Jakten på likes:
Liker dere meg?
Ungdom teller likes som om det gjaldt livet. Og det gjør det jo.
«Fineste. Omg. Nyyydelig. Du er helt perfekt! Verdens vakreste. Syyykt pen. Elsker deg, fina!»
Kommentarene hagler under profilbildet til tenåringsjentene på Facebook. Så godt som alle kommentarene avsluttes med et rosa hjerte. De svarer med flere hjerter og det obligatoriske «Tuuusen takk!» tilbake. Eventuelt skriver de «Elsker dere, fininger» som en oppsummering til slutt.
«Kjekken. Tetteste. Wow, broor! Syyykt tett. Nice!»
Kommentarene under profilbildene til gutter bruker andre ord, men innholdet er omtrent samme: Du ser bra ut.
(Vet du forresten ikke hva «tett» og «tetteste» betyr, er det ungdomsk for muskuløs. Fit. Tight. Som i: Du er den mest muskuløse.)
De svarer, selvfølgelig, med omtrent samme ordbruk.
Alle teller antall likes som om det gjaldt livet. Og det gjør det jo, på sett og vis.
Forhåndsdømt
Når ungdomsskolen får en ny elev, har alle sjekket henne ut på forhånd. Allerede før hun har satt sin fot på skolen, vet alle at Sara fra Tønsberg bare har seks likes på profilbildet sitt, så godt som ingen følgere på Instagram, og ergo er en taper.
Martine fra Ålesund, derimot, har med seg 423 profilbildelikes og langt flere Instagram-følgere enn hun følger selv på flyttelasset. Det gjøres plass til henne i den mest populære gjengen allerede fra dag én.
Kommer det mot formodning en ny elev på skolen som ingen har hatt mulighet til å sjekke ut på forhånd, er det det første som skjer i friminuttet:
«Han var litt søt, ikke sant?»
«Men se på profilbildet hans. Han har bare 8 likes.»
Å ta en omstart på livet, på et nytt sted og med blanke ark, er ikke lenger et alternativ.
Den skumle stillheten
Ungdomskulturen har alltid vært preget av rangordninger for popularitet. Selv vokste jeg opp uten verken pc, mobiltelefon eller internett, og sosiale medier var det ingen som hadde drømt om da jeg gikk på ungdomsskolen. Likevel visste vi godt hvem som var skolens kuleste, og hvem som absolutt ikke var det.
Men vi hadde ingen tall på det. Og når jeg gikk hjem fra skolen, var dagens popularitetskonkurranse slutt.
For dagens ungdom er konkurransen evigvarende. Mobiltelefonen er alltid i nærheten, og helst bør den plinge ustanselig. Varsel-telleren på sosiale medier bør løpe fortere enn man rekker å sjekke varslene.
Blir telefonen stille, kommer utryggheten snikende. Har jeg ikke mange venner likevel? Har de glemt å oppdatere meg om hva som skjer? Holder de meg utenfor med vilje?
Og enda verre, når varseltelleren står i null: Ser de meg ikke? Liker de ikke bildet mitt? Er det ingen som legger merke til hva jeg skriver?
Ikke alle blir hørt
Sosiale medier er en fantastisk oppfinnelse. De gir oss muligheten til å kommunisere med hvem som helst når som helst og hvor som helst, de hjelper oss å knytte bånd til andre og kan utvide vennekretsen betraktelig. På sitt beste er sosiale medier som en morsom samtale - i lunsjen, på kafé, i friminuttet - som aldri tar slutt.
Marit O. Bromark
Marit O. Bromark er journalist, forfatter og mor til tre barn i alderen 10, 16 og 17 år.
Hun har skrevet om barn og unge i flere år, blant annet en rekke artikler om ungdom, skole og mobbing.
Hun har også holdt foredrag for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken.
På sitt verste er de også nettopp det: En morsom samtale i friminuttet som aldri tar slutt. For den samtalen inkluderer aldri alle. Det vil alltid være noen som ikke slipper til. Som ikke blir hørt. Som står litt utenfor ringen, og som ingen legger merke til at prøver å si noe.
Det vil være noen som ikke får svar. Som verken får likes eller kommentarer. Som aldri får lese de vanlige superlativene og rosa hjertene under bildet sitt.
De blir usynlige. Ikke bare på skolen, slik min generasjon var det, men hele døgnet.
De synlig usynlige
Og denne kontinuerlige usynligheten er paradoksalt nok ekstremt synlig. Det vises for alle at ingen har likt det nye profilbildet ditt. Hele skolen ser at ingen har kommentert statusoppdateringen din. Det finnes ingen steder å gjemme seg.
De synlig usynlige slipper ikke unna sin usynlighet. Med mindre de sletter alle bildene og innleggene sine, da. Da slipper de i hvert fall å vise hele verden hvor usynlige de er.
Det hjelper ikke at vi voksne trekker på skuldrene av at tenåringen er ute av seg fordi ingen har likt profilbildet hennes. For oss er det kanskje ubetydelig, vi måler oss mot helt andre målestokker.
For dagens ungdom er antall likes avgjørende. Det handler om hvem du er, hvordan du blir oppfattet, på hvilken måte du blir sett.
Det handler om bekreftelse. Om synlighet. Og til syvende og sist om identitet.
Likes kan være livsviktig. Enten du liker det eller ikke.
Denne saken ble første gang publisert 09/06 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.