Utagerende barn
Slik takler du vanskelige barn
Hyppigheten og alvorlighetsgraden på barnets atferd avgjør om du bør søke hjelp.
Er drømmen et barn som sitter rolig og spiser, deler lekene sine uten protester og takker uoppfordret for bursdagsgaven?
Slik er ikke alltid virkeligheten. Opplever du at barnet ikke vil høre på voksne og har hyppige sinneutbrudd?
Er barnet krevende i de fleste situasjoner og lar pastaen åle seg ned på gulvet mens de andre barna sitter stille ved matbordet?
Det er vanlig at barn sliter med raseri i perioder, men hvor går grensen mellom «vanlig» utagerende atferd og virkelig problematferd?
Vanskelig atferd hos barn
Kjersti Hildonen er psykolog i psykisk helsetjeneste for barn, unge og voksne. Hun forteller at stort sett alle barn kan oppføre seg «umulig» eller vanskelig av og til - sett fra foreldrenes ståsted - og at dette er helt normalt.
Det som skiller noe uønsket utagerende atferd fra problematferd, er hyppigheten og alvorlighetsgraden av atferden.
Alle barn er av og til i opposisjon, uten at det ses på som problematferd. Når barnets atferd stort sett er grei og når forelderen har en god kontakt og relasjon med barnet, er det generelt liten grunn til bekymring. Alle barn tester ut grenser i blant, dette er en del av barns naturlige utvikling.
Hvis atferden oppstår hyppig og på tvers av en del situasjoner, er det mer bekymringsfullt.
- Mange barn med såkalt problematferd kan imidlertid streve veldig med å roe seg ned når de er opprørt. Barn som aldri eller sjelden søker voksne når de har det vanskelig, kan streve med å ha tillit til at det finnes hjelp, forklarer psykologen.
Les også: Er du en curlingforelder?
Hvordan takle vanskelige barn?
For barn er ikke vanskelig atferd et førstevalg. Derfor er det viktig å tenke over hva denne atferden kan skyldes, og ikke minst hvordan man kan hjelpe barnet til å få det bedre.
- Det kan hende årsaken er indre uro eller utrygghet hos barnet, og da trenger barnet gjerne hjelp av voksne til håndteringen av dette, heller enn at fokuset kun er på atferden i seg selv, sier Hildonen.
Hun mener problematferd kan forstås som et signal fra barnet om at det trenger hjelp til å håndtere vanskelige følelser. Desto tidligere i livet problematferden oppstår, desto viktigere er det å komme tidlig inn for å hjelpe barnet. De fleste tiltak er også mer effektivt hos yngre barn, enn når de blir eldre.
Tegn på problematferd i barnehage og skolealder kan for eksempel være hyppige sinneutbrudd og krangler, aggressiv atferd, barnet slår andre eller at barnet nekter å følge beskjeder fra voksne.
Hos tenåringer kan signaler være hærverk, stjeling eller rusmisbruk.
Søke hjelp for vanskelig atferd?
- Det er viktig å være klar over at normalitetsbegrepet har blitt skrenket inn de siste årene. Det har blitt mindre rom for barns individualitet, opplyser Line Melvold.
Hun er utdannet førskolelærer og jobber som Marte meo-terapuet, der hun jobber med samspillet med foreldre og barn. For tiden jobber hun som høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Vestfold, og driver Styd kommunikasjon AS.
Melvold mener kartlegging og måling fra barnehagealder gjør at barn får færre muligheter til å gjøre «barneting», enn det dagens småbarnsforeldre fikk lov til som barn.
- Det har blitt mer diagnostisering av atferd som ikke er ønsket og som ikke passer inn i A4-formatet, mener pedagogen.
Hun mener grensen for når du bør søke hjelp til barnet ditt er når barnets atferd er krenkende overfor andre, eller om barnet holder på med selvskading.
- Når barnets atferd går utover noen og fører til vonde ting, bør man jobbe målbevisst med det. Har barnet hatt autoritative omsorgspersoner og hatt adekvate grenser, men allikevel sprenger grenser, kan det være lurt å se på det. Fra treårsalderen går det an å ha ordentlige samtaler med barnet, de forstår alt vi sier.
Gir barnet selvinnsikt
Målet er en god dialog og autonomi, at barnet skal få evnen til å styre seg selv.
- Spør «hva ville du gjort om noen gjorde det med deg?» På denne måten kan du gi barnet selvinnsikt, opplyser Melvold.
Det du absolutt ikke bør gjøre er å krenke barnet. Varme voksenpersoner er veldig viktig.
- Det er lett at utagerende barn får en merkelapp og at omsorgspersonene speiler dette bildet. Barnet har skaffet seg strategier, indre arbeidsmodeller, som gjør at de kommer til å gjøre mer av nettopp denne atferden fordi det er det de kan, sier pedagogen.
Prøv å forstå hva som ligger bak
Hildonen mener barn med problematferd må bli sett og hørt ut i fra det som ligger bak den vanskelige atferden. Hvis oppmerksomheten rettes kun i mot atferden, så kan det være vanskelig å få endret denne varig. Problematferd er ofte bare et symptom på at noe annet er galt.
Voksne bør være nysgjerrige på å se hele barnet, ikke bare problematferden. Mange av barna som strever med slik atferd, roer seg ned hvis de opplever at voksne bryr seg og er der for dem.
Det er ingen motsetning mellom å sette grenser for atferden, samtidig som en tåler følelsene barnet har bak atferden.
- En voksen som for eksempel kun sier nei igjen og igjen, lærer sjelden barnet noe særlig på lang sikt. Barn har behov for hjelp til å forstå hvilke følelser som ligger bak atferden og prøver å sette ord på disse følelsene. På den måten vil barnet få hjelp til å få et tydeligere indre «mentalt kart», som i seg selv virker beroligende for barnet på sikt, fastslår psykologen.
Les også: Tegn på at barnet er kommet i trassalderen
Skill mellom person og atferd
En del barn med såkalt problematferd, kan oppleve at voksne kun ser atferden deres og ikke personen bak atferden.
Det er generelt viktig å huske på at en ikke beskriver barnet kun ut i fra atferden og tillegger atferden barnets personlighet: «Ola er alltid bare ute etter å ødelegge for alle andre».
- Slike beskrivelser speiler barnet og bidrar til oppfattelsen barnet har av seg selv. Voksnes negative oppfatninger og forventninger til barns atferd kan bidra til en negativ spiral av uønsket atferd i form av selvoppfyllende strategier. Skyld og skamfølelse bidrar heller ikke til at barn utvikler evner til å regulere følelsene bak atferden.
Det vil i stedet være hensiktsmessig å skille mellom barnets atferd og person. Tydeligjøre at det er atferden du ikke aksepterer, men at følelsen bak atferden aksepteres.