeg en skikkelig opptur da jeg klarte å flette håret til Amalie, flirer han.

- Med brukerveiledningsvideo på Youtube på iPaden ble jeg geleidet igjennom hvordan man fletter hår, og jeg klarte det! Og overraskende nok ga det en vanvittig god følelse av mestring, jeg ble kjempestolt og sendte mms til venner og familie. De ga meg masse positive tilbakemeldinger, og læreren til Amalie sendte med skryt på en lapp i ranselen dagen etter, ler han.

Småbarnspappaen har nå fått seg vaskehjelp i huset, noe som er en enorm lettelse, og han var også storfornøyd da han gjennomførte en fleredagerstur til Dyreparken i Kristiansand med glans - i juli, hvor alle faktisk koste seg.

Han dro riktignok sammen med et vennepar, men det økte bare gleden - det gir gode minner og gode opplevelser.

Alle vet det

Det er de små tingene. Som både løfter opp - og dytter ned.

Å bo på et lite sted som Larkollen er både en velsignelse og en forbannelse når man blir rammet av livets skyggesider.

Alle vet om det, og man må forholde seg til at alle vet om det. Folk som plutselig går over på andre siden av veien, eller snur i døra. Det er på godt og vondt.

- Jeg husker at jeg kort tid etter at Merete døde var ute og tok en løpetur, det er noe jeg liker å gjøre og som gir meg energi. Men etter at jeg hadde løpt ett stykke var det plutselig ei gammel dame på stien, som stengte veien for meg. Hun sa at jeg måtte dra rett hjem og være der for å sørge. «Ja vel, det synes du», svarte jeg, og løp videre. Men den hendelsen brukte jeg flere dager på å riste av meg, jeg gikk rett ned, forteller Øystein.

Han vet jo at sorg oppleves ulikt for alle, og alle takler det ulikt. Hennes generasjon har en løsning på hvordan sorg skal være og gjøres, og den står i sterk kontrast til hva yngre mennesker tenker.

Hva godt kan vi gjøre?

Men så har du alle de gode øyeblikkene, som naboen som kommer bort med jekk og sier at han gjerne skifter dekkene på bilen til Øystein siden han fortsatt kjører med vinterdekk.

Eller kakene som blir bakt til Amalies bursdag.

Læreren, som kommer i høstferien for å snakke med Amalie bare to dager etter at mammaen hennes er død.

Alle som inviterer på besøk, og kommer med mat på døra. All sympatien og alle som møtte opp i begravelsen for å ta farvel.

Arvet venninnens barn

- Èn av dem har jeg født, og èn av dem har jeg fått.

Desperat pappa prøvde alt for å redde sin dødssyke datter

- Vår nydelige datter trenger et nytt hjerte.

- Om jeg skulle tatt en avgjørelse på om jeg skulle ha bodd her eller ikke, med den kjennskapen jeg har i dag, så hadde jeg absolutt valgt å bo her. Jeg har også blitt veldig flink til å være tydelig i forhold til hvordan jeg tenker.

- Da Merete var syk, måtte jeg ta en del runder for at vi skulle få det best mulig mens hun var dårlig, og da lærte jeg at man bare må si ting akkurat som det er. Ikke pakke det inn. Ofte er det til glede for mottakeren også, så lenge man sier det på en grei måte. Da vet de hvor de har meg.

Tømmer hodet og hjertet

Ord er aldri bare ord. Ord er også grunnen til bloggen han skriver. Det er alle de tusenvis av tankene, som svirrer rundt i hodet hans til enhver tid, som han feier ned på pc eller iPad.

Dyslektikeren, som aldri før har skrevet annet enn rapporter og oppgaver på høgskolen har nå funnet en ventil. Han skriver fort, alt er ute på kanskje ti minutter, og da er han ferdig med det. Da føler han seg lettere.

- Det hjelper veldig å få det ut, å sette ord på det. Jeg kan også skrive lister, når jeg ligger i senga og kverner avgårde på alt jeg skulle ha gjort, så hjelper det å få det ned på papiret. Ofte er det ikke så mye som man tror, det er fullstendig overkommelig, men det føles så mye før man setter det i et system.

For Øystein er opptatt av system - eller teknikker. At man må finne løsninger på praktiske utfordringer, men også teknikker på hvordan man skal takle sorgen.

Vi «eier» sorgen

- Amalie synes det er vanskelig å skulle være i nye settinger, hvor folk ikke vet at Merete er død. «Du må si det til dem, pappa.» Hun vil velge selv hvem hun vil snakke med om det, og hun blir minnet på at mamma er borte i alle mulige sammenhenger.

- Barn hun ikke kjenner kan spørre henne: «Hvor er mammaen din?» Og det føles veldig vanskelig for henne. Derfor har jeg sagt hun har rett til å velge hva hun vil si til hvem og når. Hun bestemmer. Og den regelen lever jeg etter selv, også, sier han ærlig.

Å sette grenser og være tydelig. Å følge det som kjennes riktig der og da, å ta hensyn til magefølelsen.

- Jeg kom til ett punkt hvor jeg tenkte: Nå må jeg enten bestemme meg for å komme meg igjennom dette her, eller så må jeg søke hjelp. Jeg prøvde psykolog, men det funket ikke for meg.

Veien videre

Øystein er med i en sorggruppe sammen med flere i tilsvarende situasjoner.

- Det har vært veldig positivt, for vi kjenner igjen hverandres tanker og utfordringer. Dessuten har noen kommet enda lenger i sorgprosessen, og kan si noe om hva som kommer rundt neste sving, sier han.

- Vi er konstruktive, og vi hjelper hverandre.

Velger å kjempe kampen

«Jeg velger å kjempe denne kampen hjemme, når jeg er alene, eller sammen med barna. Jeg kjemper for å stå opp av senga om morgenen, selv om jeg aller mest har lyst til å bli der, og late som om alt er som før.

De dagene jeg ikke klarer å ta kampen hjemme, så går jeg ikke ut. For denne kampen er det bare jeg som kan ta! For meg så er det godt og fint å være ute og være sosial sammen med venner og barna. Da jobber jeg med å være glad og sette pris på alle de gode menneskene rundt meg. Jeg jakter på å skape nye, gode minner for barna og meg selv.

Jeg tror ikke man blir ferdig med å sørge, men jeg tror man lærer å leve med sorgen. Slik at den ikke tar for mye plass i hverdagen. Jeg tror ikke man noen gang blir ferdig med å gråte, men på sikt vil mange av tårene komme over gode minner. Jeg tror alle sørger ulikt og at det skal være rom for at alle takler og håndterer ting på ulik måte.

Så skal jeg lære av Merete og tenke at det er lykkelig kaos i huset!»

Utdrag fra Øysteins blogg: http://www.mhbkreft.net/#home

Les også:

- Det handler ikke om å leve lengst mulig, men best mulig

Pappa glemmer aldri telefonen fra barnehagen

Mamma er syk i følelsene

Denne saken ble første gang publisert 10/08 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.