Timeout er den nye skammekroken

Det er lenge siden norske barn ble satt i en krok på utstilling for å skamme seg.

Et uttrykk som "fy skamme seg!" forsvant omtrent da 1960-årene tok slutt. Nye ideer for oppdragelse vant fram: Hvis man får et barn til å forstå hvorfor det hun gjør er galt, slutter hun med det frivillig.

Foreldre begynte i stadig større grad å forklare, argumentere, overtale og lokke sine barn - ofte med godt resultat.

Gi barnet et valg

Nå kan det virke som en del foreldre har gjeninnført begrepet "skam", der de sender sine barn i "skammerommet" eller "skammetrappa".

- Å sette et barn for seg selv kan være en grei reaksjonsform. Men bare hvis dette gjøres rett og overfor riktig aldersgruppe, understreker barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.

- Men unngå straff i form av en skammekrok eller en utporsjonert "pausetid". Gi barnet et reelt valg: Enten å endre seg og få bli, eller å gå på et annet rom til det klarer å oppføre seg bedre, foreslår Gerhardsen.

Ingen straff

- Dersom barnet hyler, kan det få et valg mellom å bruke innestemme ("fordi vi andre får vondt i ørene") eller å gå et annet sted. Det må være opp til barnet hvor lang tid det trenger.

Barnepsykologen understreker hvor viktig det er at barn ikke skal føle skam. Å sendes på et annet rom for å roe seg ned skal ikke føles som straff. Dette rommet kan være hvor som helst i huset, bortsett fra sengen.

- Det skal ikke være et fengsel. Det behøver ikke være barnets rom, og senga må for all del unngås. Da kan man risikere å ødelegge for leggingen, poengterer Gerhardsen.

- Å sove er noe man gjør fordi det er godt, derfor skal man aldri bruke senga eller trusler om legging som straff.

Truer med legging

Gerhardsen utdyper dette med et eksempel i boken Vil ikke! Gjøre selv! - Gode råd om barn i "trassalderen":

De aller fleste foreldre har vel sagt til en sur og grinete unge "Er du trøtt? Vil du legge deg?" "Nei vel, men da oppfører du deg ordentlig, hvis ikke er det rett i seng!"

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Barnet tar seg da sammen, og du har fått fram at hvis ungen skal få være i stua en sen kveldstime, må han vise seg fra en bedre side. Samtidig har du signalisert, neppe tilsiktet, at å legge barnet i senga er noe du gjør hvis du misliker oppførselen.

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...

Avledningsmanøver for de minste

Ifølge Gerhardsen vil barn flest være modne nok for et pauserom i 3-4-årsalderen. Men jo yngre barnet er, desto hardere bør du prøve med avledning før "utvisning".

- Jeg ville aldri sendt en 2-åring på rommet. Du kan i stedet flytte barnet noen meter, da vil det ikke føle seg forlatt eller avvist, sier barnepsykologen.

- Det er jo barnets oppførsel du er misfornøyd med, ikke barnet. Derfor må det få slippe å settes i en krok til spott og spe. Skammekroken er, og bør forbli, avskaffet som oppdragelsesmetode.

Målet må være å roe ned barnet og å få fjernet det fra situasjonen.

Tvang kan bli nødvendig

- "Du kan komme tilbake straks du bruker innestemme", kan du si. Dette oppleves logisk for barnet. Det er viktig å gi barnet et tydelig valg, understreker Gerhardsen.

- Hvis barnet er til sjenanse eller skade for andre eller for inventaret kan det få valget mellom å slutte eller å fortsette et mer egnet sted. Si "her skal du være til du er ferdig med å hyle". Det kan motivere barnet til å slutte umiddelbart.

De fleste barn vil i perioder være motvillige til å gå vekk fra situasjoner med uønsket adferd. Regn med at du må følge og kanskje bære barnet inn på "pauserommet". I så fall bør du ikke bruke mer kraft enn nødvendig, råder Gerhardsen.

Aldri lås døra

- Du skal aldri låse døra. Men du kan lukke den om barnet selv er i stand til å lukke opp. Å bli innestengt kan gi barnet angst, forklarer barnepsykolog Gerhardsen.

- Dersom andre er til stede, bør du unngå å snakke om konflikten som er på gang, men heller dreie over på et hyggelig eller nøytralt tema.

Hensikten er ikke at den bortsendte skal føle seg ekstra utestengt, men at det skal virke fristende å komme tilbake.

- Og når barnet returnerer, la det gli inn i fellesskapet uten kommentar.

Skeptisk til timeout

Guro Øiestad, psykolog og forfatter av boken "Selvfølelsen hos barn og unge", er skeptisk til bruk av timeout-metoden.

- Det er ikke bra for selvfølelsen hvis barnet stadig sendes inn på et rom for å roe seg på egen hånd, sier Øiestad.

Hun påpeker at man må være sammen med barnet, også i vanskelige stunder. Når barn oppfører seg vrangt, trenger de gjerne hjelp til å samle seg. En viktig del av foreldreansvaret er å hjelpe barn til å regulere følelser, som å roe seg ned, påpeker psykologen.

Slitsomt for oss

- Barn prøver ofte å kommunisere noe gjennom sin adferd ("jeg er lei meg", "jeg er sliten", "noe er vanskelig") og vil roe seg hvis de føler seg forstått.

- Men hva om barnet ditt skriker høylytt og vedvarende etter godteri i butikken, etter at du vennlig og tydelig har sagt at dette er uaktuelt i dag?

- Prøv å si noe som "dette er slitsomt for oss, og hvis du fortsetter å skrike, må vi gå ut av butikken".

Du forlater rommet

I noen få tilfeller kan også pauserom-metoden være til barnets beste, mener Guro Øiestad.

- Hvis barnet ditt fortsetter å gjøre noe som er til sjenanse for andre i familien etter gjentatte beskjeder om å slutte, kan du fortelle at han får være på et annet rom hvis han ikke gir seg. Eventuelt kan dere andre forlate rommet, og la barnet komme etter, straks det slutter med den sjenerende aktiviteten.

Her mener Øiestad at man fortsatt skal være vennlig i tonen, at måten man snakker til barnet på er minst like viktig som innholdet.

- Før du eventuelt ber barnet om å gå på et annet rom er det viktig å sjekke om den lille er oppriktig lei seg eller "bare" tester grenser.