- Å faen, mamma!

KOMMENTAR:

– Herregud, hvor er Bambi!?

Ordene tilhører min datter på 2 ½. Hun sitter i sprinkelsengen hos mormor og morfar. Sengelakenet, som var mitt da jeg var liten, har et stort bilde av Bambi med barn. Datteren min har nettopp plassert rumpen sin på Bambis snute og kikker lettere indignert på mormor og meg.

Les også: Derfor ler barn av bæsjehumor

Mormor reagerer lynraskt: Dette har hun ikke fra meg, Cathrine – eller noen andre her hjemme!

Nei da, jeg vet jo det. Hun har det heller ikke fra pappaen sin. Hun har det fra meg.

Det er jeg som står for banningen i vår familie. Og som sørlending vet jeg også godt at man ikke skal misbruke Guds navn. Likevel gjør jeg det, støtt og stadig – og nå har jeg altså gitt stafettpinnen videre.

Les også: 10 tips som hjelper deg å beholde roen når det koker

Mormor gremmer seg og lurer på hvor i oppdragelsen banningen kom inn. Hun kikker strengt på morfar, som synes barnebarnets kommentar er så komisk at han fritt forteller det videre til alle han møter, og innimellom latterkulene påpeker han det åpenbare, at sannelig har små gryter også ører.

Min datters far, altså min ektemann, ber meg om å passe munnen min (og i bakgrunnen hører jeg min mor true med at hun kommer og vasker munnen min med Zalo).

Selv om jeg vet at det er helt uakseptabelt og slett ikke gøy, så klarer jeg ikke å slutte.

Morfar ler og ler, og synes plutselig Bambi er topp underholdning. Spesielt med tanke på at mormor iherdig har forsøkt å lære døtrene sine at banning ikke er noe fine jenter driver med.

Beklager, mamma. Datteren din snakker som en bryggesjauer.

Episoden med Bambi eskalerte raskt, og neste glose fikk til og med morfaren til å sette kaffen i halsen.

Det hører med til historien at mannen min introduserte det nye bidraget slik:

«Cathrine, Anna har noe hun vil si til deg.»

Narsissistisk som jeg er, så ventet jeg en deilig betroelse à la «Mamma, jeg elsker deg» – eller «mamma, du er så pen», eller «du er den beste mammaen i verden».

Det jeg fikk, var: «Å faen, mamma!»

Auch! Den satt – som en kanonball i magen. Mannen min kikker på meg, med øyne som sier: Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

Jeg gremmes og lover på heder og ære at jeg skal slutte. I et desperat forsøk på å glatte over mitt ubehøvlede språk, trekker jeg fram språkforsker Finn-Erik Vinje. Han mener nemlig at banning er bra for barn, og at det tilfører farge og nyanse i språket. Enig?

Njaaa … kanskje ikke helt.

Den språklige floraen til datteren min består heldigvis ikke bare av ugress, men én og annen skvallerkål er ikke til å unngå.

Jeg må bare sørge for at hun får så mange språklige blomster til at ingen legger merke til ugresset.

Denne saken ble første gang publisert 12/04 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.