Når sorgen og gleden kommer samtidig
- Natalie er lyset mitt
Pappaen til Natalie (2) ble brutalt drept samme dag som han fikk vite at han skulle bli far. For Line har det vært en lang vei tilbake til livet.
Det er høst og Halloween i Oslo, og alt er tilsynelatende normalt for det unge paret Andreas Nilstad og Line Sørenmo (24).
De har vært ute og spist middag, og det ligger en spenning i lufta: Line mistenker at hun er gravid.
Line kjenner at kroppen er annerledes, formen er uggen og de har kjøpt en graviditetstest.
Nå har de kommet hjem og skal sjekke resultatet sammen.
Og ganske riktig - hun er gravid.
Begge to blir tatt på sengen, og snakker fortumlet om hvordan dette skal gå. Hva skal de gjøre?
Når mamma dør: - Det var fantastisk å høre barna le igjen
Andreas var støttende og trygg
De har en fin og dyp samtale hvor de nok en gang slår fast at det er de to, at de elsker hverandre og at de skal klare alt sammen.
Andreas oppførte seg som den klippen han alltid var, støttende og trygg.
Men siden Line skal ha kveldsskiftet på jobb ute på Nesodden, og Andreas skal på Halloween-fest, bestemmer de seg for å snakke mer om det i morgen.
- Han ville ikke dra på den festen. Det å få en så livsendrende nyhet gjør jo noe med en, så jeg overtalte ham til å dra. Jeg skulle jo på jobb, og jeg tenkte at han hadde godt av å være sammen med vennene sine. Det har jeg tenkt mye på i ettertid, at det var jeg som fikk ham til å dra på den festen, sier Line stille.
"Har du hørt hva som har skjedd?"
I løpet av kvelden tekster de frem og tilbake. Hun har lyst til å overnatte hos moren på Nesodden siden hun skal på jobb tidlig dagen etter, også. Han vil at hun skal komme hjem og sove sammen med ham, særlig nå som de har så mye å snakke om.
Det ender med at Line sover hos moren sin, og Andreas drar sammen med bestekameraten sin, Marius Løken (24), hjem til hans bofellesskap på Bislet.
De spiser nattmat og går og legger seg.
I løpet av natten blir Andreas drept av Marius sin romkamerat og venn fra russetiden.
Marius overlever med et nødskrik.
Dette er Line uvitende om mens hun står opp som vanlig, lager seg frokost, går på jobb og får en telefon fra ei felles venninne: "Har du hørt om det som har skjedd?"
Siden husker ikke Line annet enn at hun ble slukt av et mørke, at verden hun kjente forsvant og aldri ble den samme igjen.
- Jeg falt lenger og lenger ned, og heldigvis var mamma der til å ta meg i mot. Det var akkurat som om jeg ikke skjønte noe av verden lenger, at jeg ikke var en del av samfunnet. Jeg mistet sammenhengen i alt, selv de enkleste ting var uforståelig for meg, beskriver hun.
Orket ingenting
Det å komme seg ut av sengen, ta en dusj og vaske håret var en seier i den første tiden. Hun klarte stort sett bare å ligge og stirre i taket på sofaen til mammaen sin.
Hun ville ikke treffe vennene sine, hun orket ikke å gå på butikken. Alle visste det, alle ville ha en bit av henne.
Hva hadde egentlig skjedd?
Andreas, hennes sjelevenn, hennes første, store kjærlighet og far til hennes ufødte barn var revet vekk, fantes ikke mer. Hun skulle aldri se ham igjen. Og verst av alt: barnet deres skulle aldri få møte ham.
Hvitt hus og to barn
- Andreas var den første jeg klarte å stole på, som jeg åpnet meg ordentlig for. Det er skummelt å elske noen så høyt, å slippe noen så tett innpå deg, men han var så trygg og fin. Jeg stolte hundre prosent på ham, og vi skulle jo gifte oss, smiler hun.
Planene lå klare. Bryllup i Hemsedal, hjembygda til Andreas, og siden ett hvitt hus med stakittgjerde.
De visste ikke hvor de skulle bo, men huset skulle være hvitt. Også skulle de ha hund.
Hun skulle jobbe som helsesøster, Andreas syntes det var fint fordi da slapp hun å jobbe skift og kunne ha ferier og helger sammen med ham og de to barna de skulle få sammen.
Det var veldig viktig for ham å få en familie selv siden han var så familiekjær, noe Line satte veldig høyt. Og han som var tømrer, han skulle videreutdanne seg som ingeniør.
- Vi likte å legge planer, og jeg tror at det er veldig viktig å gjøre det. Selv om planene ikke alltid blir noe av.
Trodde hun ville miste barnet
Midt i sorgen spirer ett liv i magen hennes.
Line ser andre gravide rundt seg, alle er par. Alle barna skal få en pappa i livet sitt, og det føles utrolig sårt og urettferdig.
Samtidig er hun sikker på at hun ikke skal få beholde den lille jenta. Hvorfor skulle hun det når så mange andre spontanaborterer uten å gjennomgå noe som helst? Hun har falt ned i en avgrunn og venter bare på at hun skal miste barnet sitt, også.
Det siste som er igjen etter sin store kjærlighet.
- Sjansen er mye større for å skulle miste et foster i mors liv enn at den du elsker skal dra på fest med kameratene sine og bli drept av en av dem. Det var logikken min, forklarer hun.
- Jeg tok utallige ultralyder og var sikker på at noe var galt, dette kunne ikke gå bra. Derfor var det også vanskelig for meg å knytte bånd med den lille inne i magen min, det var vanskelig å åpne meg og skulle gjøre meg sårbar igjen når jeg hadde mistet så mye.
- Men svangerskapet gjorde at jeg hadde et klart mål. Jeg hadde ni måneder på meg til å komme meg på beina igjen, for da kom Natalie.
Derfor var fødselen en fantastisk fin opplevelse for Line. Endelig kom Natalie ut og var frisk, verdens vakreste skapning i Lines øyne og prikk lik pappaen sin.
- Jeg følte en utrolig lettelse, varme og glede, og jeg husker jeg tenkte at nå skal vi to endelig bli kjent med hverandre, smiler hun.
Tidlig i sorgprosessen snakket Line med både lege og psykolog, og en av tingene hun var veldig opptatt av var hvorvidt hun kom til å oppleve fødselsdepresjon på grunn av alt hun hadde vært igjennom.
Psykologen sa at sjansen var der, men at det var noe som ikke ville bli like tydelig og skli over i sorgen, som hun allerede var i.
Les om psykisk syke foreldre: Mamma er syk i følelsene
Blir tryggere som mamma
- Det er vanskelig når man står alene og alltid vite hva som er riktig i forhold til oppdragelse og så videre, spesielt i starten, men med gode rollemodeller og supre besteforeldre, så har det gått veldig fint, forteller Line.
Hun har funnet ut at hun må stole på seg selv og sin egen magefølelse, på hvem hun er som mamma.
- Det er jo ikke gjort over natta, jeg skal være min egen form for mamma og gjøre det som er riktig for meg og Natalie. Jeg blir tryggere og tryggere, men ting tar tid, og det er greit.
Siden hun var alene i starten, stilte hun høye krav til seg selv. Hun gransket seg selv i alle situasjoner, og tenkte: Hva kunne jeg ha gjort bedre her?
- Det der løste jeg ikke bra nok. Det slet meg fullstendig ut. Det er også utrolig viktig for meg at Andreas skal være stolt av meg og jobben jeg gjør for å oppdra datteren vår, innrømmer hun.
Heldigvis har Line innsett at hun må være på lag med seg selv, og gi seg selv en klapp på skulderen for all jobben hun gjør. At hun er god nok.
- Selv om jeg får masse støtte og hjelp av både foreldrene mine og familien til Andreas, det var takket være dem at jeg kom meg igjennom den verste sorgen, så er det ingen som ser all jobben jeg gjør. Jeg har ikke Andreas å dele gleder og sorger med i hverdagen, og det er fremdeles veldig sårt for meg. Jeg savner selvfølgelig noen å dele dette med, sier hun ettertenksomt.
Sorgen er en del av livet
Men dalene er ikke like dype, og hun kommer seg raskere opp igjen enn før.
Line føler at hun begynner å ligne seg selv igjen, selv om hun vet at hun aldri kommer til å bli den samme. Sorgen har blitt en del av henne.
- Jeg prøver å gjøre det til noe positivt, i den grad det går, og setter pris på de små tingene i livet. Som de fine stundene, som plutselig oppstår. Å se Natalies herlige utvikling, hverdagens små øyeblikk. Jeg tar ingenting for gitt lenger, og prøver å være positiv til livet, fortsetter hun.
- Etter at sjokket hadde lagt seg, kjente jeg ikke igjen meg selv. Det har tatt tid å finne ut av hvem jeg er nå. Jeg har følt meg så utrolig alene, som om ingen kan forstå meg, at jeg ikke er en del av fellesskapet og ikke passer inn.
Å skulle være sammen med andre, å ta del i det sosiale livet, har vært utfordrende.
- Når folk spurte meg "går det bra?", så var det som om noe brast i meg. Nei, selvfølgelig går det ikke bra! Det er stor forskjell på å si "Går det bra" og "Hvordan går det?". Jeg følte lenge at det var meg mot resten av røkla, det er vanskelig å forklare, fortsetter hun.
Men samtidig har hun også sett at det å være forelder er noe som knytter henne til andre, at hun går gjennom noe som veldig mange andre opplever og kan relatere til.
Gjennom helsestasjonen kom hun i en barselgruppe for alenemødre, noe som var veldig riktig for henne.
Vil skape en god hverdag
- Jeg vet jo ikke hvordan andre opplever det å få barn, jeg har ingenting å sammenligne med. Min historie er min historie. Og jeg føler vel at jeg har jobbet mye med meg selv og tatt skritt for skritt, både alene og sammen med andre, for å skape et godt liv for Natalie og meg, sier Line.
- Jeg har snakket og snakket, prøvd å sette ord på kaoset av følelser, og det har hjulpet meg. Det er også godt å vite at Andreas visste at han skulle bli far, at vi rakk å bli enige om navn, at vi rakk og si at vi elsker hverandre og at jeg vet at Natalie er et kjærlighetsbarn. Andreas hadde blitt en fantastisk far, og vi snakket jo så mye om dette med å få vår egen familie og hvordan det skulle bli, sier hun med overbevisning.
Line synes også det hjelper å se hvor glad og sosial Natalie er, og at hun ikke er preget av sorgen Line selv bærer på.
Natalie har gitt livet en mening, en ny stor kjærlighet, og hun minner Line på alt det fine hun og Andreas hadde sammen.
- Jeg har ikke mistet troen på å oppleve kjærligheten igjen, og det er vel noe av det fineste Andreas lærte meg, at jeg kan våge å elske noen uten forbehold og at det er trygt. Men jeg stresser ikke med det, alt skjer vel når det skal skje. Det er en tid for alt.
Ser positivt på fremtiden
Drømmen ble ikke oppfylt, men Line ser lyst på fremtiden.
Hun prøver å forsone seg med at ting ble som de ble, og ser samtidig at det ikke lenger er bare den klassiske kjernefamilien, som gjelder i dag.
Det er mange måter å være en familie på.
- Natalie er lyset mitt. All kjærligheten jeg føler for henne, gir meg styrke og en grunn til å få til resten av livet.
Line blir ofte minnet på det som har skjedd når hun minst venter det.
Det har vært sårt for Line når Natalie kaller andre menn for pappa, eller når hun ser at de andre barna i barnehagen blir hentet av pappaen sin.
- Det vil komme en tid hvor hun får vite alt som er skjedd, og det gruer jeg meg til. I dag sier jeg at pappaen hennes er i himmelen. Selv om jeg føler at han er rundt oss, og passer på oss.
Natalie vokser opp med mye familie rundt seg, og det er mange mennesker som er utrolig glade i henne.
- Familie og venner er veldig viktig for meg. Spesielt siden jeg står alene. Natalies nærmeste er trygge og gode rollemodeller.
Line innrømmer at hun nok er litt hønemor.
- Hun er jo det kjæreste jeg har. Det viktigste for meg er at hun skal ha en trygg og god oppvekst fylt med kjærlighet, omsorg, trygge rammer og gode opplevelser, smiler hun.
Ikke farlig å vise følelser
Line beskriver datteren som sosial og blid, morsom og med et stort ordforråd. Line er veldig opptatt av å kommunisere og forklare datteren hvordan og hvorfor ting er som de er.
- Jeg merker at hun forstår så utrolig mye, og at hun blir mye tryggere av det. Noen ganger er det lett å glemme at hun bare har blitt to år.
Som alenemor tenker hun at det er viktig å ikke miste seg selv.
- Når jeg har det bra og finner tid til å være bare Line og ikke mamma, så klarer jeg å være en bedre mamma for Natalie. Men det kan i blant dra med seg dårlig samvittighet, sier hun.
I hverdagen er noen dager tyngre enn andre, og hun prøver å skjule det for Natalie siden hun ikke ønsker å bringe sin sorg over på henne.
- Jeg er opptatt av å skåne henne, men jeg tror heller ikke det er farlig å vise følelser i blant. Det er ikke farlig å gråte og si: "mamma bare savner pappa litt".
Les også:
«Emma» angrer på at hun fikk barn
Hjerneslag avslørte at Monika (38) var gravid
Kreft: - Det handler ikke om å leve lengst mulig, men best mulig
Denne saken ble første gang publisert 17/08 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.