Hjelp, vi fødte på ferie!

Her er Katrines historie og gode råd til deg som er gravid og planlegger ferietur til utlandet.

Etter en deilig, avslappet sommerdag ved Middelhavet sitter Aksel (8) og Agnes (5) i baksetet og henholdsvis ler og gråter. Den yngste har sett sin dyrebare 10-euroseddel flakse ut gjennom bilvinduet, som hun snek seg til å åpne på motorveien.

I passasjersetet foran snur jeg meg møysommelig for å roe gemyttene. Samtidig kjenner jeg at jeg blir våt under shortsen. Forsiktig fisker jeg fram et badehåndkle fra bagen ved beina. Det kan vel ikke være...?

Jeg prøver å regne ut hvor mange dager som er gått siden siste legekontroll.

32 uker av svangerskapet er snart unnagjort. Eller er det 31?

Søkkvåte skinnsandaler

- Jeg hopper av og går de siste meterne, sier jeg, forsøksvis fattet, til mannen min.

Vi har tatt av fra hovedveien og nærmer oss det idylliske feriehuset mellom solsikkeåkrene. Det flakkende blikket hans gjenspeiler antagelig mitt eget, og de bleke smilene vi utveksler er bare en inngangsport til all usikkerheten som presser seg fram.

Vel har vi klart å få loset barn trygt ut av magen to ganger før, men dette er da altfor tidlig?

Idet jeg står på den støvete landeveien, fosser en kaskade av klart vann nedover leggene mine. Søkkvåte skinnsandaler er sannelig ubehagelig å gå på. Jeg vralter forsiktig mot huset.

French open

- At du lekker vann, behøver ikke bety at barnet må ut straks, men det kan høres ut som om du bør forberede deg på en fransk baby denne gangen, sier min alltid sindige svigerinne i telefonen.

Hun er fødselslege og har tatt imot gravide damer i alle aldre og stadier i svangerskapet på sykehuset der hun jobber. Med den trygge stemmen hennes i øret skifter jeg bukse, pakker hastig pass og en halv toalettmappe, og hører med den lokale vaktmester Philippe at nærmeste sykehus er der jeg tror det er.

Jeg spør om han ville sendt sin egen kone dit, om det var henne. Det ville han.

Heldigvis deler vi feriehuset med en vennefamilie, og kan la barna være igjen hos dem. Så legger vi ut på den vel tjue minutter lange kjøreturen mot Avignon. Ingen av oss sier stort underveis.

Det føles vanskelig å sortere tankene, utover det viktigste: Jeg har ikke vondt, og det har ikke vært blod. Gode tegn, gjentar jeg stumt for meg selv.

Men kan jeg på noen måte rekke hjem, om det bare er en lekkasje?

Urgence!

Jeg konsentrerer meg om å samle de løsrevne brokkene jeg har hørt om fransk helsevesen. Og fransken min som er så rusten!

Parisoppholdet mitt som 17-åring virker plutselig akkurat så langt unna som de 20 årene som faktisk har gått. Mon dieu, er det virkelig så lenge? Håper de forstår hva jeg sier. Grossesse. Bébé. Urgence!

Plastmappen med helsekort for gravide har jeg selvfølgelig lagt igjen hjemme i Norge. Og var det ikke noe med et sånt blått trygdekort?

Jeg knuger reiseforsikringsbeviset og håper det gjør at de slipper meg inn likevel.

Kun én dame på jobb

Denne lørdagskvelden i juli er det bare én dame som er på jobb i luka på akuttmottaket til mor og barn-avdelingen.

En bunke skjemaer må fylles ut før jeg kan komme inn til undersøkelse. Hvem er jeg, og hvem er mannen min. Allergier, tidligere svangerskap, adresser her og hjemme. Hvilket kjønn har barnet i magen, og hva skal det hete?

Jeg sitter på en pinnestol og svarer etter beste evne, vi tror vi har sett at det er en gutt. Blir helt kald når hun forretningsmessig opplyser at kontoret som tar seg av papirløse utlendinger som meg ikke åpner før mandag.

Men så kommer skyggen av et medfølende smil, og hun legger til at jeg skal få komme inn nå, mot at jeg lover å stille på riktig kontor mandag klokken ti. Så langt fram klarer jeg ikke å tenke, så jeg har ingen skrupler mot å love det.

Endelig ultralyd

Endelig blir vi klikket inn forbi de pansrede dørene. Jeg undersøkes av en gynekolog - det er tilstrekkelig fostervann igjen, og målebeltet viser ingen sammentrekninger i livmoren.

Hun tar et utall blodprøver for å finne ut hvorfor vannet har gått, og fastslår at jeg har et par centimeters åpning.

Så er det endelig ultralyd. Lettelsen over å se de kantete bevegelsene på skjermen er ubeskrivelig. Babyen lever og har det tilsynelatende bra.

Legen snakker fransk med nordafrikansk aksent, og mener gutten virker litt liten i forhold til alderen. Hva er egentlig termin?

Vi blir enige om svangerskapets varighet etter litt klussing med kulepenn på trekkpapiret i gynekologstolen. Mens termin i Norge beregnes fra første dag i siste mens, teller de i Frankrike fra befruktningsøyeblikk, forstår jeg.

Dette skal gå bra

Babyen beregnes å veie 1750 gram og er ved utgangen av uke 31. Han kan med fordel holde seg inne så lenge som mulig, og jeg må bare holde meg helt i ro.

Hjemreise kan først vurderes hvis resultatet av blodprøvene kan si noe om årsaken til vannavgangen.

Med det blir jeg rullet opp til barselavdelingen og installert på enerom. Utenfor panoramavinduet er det natt, jeg ser ned på rampen som ambulansene bruker, og jeg får suppe av en snill pleier.

Sender en sms til familien i Norge og føler ikke at jeg lyver når jeg sier at jeg tror dette skal gå bra.

Debatt: Hva er grunnen til at ditt barn kom før tiden?

Har godt omdømme

Blodprøvene gir ingen svar. Det er ingen infeksjon hos meg eller barnet, ingen svangerskapsforgiftning, og det ser ikke ut til å være noen andre tegn på fødsel.

Men det er en rift i fostersekken, og det er faren for at noe skal komme inn snarere enn ut, som gjør at de ikke vil slippe meg ut. Hjemreise er i teorien mulig, men siden dette er min tredje fødsel, kan det gå fort når det først setter i gang. Ingen ønsker å motta en prematur baby om bord på et fly, eller i en ventehall.

Vi snakker med forsikringsselskapet vårt, Europeiske, som oppretter en såkalt «alarmsak» på oss. De beroliger oss med at franske sykehus har godt omdømme, og at vi gjør lurt i å vente med å reise hjem.

Vi forlenger leien på feriehuset fra to uker til tre, og snille besteforeldre tilbyr seg å komme ned for å ta seg av de to eldste. Vi takker og svarer at vi sier fra når vi vet mer.

Søndag og mandag kommer og går. Rommet blir hverdagslig, maten er god, det er trådløst nett og kabel-tv.

Ønsker de epidural?

- Bonjour, Madame, jeg er anestesilege og har noen spørsmål til Dem. Ønsker De epidural?

Han står plutselig i rommet og virker underlig malplassert.

Epidural? tenker jeg. I tilfelle det blir fødsel, mener han? På min egen reaksjon forstår jeg at jeg fremdeles ikke har tatt innover meg at det skal skje.

Jeg har ikke hatt epidural med de to andre. Men legesvigerinnen har fortalt meg at det kan oppstå en situasjon der barnet må raskt ut, og hastekeisersnitt uten bedøvelse ønsker jeg absolutt ikke. Jeg takker ja, og han noterer. Så ser han litt uforstående opp fra blokken sin.

- De sier at De har to barn fra før, hva slags smertestillende har De hatt da?

- Vel, ingenting, egentlig.

- Ingenting?

Han gjentar spørsmålet, og jeg svaret. Det blir stille.

Uttrykket hans røper ingen beundring, snarere skepsis, eller er det medfølelse? De stakkars, usiviliserte nordboerne, er jeg sikker på at han tenker. Hvorfor i all verden skal noen føde uten epidural?

Rød pille mot veer

Hvite villhesters dundrende hover. Det er bildet jeg har i hodet, bare det bildet jeg vil ha i hodet. Vi har sett flokker av dem langs markene sør i landet. Ut i rommet høres klapringen av det ufødte barnets galopp.

Ut av CT-skriveren tyter en tynn strimmel som viser at sammentrekningene er i gang. Det er tirsdag, og om natten har jeg kjent det så vidt: veer. Jeg får noen røde piller, og det avtar.

Kan vi holde ham inne litt til, er det bare fint. Derfor ligger jeg nå med bånd over magen og har registrert aktiviteten der inne nesten hele dagen. Ingen veer. Øyvind er på besøk om formiddagen, og alt er helt rolig.

Kjenner frykt for første gang

Men når han har reist, begynner det igjen. Vakthavende kommer inn og leser av - ingen fare, de er ikke store, mener hun. Selv tar jeg tiden og synes det blir kortere og kortere mellom dem. Ringer Øyvind, ber ham komme tilbake.

Begynner for første gang å kjenne på frykten for hva som kan skje, om den lille, forsvarsløse skapningen virkelig bestemmer seg for å komme ut. Tenker på hestene, for all del ikke på hjerter som slår. Eller ikke slår.

Vakthavende kommer tilbake, ser på utskriften igjen og bestemmer seg.

- Vi kjører deg ned. Jeg tør ikke ha deg her oppe lenger.

I døråpningen står en litt betuttet vordende trebarnsfar og ser sengen min trille forbi.

- Hvor skal vi? spør han

- Ned? sier jeg, vet ikke helt. Er redd for at det skal være en eller annen intensivavdeling, klarer ikke å legge sammen det enkle regnestykket.

- Til fødeavdelingen! sier pleieren med den største selvfølgelighet.

Ingen tid å miste

To timer senere er det hele over. Et lite barn har gitt en lett fødsel, han gråt av seg selv da han kom og fikk ligge noen sekunder på brystet mitt før han ble tatt ut og lagt i en glassbeholder, der han ligger og liksom vinker til oss.

Så trilles han til nyfødtintensiven, og vi er overlatt til oss selv. På samme tid euforiske over det som har hendt, og instinktivt ventende på å få ta ham i nærmere øyesyn. Men det drøyer og drøyer. Epiduralen skal virke ferdig, de skal hente oss når han er vel installert, og der er vi altså. En time går, snart to. Hvorfor henter de oss ikke? Noe må være galt?

Men det er bare systemet som virker. Ingen nyheter betyr gode nyheter her, forstår vi. Han er i de beste hender. Selvfølgen ved nærkontakt rett etter fødsel fremstår plutselig som noe særnorsk.

Navnet må velges

Dessuten må han ha navn - det skal føres inn direkte på fødselsattesten, får vi vite, så vi har ingen tid å miste. Og vi som ikke er i nærheten av å ha tenkt på navn!

Noe fransk, tenker vi. Jean, etter skytshelgenen til huset vi bor i? Louis? Det må kunne uttales i Norge. Frank?

Til tross for at vi har Aksel og Agnes fra før - og sist av alt skal ha et tredje navn på A - vinner Armand. Født 12. juli, åtte uker før termin.

Vi føler oss hjemme

Kuvøse har alltid vært et av de skumleste ordene jeg vet om.

Men plutselig står den der, og det er mitt barn som ligger i den, så forunderlig liten og likevel ferdig, med verdens tynneste armer og froskelår og et rundt, fint hode dekket av kullsvart hår.

Han har fått et håndtegnet skilt med navnet sitt på, og vi føler oss umiddelbart hjemme på den lyse avdelingen med de rutinerte og vennlige pleierne som med sikre og samtidig ømme bevegelser utfører arbeidet sitt, lavmælt og smilende i en kakofoni av skingrende alarmer og pipelyder, utløst hver gang et lite hjerte forandrer rytme eller tar en pause, eller temperaturen faller i de små rugekassene som ligger på rad og rekke.

De foretar mikrobleieskift, noen ganger inne i kuvøsen, og hvis barnet er friskt nok, utenfor. Bytter stråtynne sonder ned i ørsmå svelg, bandasjer rundt spinkle lemmer som holder ledninger med intravenøse ledninger på plass.

Tett inntil oss

De neste dagene er uvirkelig tydelige. Vi sitter ved kuvøsen, bytter på å ha den lille kroppen tett inntil oss på brystet, pumper melk, bare beundrer den lille skikkelsen som ligger der inne og puster og lever.

Jeg snakker med forsikringsselskapet, snakker med venner med lignende erfaring, en sykepleiervenninne, en fødselslege, forsikringsselskapets lege, ambassaden, får gratulasjoner og omtanke fra fjern og nær.

Tanken på sykehusopphold i utlandet uten smarttelefon virker uutholdelig, samtidig er det deilig å kunne skru av og stenge alt ute.

Hadde vi vært på sykehus hjemme, er jeg usikker på om vi ville klart det i samme grad. Besteforeldrene har kommet og bodd i huset en uke, og tar med seg de store hjem.

Vi har en uvanlig luksuriøs anledning til å konsentrere oss fullt og helt om den nyankomne.

Samt sove om natten, og etter hvert gå ut og spise på restaurant i byen på legens ordre - han sier det er viktig å få slappet av, å få andre inntrykk enn sykehuset. Være glade foreldre og forberede oss på overgangen som skal komme.

Nå tåler vi alt

Den siste store skansen må selvsagt forseres til slutt. Løsrivelsen, hjemreisen, Armands første tur ut av den trygge pastellverdenen på dette sørfranske sykehuset, isolert fra alt vi ellers forholder oss til. Vi må hjem.

Forsikringsselskapets lege, doktor Kåre, som jeg har snakket med på telefon, booker oss inn på et rutefly fra Nice, rekvirerer ambulanse, og flyr ned sammen med en intensivsykepleier for å eskortere oss trygt hjem.

Utstyrt med armbånd som rapporterer hjertefrekvens og oksygenmetning, legger Armand ut på den store hjemreisen - og klarer det fint.

Ja visst er det mitt livs lengste flytur, og doktor Kåre må gi ham litt ekstra oksygen fra de store tankene om bord på SAS-maskinen når vi når marsjhøyde og oksygenopptaket dropper litt - men vi greier det.

To og en halv time senere lander vi på Gardermoen, hentes i ambulanse og kjøres rett i isolat, en sikkerhetsforanstaltning siden vi kan være bærere av resistente sykehusbakterier.

Men nå tåler vi alt, føles det som. Han veier 2,2 kilo og får fremdeles morsmelken fra en sprøyte via en tynn sonde ned i magesekken.

En frisk og vakker gutt

På det norske sykehuset fjerner de sonden i munnen og erstatter den med en i nesen, så det skal bli lettere for ham å amme effektivt.

Etter en uke veier Armand fremdeles 2,2 kilo, men spiser nå mer og mer fra puppen og øker vekten for hver dag, om enn bare med noen gram. Øyvind er tilbake i jobb, huset vårt ligger noen hundre meter unna.

For første gang kjenner jeg at jeg lengter ut til verden utenfor. En uke etter landing skrives vi ut fra sykehuset.

For en reise det har vært. Men nå er vi på egen hånd, vi er fri.

Vi har fått en frisk og vakker septembergutt - og det er fremdeles bare august!

Følg oss på Facebook - trykk på liker.

Les også:

Se filmen: Slik føder en mann

Menn og fødsel: Dette sier pappa på fødestua

Her er de beste mamma-appene

Denne saken ble første gang publisert 15/07 2012, og sist oppdatert 29/04 2017.