Høy terskel for å varsle barnevernet:
- Varslere må få hjelp og veiledning etterpå
- Det er vår plikt å melde fra om omsorgssvikt. Men manglende oppfølging i etterkant gjør terskelen for å varsle barnevernet høyere, mener førskolelærer og forfatter Lene Chatrin Hansen.
- Vi kan snakke til vi blir blå om at det er viktig å melde fra, at det er din plikt dersom du er bekymret for et barn. Men det hjelper ikke hvis du som voksen ikke makter å ta omkostningen, sier Lene Chatrin Hansen.
Hun er førskolelærer og forfatter av boken Sårbare barn i barnehagen. Den lille boken om de store svikene.
Boken henvender seg først og fremst til barnehageansatte og andre som til daglig jobber med barn, men kan også være nyttig lesning for foreldre.
Flere av temaene i boken har hun tidligere skrevet om på bloggen Barnehagske betraktninger.
Ingen bagatell å melde fra
Det finnes mye god informasjon om hva du skal se etter når det gjelder omsorgssvikt. Blant annet har Kråd (Det kriminalitetsforebyggende råd) sine nettsider gode retningslinjer for når du bør melde fra til barnevernet.
- Vi har alle en plikt til å bry oss. Men det er ingen bagatell å melde fra til barnevernet. Det vil få konsekvenser, også for deg selv, og det er vanskelig å vite hvor mye man klarer å stå i, sier Hansen.
Med dagens praksis blir den som varsler mer eller mindre overlatt til seg selv i etterkant.
Det mener hun fører til at mange kvier seg for å sende en bekymringsmelding.
- Vi trenger et offentlig tilbud om oppfølging og veiledning til dem som melder fra til barnevernet ved omsorgssvikt. Det ville gjort terskelen for å tørre å melde fra lavere, mener hun.
Store omkostninger
Fem huskeregler som gjør en forskjell
1. Barn trenger å få oppleve omsorgspersoner som tror på det de forteller.
2. Det finnes mange måter å fortelle noe på. Også uten å åpne munnen for å forme ord eller skrik. Det er også mulig å gråte uten tårer.
3. Du må være profesjonell. Ditt følelsesliv har ingenting med barnets situasjon å gjøre.
4. Et fang, en klem eller det de fleste vil kalle «å vise god omsorgsevne», kan for enkelte barn forbindes med noe farlig eller vondt.
5. «Unormalt» finnes ikke. Det som er normalen for barnet, kan være hinsides det normale for deg.
I sommer var det stort fokus i mediene på barn som opplever omsorgssvikt når de er på utenlandsferie, med foreldre som drikker for mye og mer eller mindre overlater barna til seg selv.
Barnevernet fikk inn svært mange bekymringsmeldinger om disse barna.
Det er bra, mener Hansen.
- Men det stiller helt andre krav til deg som menneske å melde fra om familier du kjenner. Du risikerer å møte dem på butikken senere, du kan oppleve splittelse i nabomiljøet og at barna dine blir plaget på skolen. Det har mye større omkostninger enn å varsle barnevernet om noen du tilfeldigvis møter på en ferietur og aldri kommer til å se igjen, sier hun.
Hun har selv snakket med flere varslere som opplever at følgene av å sende en bekymringsmelding til barnevernet kan være store.
De kan oppleve trusler, aggressive konfrontasjoner, hatkampanjer på sosiale medier eller bli frosset ut i nærmiljøet. Barna deres kan oppleve det samme.
- Vær tilstede
Hansen hadde selv en vanskelig barndom, men ønsker ikke å utdype det noe mer.
- Dersom jeg forteller om oppveksten min, blir det også en fortelling om andres tilkortkommenhet, om de som ikke maktet å hjelpe meg, sier hun.
Det ønsker hun ikke.
Hun mener voksne som mistenker at et barn i nærmiljøet opplever omsorgssvikt, først må spørre seg ikke bare hvem de ønsker å være, men også hvem de makter å være.
- Jeg er redd det er blitt litt mye fokus på det å melde fra. Det er så lett å si at det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite. Men det er ikke alltid så enkelt, sier Hansen.
Det er mye man kan gjøre for at et barn i nærmiljøet skal ha det bedre, påpeker hun, også før man går til det skritt å sende en bekymringsmelding til barnevernet.
- Det handler mye om å være tilstede som voksen, også for andre barn enn sine egne. Barn trenger trygge voksne som kan være gode rollemodeller. Det handler ikke om å være en kul voksen, men om å være trygg, sier hun.
Tid bygger tillit
Hansen minner også om at problemer i en familie i mange tilfeller kan være midlertidige. Å konfrontere eller fordømme en mor eller far som ikke makter å være nok tilstede for barna sine, er sjelden konstruktivt.
- I stedet for å be moren skjerpe seg, kan man kanskje foreslå at barnet man er bekymret for kan bli med ditt barn hjem en fast dag i uken? Jeg tror vi ofte undervurderer hvor mye vi kan gjøre i den daglige tralten, sier hun.
Det er i hverdagen man som voksen kan gjøre de viktigste tingene, mener hun. Ved å være tilgjengelig og interessert og tilby et åpent hus for barn i nærmiljøet, kan man bli en bauta i hverdagen for flere enn bare sine egne barn.
- Det følger ansvar med voksenrollen. Du kan gjøre en forskjell, og det må vi aldri glemme. For barnet kan det være livsviktig. Men barn henvender seg ikke til voksne de ikke liker eller ikke har tillit til. Barn blir nemlig aldri bedre til å fortelle enn voksne er til å lytte, poengterer Hansen.
Men i en hverdag klemt inn mellom jobb og fritidsaktiviteter har mange nok med seg selv og sine egne.
- Dagens samfunnskrav er ikke bra for vår evne til å se barn som har det vanskelig hjemme. Jeg skulle ønske vi kunne ta oss litt mer tid til også andre barn enn våre egne når vi henter på SFO eller på fotballtrening. Tid henger tett sammen med tillit, og er en viktig investering i egne og andre barns psykiske helse, sier hun.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 22/09 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.