– Jeg vil ikke være mamma

Et større tabu enn å være mamma uten morsfølelse finnes vel nesten ikke?

At noen mødre ikke kjenner umiddelbar morskjærlighet er et vanlig fenomen, gjerne forklart med fødselsdepresjon og utmattethet etter svangerskap og fødsel.

Men i alle historier som fortelles om denne typen forsinket morskjærlighet er det nettopp det den er - forsinket.

I løpet av noen uker eller måneder er den overstrømmende kjærligheten på plass, og livet som lykkelig familie kan begynne.

Men det som nesten aldri prates om, er kvinnene som aldri opplever å kjenne en altoppslukende forelskelse til sine små.

«Emma» skrev selv et brev til Kamille Mor og Barn, fordi hun gjerne ville fortelle om hvordan det er å være mamma når morsfølelsen mangler.

Ingen følelser

Emma har to jenter som er født med tre års mellomrom.

Begge var planlagt av foreldre som hadde vært sammen i mange år, begge har høyere utdannelse, trygge jobber, hus, bil, aktiv fritid og god helse.

Alt lå til rette for familieforøkelse.

- Riktignok hadde jeg aldri ønsket meg barn, jeg hadde aldri vært spesielt opptatt av dem og trodde lenge at jeg skulle leve livet uten. Men kort tid etter eventyrbryllupet slo tydeligvis den biologiske klokka inn. Alle vennene våre fikk barn, og det var jo tross alt det «normale» å gjøre. Så jeg hørte på alle dem som sa at «alt ville forandre seg når jeg fikk egne barn» og at «alt som før var viktig kommer i bakgrunnen når ungene kom med sine behov», forteller Emma.

Så ble hun gravid.

- Den første halvdelen av svangerskapet gikk relativt greit. Jeg fortsatte lenge med fritidsaktiviteter og leste og forberedte meg mye. Samtidig hadde jeg helt fra starten en snikende mistanke om at dette var en tabbe, at jeg skulle fulgt magefølelsen og latt være.

Men Emma trøstet seg med at alt ville bli bra når barnet kom.

Etter hvert fikk hun bekkenløsning og sykmelding, og det endte med planlagt keisersnitt.

- Jeg følte nok at jeg ble litt snytt for fødselen, som alle snakket så mye om, men det viktigste var jo at hun kom til verden på en trygg måte.

Ble aldri forelsket i barnet

Etter keisersnittet opplevde Emma mye smerter det første døgnet og begrenset bevegelighet i flere uker. Verre var det at hun ikke kjente noen spesielle følelser for den vesle bylten.

- Jeg husker at jeg så på jenta mi den første kvelden, da vi to var alene etter at far hadde reist hjem for å hvile, og jeg tok meg i å lure på hvorfor i all verden jeg hadde gitt meg ut på dette.

Det er kanskje ikke uvanlig, men for Emma ble den følelsen aldri erstattet med den hodestupse forelskelsen mange venninner hadde fortalt om.

- Jeg husker at jeg betraktet en venninne med sin nyfødte sønn og tenkte: «Slik skal det altså egentlig se ut». Hun var helt forgapt og lyste av kjærlighet til avkommet. Selv var jeg velsignet med et barn som sov godt og mye, og var sjeleglad for det. Da kunne jeg fortsatt lese, holde huset i orden og få gjort en del, sier Emma.

Hadde datteren dager hvor hun var mer våken og krevende, ble Emma irritert fordi hun ødela for planene hennes.

- Jeg håndterte henne pent og kunne sitte og kose og synge med henne, men det var mest fordi jeg følte jeg måtte. Jeg var, og er fortsatt, livredd for at barna mine skal føle at de har vokst opp med en kald og fraværende mor, og for at de skal avsløre hva jeg egentlig føler for dem og at det skal skade dem.

Første gang Emma reiste fra barnet, var babyen i underkant av tre uker.

- Ei venninne hadde bursdag, og det det kostet meg ingenting å være borte i mange timer. Når jeg hørte om andre nybakte mødre som bare kom seg halvveis til butikken før de måtte snu fordi de ikke orket å være borte fra barnet, skjønte jeg ingenting. Og det gjør jeg for så vidt ikke den dag i dag.

Se bildene fra hvordan et keisersnitt blir gjennomført

Dørgende kjedelig

Da førstemann var litt over to år, ble Emma gravid igjen.

Hvorfor hun valgte å få et barn til, kan man lure på.

- Planen var at vi skulle ha to. Jeg tror på å la barn få ha søsken, og tror jeg stadig ventet at følelsene mine skulle endre seg.

Denne gangen hatet Emma svangerskapet fra dag én. Hun var mye syk, og dagene slepte seg av gårde.

Igjen ble det planlagt keisersnitt. Barnet viste seg å være mye mer krevende denne gangen. Emma hadde større smerter i lengre tid i etterkant, og som andregangsfødende ble hun i mye større grad overlatt til seg selv på barselavdelingen.

- Vel hjemme ble ingenting som første gang: Babyen var urolig og hadde ingen forutsigbarhet eller rytme, eldstemann var krevende på sitt vis, og jeg følte at jeg fikk liten støtte fra mannen min. Han gjorde nok så godt han kunne, men jeg følte meg ensom og utslitt i lang tid.

I stedet for å respondere på barnets behov med tålmodighet og kjærlighet, ble Emma bare irritert når datteren ikke ville sove eller hun måtte rokere på planene mine fordi babyen - i hennes øyne - slo seg vrang.

- Jeg telte til slutt uker til permisjonen var over og jeg kunne begynne å jobbe.

Kjenner stolthet, men ikke grenseløs kjærlighet

Følelsene til Emma har fremdeles ikke endret seg.

- Jeg er glad i ungene mine på et vis, jeg kan kjenne stolthet og synes at de er veldig søte, men kjenner ingen forelskelse eller grenseløs kjærlighet. Jeg har aldri hatt behov for å ha dem inntil meg om natta eller hatt lyst til å ligge våken for å lytte til dem eller se på dem. Jeg har sovet som en stein gjennom hylende skrik og blitt vekket av mannen med et sultent barn for amming.

Emma synes stort sett alt av lek og aktivitet med ungene er dørgende kjedelig.

- Gjør jeg noe med dem om ettermiddager og i helger, er det fordi jeg vet at jeg bør gjøre det eller for å få tiden til å gå fortere fram mot sengetid så jeg kan få fred igjen.

Emma kan knapt nok huske at hun virkelig har kost seg under aktivitet med ungene.

- Det er mer noe jeg gjennomfører på en mekanisk måte fordi jeg vet at det vi driver med er noe som er fint for ungene å oppleve eller erfare. Kort sagt så synes jeg overhodet ikke at det å få barn har vært det største eller viktigste i livet, og jeg føler heller ikke at det tilfører meg som person eller mitt liv så veldig mye utover ekstra arbeid og masse hensyn som må tas.

Møter skepsis

Emma forteller at hun har forsøkt å snakke med flere personer om hvordan hun føler det. Men ingen virker å tro helt på henne.

- Stort sett blir jeg møtt medkommentarer som: «Det mener du egentlig ikke», eller et uforstående blikk eller forslagom at det kanskje egentlig er noe annet som plager meg, forteller Emma.

Dette skapte etter hvert også store problemer i ekteskapet.

- Mannen min mente at jeg overdrev og var irrasjonell, og siden vi ikke kunne endre på det faktum at ungene var kommet til verden, fikk jeg bare skjerpe meg og slutte å klage.

I dag er de separert og kommer til å gå fra hverandre. Emma tror at hennes problemer med morsrollen nok ikke var eneste årsak til bruddet, men definitivt medvirkende.

Savner dem ikke

Nå har hun ungene annenhver uke.

- På et vis fungerer det bedre, for da kan jeg i hvert fall se fram til å ha fri annenhver uke. Det gjør at jeg er bitte litt mer tålmodighet når jeg først er med jentene, sier Emma.

Hun savner dem ikke når de er hos faren sin.

- Selvfølgelig har jeg dårlig samvittighet for å påføre barna samlivsbruddet og er bekymret for hvordan det vil påvirket dem. Jeg synes også synd på dem, for de har ikke bedt om å bli satt til verden av en slik mor, sier Emma.

Hun er livredd for at de manglende følelsene skal sette spor hos barna.

- Jeg har stadig ambisjoner om å bli mer tålmodig, leken og gjøre mer sammen med dem på deres egne premisser, men når dagen kommer og jeg er med dem, så går jeg igjen og bare venter på leggetid. Når de viser meg uforbeholdne kjærlighet i ord, klemmer og uendelige mengder tegninger og annen kunst fra barnehagen, så håper jeg bare at de ikke avslører at svaret jeg gir er halvhjertet.

Føler meg egoistisk og mislykket

Emma understreker at hun ikke ønsker at barna skal bli borte.

- Jeg føler meg egoistisk og mislykket fordi jeg føler det slik og har masse dårlig samvittighet for de to uskyldige barna mine, sier hun.

- Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, ville jeg fulgt magefølelsen min som i årevis hadde fortalt meg at jeg ikke skulle ha barn, og som forgjeves prøvde å advare meg da jeg bestemte meg for å prøve å få dem likevel.

Men hun tok valget og har et ansvar som hun verken kan eller vil løpe fra.

- Jeg prøver etter beste evne å innfinne meg med at jeg må bære konsekvensene av valget resten av livet.

Ekspertenes kommentarer

Turid Suzanne Berg-Nilsen. Professor i psykologi, Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unge, NTNU:

Morskjærlighet er veldig subjektivt og ikke lett å måle. Den kan komme umiddelbart eller gradvis, mener psykologiprofessoren.

- Som klinisk psykolog tror jeg mangel på slik kjærlighet har med egen oppvekst, psykologisk modenhet og personlighetstrekk å gjøre. Det er et kjempeansvar å sette barn til verden. Å være forelder kan være en utakknemlig oppgave, og man bør tenke seg godt om. Det står respekt av par som har så mye selvinnsikt at de konkluderer med at de ikke vil ha barn fordi de er uvillige til å sette egne behov til side, sier Berg-Nilsen.

Hun tror at folk langt oftere går hen og får barn fordi det er noe en «skal».

I ettertid oppdager de kanskje at det koster mer enn det smaker.

- Har du først fått barn og morskjærligheten ikke kommer, havner du i en knipe. Kanskje tror du feilaktig at barnet ikke merker det. Det gjør de. Det skaper et sårbart menneske som grunnleggende føler seg både litt usikkert og avvist. Barn er naturlig veldig vàre på om de er ønsket, verdsatt, gjenstand for glede og stolthet hos foreldrene.

I dette tilfellet bør «Emma» be om hjelp, mener Berg-Nilsen.

- Hun bør prøve å finne ut hvorfor, kanskje var hennes mor slik også? Det er viktig å få fram at det er god hjelp å få hvis man ikke mestrer morsrollen. Vi er skapt for å føde nye generasjoner så ikke menneskeheten dør ut. Altså er foreldreskapet både et dypt biologisk behov og en sterk institusjon. Fordi det framstilles som noe så selvfølgelig, rører det veldig ved selvfølelsen å ikke få det til. Det tas for gitt at nybakte foreldre vet alt og handler intuitivt.

Det er tull - å være en god nok mor eller far krever kunnskap og erfaring, og er noe vi lærer altfor lite om, mener hun.

Gro Vatne Brean, psykologspesialist:

- Det er mye gjenkjennelig i denne historien. Å streve med morsfølelsen er vanlig, men de aller fleste mødre vil på et eller annet tidspunkt kjenne at «nå er den her». Men noen kvinner kjenner ikke morsfølelse. Da er det lurt å snakke med enten jordmor, helsesøster, lege eller psykolog, sier Brean.

Med litt hjelp til å sortere tanker, følelser og erfaringer kan man forstå at barnet får sine behov dekket, og at de ikke nødvendigvis er alene om å streve med denne følelsen.

- Emma forteller at hun ikke er glad i barna sine. For meg er det bevis på at hun har morsfølelse. For bare ved å tenke slik, viser hun at hun har følelser for dem, tror psykologspesialisten.

De aller fleste kvinner har på en eller annen måte følelser for barna, men de må ikke nødvendigvis elske mammarollen, eller kjenne på gode følelser hele tiden. Det er ikke alle som synes at det å amme 15 timer i døgnet er toppen av lykke.

- Noen kunne heller tenke seg å være på jobb eller et helt annet sted. Men å snakke om dette er meget tabubelagt. Å streve med vonde tanker knyttet til morsrollen behøver ikke bety at barnet ikke blir godt nok ivaretatt. Men det er viktig for barnet å føle seg likt, og at foreldrene tåler deres ulike følelser.

Det er lettere dersom mor får hjelp til å sortere egne følelser.

- Å være mamma handler om å ha mange ulike følelser. En skal romme både angsten og nytelsen, smerte, glede og sinne. Man elsker og er redd for å miste, liker og misliker sider ved barnet. En kan bli vanvittig sliten av denne rollen. Dårlig samvittighet er typisk for mange kvinner. Moren i reportasjen er tydelig på hva hun sliter med og er tøff nok til å si det. Jeg tror mange kan gjenkjenne elementer i dette. Jeg tenker at hun ikke er egoistisk i det hele tatt.

Vatne råder Emma til å prøve å overleve psykologisk, samtidig som hun ivaretar barna.

- Det bør være en mer reflektert diskusjon rundt tanken om at man «må» få barn. Skal en føle seg presset til det - hvis en faktisk ikke ønsker det?

Les også:

- Mamma er syk i følelsene

Felix døde i magen

Magnus kan leve til han er tenåring - i beste fall

Denne saken ble første gang publisert 26/01 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.