Har født fem barn for andre

Fødte eget barnebarn

En japansk kvinne var surrogatmor for sin egen datter..

Fødte sine egne barnebarn

Bestemor fødte trillinger for datteren.

Sier ja til å låne livmor

1 av 2 synes bruk av surrogatmødre bør være lov. – Er nok fordi mange synes synd på dem som ikke kan få barn, mener leder i Bioteknologinemda.

I 1994 sitter 22 år gamle Carol hjemme i sofaen og ser på TV. Programmet handler om barnløshet. Hun har egentlig aldri tenkt over hvor stor sorgen kunne være når et par ikke lykkes med å få barn. Selv har hun en liten en og en baby på vei. Ingen av barna har vært planlagte, og heldigvis har begge svangerskapene vært problemfrie. Hun får et brennende ønske om hjelpe.

Manglet informasjon

- Jeg var rett og slett ikke klar over at ikke alle andre hadde det like lett som meg, minnes Carol O'Reilly.

Programmet tok også opp surrogatmoderskap, og Carol begynte med en gang å undersøke dette nærmere. Men for 14 år siden var det lite informasjon tilgjengelig:

- Det var ikke mye jeg kunne finne på den tiden. Jeg lånte en bok på bibloteket, men den viste seg å være ganske bisarr. Etterhvert fikk jeg likevel snakket med et par personer om dette.

Carols mann, Dermot, var ganske forbløffet over valget hennes. Men da han så hvor besluttsom kona var, støttet han henne fullt ut.

Carol kontaktet den britiske surrogatorganisasjonen, som ga henne en venteliste; et A4-ark med navn på par som ønsket surrogatmor og en linjes beskrivelse av dem.

- Dette gjorde det selvsagt veldig vanskelig, men jeg valgte likevel en familie. Det viste seg imidlertid at de ikke var en god match. Jeg likte dem ikke. Vi hadde helt forskellig syn på ting - de ville dikte opp en røverhistorie som de ville forklare babyen, og ønsket for eksempel ikke at jeg skulle komme hjem til dem. Det var jeg ikke interessert i, sier Carol.

Fem surrogatbarn

Det gikk bedre da surrogatorganisasjonen foreslo at hun møtte et par som bodde i nærheten av henne i Skottland. De kom godt overens, og i 1996 fødte Carol en liten jente.

Hun forteller at det var tøft å komme hjem fra sykehuset til tomt hus. Støtteapparatet rundt surrogatmødre var fremdeles mangelfullt.

Men allerede i juni i 1997 var hun likevel surrogatmor igjen. Så ble hun gravid med en egen sønn, før surrogatdatteren Kitty kom til verden i 2002 - det samme året som hun startet organisasjonen Surrogacy UK.

I 2005 fødte hun det hun troode ville bli sitt siste surrogatbarn - en lillebror til Kitty. Dette var en spesielt tøff fødsel, og hun ble skremt, men Carol ville ikke avslutte 'surrogatkarrieren' med en vond følelse. Derfor ble Julianna født i januar i 2008.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

- Den siste, understreker hun.

- Det er en fantastisk ting å ha gjort. Når jeg har en dårlig dag, tenker jeg på det gode jeg har fått til, sier hun.

Lovlig i Storbritannia

Surrogatmoderskap har aldri vært ulovlig i Storbritannia, men det var ikke vanlig før på 1980-tallet:

Les også:Positive til surrogatmødre

- En adopsjonsprosess kan være vanskelig. Spesielle krav og en toårig studie av hjemmeforholdene, gjør at mange barnløse ikke orker å gå gjennom dette. I surrogatprosessen er det ingen betingelser, forteller Carol.

Men det er noen lover som gjelder. Regjeringen innførte en surrogatlov i1985 etter at den 23 år gamle surrogatmoren Kim Cotton gikk ut i pressen og fortalte at hun hadde blitt betalt £6,500 for å være surrogatmor for et utenlandsk par gjennom et amerikansk byrå. Hun fikk også £15,000 for å selge historien sin til en tabloid.

Debatten rundt det mange så på som "å leie ut en livmor" raste, og førte til at kommersielt surrogatmoderskap ble offisielt forbudt.

I dag kan surrogatmødre kun få støtte dersom det gjelder kostnader i sammenheng med graviditeten. I tillegg må prosessen skje av fri vilje, og befruktningen kan ikke gjøres gjennom samleie.

- I dag tror man at ett barn blir født hver uke som følge av surrogat, sier Carol.

- Noen barnløse finner kanskje en venn eller slektning og går gjennom prosessen på egenhånd. Andre går til organisasjoner som Surrogacy UK, som kan sette dem i kontakt med potensielle surrogatmødre, forklarer hun.

Vesentlig med kommunikasjon

Når foreldrene tar kontakt med organisasjonen, må de først gå gjennom dyptgående samtaler.

- Hos oss må de deltagende foreldrene og surrogatmoren diskutere alle mulige slags uforutsette situasjoner, og komme til enighet. Det betyr at de må snakke om alt fra livsforsikring og muligheten for funksjonshemming, til hvor lenge de skal prøve å bli gravide.

I Storbritannia har surrogatmoren lovmessig foreldremyndighet, men hun velger å gi denne opp.

- Tillit og komunikasjon er derfor nøkkelord. Dersom man har bygd opp et ekte vennskap, vil ikke surrogatmoren si at foreldre ikke får babyen.

Forholdet til barnet etter fødselen er derfor et viktig tema:

- Vi sier at vennskap kommer først - surrogatmoderskap er nummer to. Vi hjelper dem med å komme til en avtale om tilgang som ikke er rettslig bindende. Dette kan forandre seg over tid. Dersom noen ønsker forandringer kan vi snakke det igjennom," sier hun.

Problemer angående surrogatprosessen oppstår som oftest fordi de involverte har hatt det for travelt, mener Carol.

- Vi råder våre medlemmer til å vente minst tre måneder før de setter i gang med prosessen. Det tar tid å bli kjent, og i den første tiden prøver alle å vise sine beste sider. Det er rett og slett falskt. Ni av ti ganger hvor det går galt er det fordi folk har gått for fort frem. Det er også derfor vi ikke kan understreke nok hvor viktig det er å ha god kommunikajson."

Selv har Carol, som nå bor i England, kontakt med alle surrogatbarna, og de spiller en stor rolle i familiens liv.

- Det er nesten som å ha mange nevør og nieser som du er kjempeglad i.

Men som 36 åring synes hun det nå er greit å 'legge opp':

-Nå vil jeg ha tid til meg selv, sier hun med smil.

Denne saken ble første gang publisert 01/10 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.