Hvordan trøste barnet

Slik gir du barn riktig trøst

Kan du ende opp med en sutreunge hvis du trøster for mye?

FRUSTRERT BABY: Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal trøste. Det viktigste er at du gir barnet den tiden det trenger. Foto: Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Kari Mathilde Hestad

Sist oppdatert 29/04 2017

For de fleste foreldre faller det naturlig å trøste barn som søker trøst for oppskrapte knær.

Men kan du ende opp med en sutreunge hvis du trøster for mye?

Eller kan tvert imot en hard holdning fra foreldrenes side skade barnets selvfølelse, slik noen forskere mener?

Å bli sett

Ingrid Prøsch, fagpedagog ved kompetansesenteret Tilknytningspedagogene, mener at det viktigste for et gråtende barn er å bli tilstrekkelig sett av dem han er knyttet til.

- Det er ikke for mye oppmerksomhet som oftest skaper sutring, men for lite. Barnets følelser blir nemlig ikke borte, selv om foreldene avleder eller avfeier barnet som gråter, mener Prøsch.

Får ikke barna lov til å gråte ut og roe seg på foreldrenes fang når noe skummelt har skjedd, kan de i stedet klemme ut frustrasjonen over lang tid i form av klynking og sutring.

- Barn må få lov til å reagere når det skjer noe med dem, slik at de forhåpentlig blir ferdig med hendelsen, og trygge nok til å leke videre.

Unngå den avvisende frasen «det er ikke noe å gråte for».

Si i stedet: «Oi, der så jeg at du snublet og slo deg litt.» Da føler barnet seg sett, råder Prøsch.

Vet ikke hvordan

GRÅTENDE BABY: Om et barn overdramatiserer voldsomt fra et voksent perspektiv, kan det være fordi foreldrene selv har overreagert tidligere, sier pedagog. Foto: Illustrasjonsfoto: iStockphoto

Trine Klette, dr. philos og førsteamanuensis ved Høgskolen Diakonova, mener at det beste du kan gjøre, er å holde rundt barnet når det har det det vondt.

I sin doktorgrad om betydningen av trøst over to generasjoner fant hun blant annet ut at ikke alle foreldre vet hvordan de skal trøste barna sine.

- Jeg observerte en rekke adskillelser og gjenforeninger mellom mødre og barn. Selv om barna gråt da mødrene gikk fra dem, var det mange mødre som ikke trøstet barna sine da de kom tilbake, ifølge Klette.

Mødrene ble også spurt om egne barndomserfaringer med å få trøst.

- Det var en sterk tendens til at mødrene som ikke hadde opplevd å få trøst selv, heller ikke trøstet egne barn. Mens det var motsatt for de mødrene som hadde fått god trøst - de trøstet sine barn, forteller Klette.

Fysisk trøst hjalp

For ettåringene hjalp det aller best å bli holdt rundt, og få lene seg inntil mammaen sin, ifølge Klette.

- Fikk de fysisk nærhet og omsorg, sluttet de å gråte ganske raskt, og begynte ofte å leke igjen. Det triste var reparert. De som ikke fikk trøst, så ut til å gi opp gråten, og forsøkte å skjule følelsene sine.

De av barna som fikk noe trøst, men på mors premisser, og som fikk beskjed om at «nå er det nok», ville bare ha mer. De reagerte gjerne med å bli klengete og sutrete.

Det ble en dragkamp mellom mor og barn.

- Får ikke barnet nok trøst, kan det komme inn i et mønster av utrygg masing og klenging, sier Klette.

Tar du derimot barnets følelser på alvor og gir det omsorg, vil barnet sannsynligvis bli fortere ferdig med å gråte. God trøst øker sjansen for at små barn selv vil vise andre mennesker omsorg når de blir større, blant annet fordi trøst ser ut til å bidra til utviklingen av trygg tilknytning, sier forskeren.

Barn er forskjellige

Noen barn er vanskeligere å roe enn andre.

Slik møter du et gråtende barn:

Respekter barnet. Sett deg ned og snakk med barnet, og vis at du bryr deg og ser barnet.

Vær mild og snakk rolig, uansett om du synes det ikke er grunn til å gråte.

Unngå å si: «Det er ingenting gråte for.»

Tenk over tonefall og kroppsuttrykk. Dette bærer meningen din fram, uansett hvilke ord du sier.

Snakk med, og ikke til barnet.

Gå i deg selv. Skriker, sutrer og sukker voksne til hverandre hjemme, vil barnet påvirkes av det.

Finn ut hva som trøster barnet - som at du tar barnet i armene dine, på fanget, leker eller leser.

Bruk tid på et barn som gråter, unngå å mase.

Unngå maktmisbruk, som å ignorere og avvise barnegråten, og å mase og kjefte på barnet.

Barn tror på det du sier: Kaller du dem sure, umulige, masete og grinete tror de at de er det.

Sett deg sammen med barnet og lek rolig. Da gir du barnet nærhet, og det vil roe seg.

Gråter barnet fordi det ikke vil ha på seg et bestemt klesplagg? Snakk rolig til barnet, og lek gjerne klærne på. Hvilken fot skal vi ta først?

(Kilde: Førsteamanuensis Else Foss ved Høgskolen i Vestfold, som har skrevet doktorgrad om gråt og omsorg i barnehagen)

En riktig drama queen hyler hysterisk med en gang noe går på tverke.

Om et barn overdramatiserer voldsomt fra et voksent perspektiv, kan det være fordi foreldrene selv har overreagert tidligere.

- Er du blant dem som løper fram med 17 plaster, ispinner og masse kos for det minste lille dunk, kan du legge til rette for at store overreaksjoner blir et mønster. Særlig dersom barnet føler seg oversett ved andre anledninger, sier fagpedagog Ingrid Prøsch.

Hun mener at det beste foreldre kan gjøre, er å reagere saklig og nøkternt.

- Har barnet falt og slått seg, ta det på fanget og trøst, men ikke gjør hendelsen til noe større enn den var. Trøst barnet til det er klart til å gå videre av seg selv, sier hun.

Mot sin hensikt

I noen tilfeller kan trøst tilsynelatende virke mot sin hensikt.

Hanne Braarud har doktorgrad i psykologi og er forsker ved Uni Helse/Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Vest). Som en del av sitt doktorgradsprosjekt, undersøkte hun mødres strategier når spedbarn gråter etter vaksinering på helsestasjonen.

Hun så på samspillet mellom spedbarnets reaksjon på vaksinasjonen og mødrenes trøst.

- Det viste det seg at over halvparten av mødrene trøstet barna mer i forkant avvaksinen enn etterpå. Men trøsten virket ikke beroligende på barnet, verken den mødrene ga etter eller før vaksineringen.

Tvert imot. Jo mer mor trøstet før vaksinasjonen, dess lenger gråt barnet etterpå, forteller Braarud, som sier at hun ble overrasket over resultatet.

Selvtrøst til mor

Forskeren tror at barnas gråt kan ha sammenheng med at mødrene selv var nervøse, og overførte egen uro til babyen. De trøstet babyen som en form for selvtrøst.

- Foreldrene vet at det kan gjøre vondt å få sprøyte. De trøstet og overførte slik sin egen engstelse til barnet. De trøstet fysisk, uten ord, ved å holde barnet tett inntil kroppen og bysse. De 3 måneder gamle babyene fanget opp uroen som mødrene utstrålte. Dess mer fysisk trøstende mødrene var, desto mer gråt barnet, forteller Braarud.

De spedbarna som gråt minst, var de som foreldrene hadde lite fysisk kontakt med før og etter injeksjon av vaksinen. på barnets premisser. Forsker Trine Klette er ikke overrasket over disse funnene.

- I slike tilfeller handler det nok ikke om trøst for barnet, men om trøst for mor som gruer seg til vaksinen. Uroen blir overført til babyene, sier Klette.

Det er viktig å gi trøst på barnets egne premisser, og verken overdrive trøsten, eller avvise barnet før det er har fått roet seg ned, mener hun.

Fagpedagog Ingrid Prøsch sier seg enig.

- Barn er mestere i å lese foreldrene. Min erfaring er at det beste er å være så sannferdig, saklig og nøktern som du kan. Forsøk å ikke overføre egen nervøsitet til barnet, selv om barnet, avhengig av alder, selvfølgelig må forberedes på at det kan være ubehagelig.

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hjelpe barnet videre

Hanne Braarud understreker at studien ikke fant noen noe konkluderende svar på om gråten bare skyldtes foreldrenes uro, eller om også barnets temperament kunne spille inn.

- Barn har ulik terskel for å reagere på ubehag og begynner å gråte. Om foreldrene visste at de hadde babyer som gråter lett, trøstet de kanskje barna mer i forkant, sier Braarud.

Hun understreker også at det er riktig å møte barnet på at det har det vondt og gi trøst.

- Men man kan også hjelpe barnet videre. Noen barn gråter mer enn andre, og klarer ikke å komme over hendelsen på egen hånd.

Hun mener at barna har godt av å møte litt motstand også.

- Sånn er verden. Foreldre kan ikke beskytte og være 100 prosent til stede for barnet sitt til enhver tid. Det betyr ikke at man ikke skal trøste. Foreldre skal være barnets trygge base, hvor det opplever trøst, men også hjelp med regulering av ubehaget slik at barnet kan gjenoppta sine aktiviteter.

I denne sammenhengen er det ikke noe galt i å avlede barnet med en leke eller annet, hvis barnet har låst seg helt fast i en gråtende tilstand, sier Braarud.