Slik setter du grenser for barnet

- Ytre trygge og gode rammer er sentralt for at barn også skal kjenne på indre trygghet. Barn har behov for at voksne både er varme og forståelsesfulle for deres følelsesmessige behov, men at de også er litt ”faste i fisken” og dermed er noenlunde forutsigbare, sier Kjersti Hildonen.

Hun er psykologspesialist og avdelingsleder ved Forebyggende psykisk helsetjeneste i Lørenskog kommune.

Hildonen forteller at denne foreldrestilen, som kjennetegnes av at barn blir møtt på en varm og tydelig måte, gjerne kalles en autoritativ foreldrestil.

Hvordan sette grenser for barn?

- Det å være en autoritativ forelder fører ofte til en tryggere relasjon med barnet også på lang sikt, i tillegg til at barnet ofte samarbeider mer med mor og far. Barnet utvikler da en slags tillit til at foreldrene viser forståelse og møter barnet med godhet og varme, selv om trygge grenser samtidig kan fastholdes.

Psykologspesialisten erfarer imidlertid at mange foreldre er tryggere på grensesetting og oppdragelse enn de er på håndtering av barnas følelser.

- Dette kan føre til at foreldrene først og fremst blir opptatt av å være konsekvente og stå på sitt, i oppdragelsesøyemed – for å lære barnet noe, heller enn å møte følelsene som eventuelt ligger bak atferden til barnet.

Hun påpeker at følelser og atferd henger tett sammen, og at barn som blir møtt følelsesmessig på sikt lærer seg å håndtere og regulere egne følelser i større grad, også når de er alene.

- Det sentrale her er at følelsene forstås og aksepteres, selv om atferden av og til må stoppes. Aksept av følelser betyr ikke at grensene er borte. Det er heller ikke slik at hvis vi imøtekommer barnet når det er ute av seg av følelser, og hjelper de med å roe seg, så er det ”for sent” å snakke med barnet i ettertid om alternative handlingsmåter relatert til barnets atferd, sier hun, og utdyper:

- Det er gjerne slik at barn ikke er mottakelig for å lære seg noe eller bli irettesatt, når følelsene deres er fullt ut aktivert. I mange situasjoner hvor foreldre tror at barn trasser, eller har behov for grensesetting, så har de egentlig et ønske om å få hjelp til å håndtere følelser de opplever er overveldende.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Grensesetting hos små barn

Ifølge Hildonen er det gjerne barnets atferd vi reagerer på og vil ”grensesette”, heller enn at vi ikke aksepterer følelsene bak atferden. Hun illustrerer dette med et eksempel på barnet som skriker høyt fordi det vil ha en is:

- Mange vil da reagere på atferden til barnet, det vil si det at barnet skriker høyt. Det er denne vi da ofte vil sette en stopper for eller grensesette. Det som likevel er typisk er at barn oftere vil gå med på et avslag om is, hvis vi uttrykker forståelse for barnets ønske og behov først , og prøver å roe ned følelsene til barnet og deretter holder fast på at det ikke blir is den dagen. Det å bli forstått og møtt med varme, vil i større grad føre til at barnet kan tåle at ikke alt blir slik de håper og ønsker.

Hun får støtte av doktor i psykologi og forskningsleder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), John Kjøbli.

- Grenser bør kommuniseres tydelig og på en så rolig måte som mulig. Ved å forholde seg rolig til barnas trass og sinn hindrer man en videre eskalering eller opptrapping av konflikter. Det vil dessuten være lurt å forklare hva grensene er på forhånd av en konflikt. På den måten vet alle hvilke ”spilleregler” som gjelder.

Vær enig i barneoppdragelse og grensesetting

Det er ikke uvanlig at foreldre kjenner på uenigheter relatert til oppdragelsen av barna. Ikke er det underlig heller, barna som er så viktige for oss.

- Alle foreldrene har med seg sin individuelle ”bagasje” fra egen barndom lastet med familiekultur og ”svar” på hvordan best mulig oppdra barna, sier Hildonen.

Hun forteller at ulike erfaringer her kan gi grobunn til konflikt. Uenigheter i barneoppdragelsen kan imidlertid ofte føre til forvirring og utrygghet for barnet. Særlig hvis foreldrene begynner å diskutere sine uenigheter foran barnet.

- Når følelsene hos foreldrene først er i kok, vil de fleste streve med å hente frem fornuften. Det er da lett å komme inn i mønstre der følelsene styrer og ingen av foreldrene vil jenke seg, forteller psykologspesialisten.

Kjøbli påpeker viktigheten av at foreldre klarer å enes om regler for barna sine.

- Dette gjelder både om foreldrene bor sammen eller ikke. På den måten gir man barna forutsigbarhet og trygghet. Slike rammer bidrar blant annet til å stoppe og hindre konflikter i familier og er således viktige for både voksne og barn.

En del foreldre opplever typisk at den andre blir for streng eller autoritær, hvilket i mange tilfeller kan føre til at en selv da blir mer ettergivende enn det en egentlig ønsket å være – for å kompensere for slik man opplever den andre forelderen – og motsatt.

- På et vis går en da litt i hver sin ”grøftekant” og blir sterkere utgaver av seg selv. I slike tilfeller kan uenighetene tilspisse seg. Her er det selvsagt viktig å kunne snakke sammen og sette ord på hva som er viktig for en selv og hvorfor, samtidig som en øver seg på å se den andres perspektiv, forteller Hildonen.

Trygghet gir robuste barn

Ifølge Hildonen viser forskning at trygge barn, i form av indre trygghet, har et sterkere psykologisk immunforsvar og dermed er mer robuste psykisk sett.

Barna vil ofte oppleve mer glede med foreldrene, føle mindre sinne, søke foreldrenes hjelp når de har det vanskelig, løse problemer på egenhånd og få bedre relasjoner med andre mennesker.

- På samme måte som barn lærer seg hva fargene heter, må de lære seg hva de tenker og føler, og bli trygge på egne følelser. Dette lærer de seg gjennom hvordan de blir møtt av de nærmeste, og her står foreldrene helt sentralt, forteller Hildonen, og avslutter:

- Barn som vet hva de tenker og føler er bedre til å løse konflikter på en hensiktsmessig måte, og barn som er vant til å bli tatt på alvor, vil lettere klare å takle ulike følelser.