Marius Holmsen (35) ble enkemann
Samler minner til datteren
Maria var to år da moren døde. De små øyeblikksbildene fra den nye hverdagen til henne og pappa Marius (35) samler tusenvis av lesere på foreldre.no.
Maria (2) husker ennå mamma Soad, som døde av kreft.
Pappa Marius samler gode minner, hverdagshistorier og bilder til den dagen Maria vil vite mer om mammaen hun aldri ble ordentlig kjent med.
Gå rett til bloggen Maria og pappa.
Klemmer bildet at mamma
Se, mamma, sier lille Maria og løfter ned bildet av mamma Soad som står innrammet i vinduskarmen. Sola treffer ansiktet til Maria, og de mørke krøllene danser rundt det blide barneansiktet. Hun klemmer bildet og ler høyt.
- Mammaen min, sier hun igjen.
For liten til å sørge
På bildet er Soad like mørk og vakker som datteren. Bildet i stua på Grünerløkka i Oslo er Marias kjæreste gjenstand etter at mamma døde av kreft for fem måneder siden.
Maria er for liten til å sørge som voksne over at mamma ikke er i livet hennes lenger. Hun mater bildet, kjefter på det, danser med det og inkluderer mamma i hverdagen til seg selv og pappa Marius Holmsen (35).
I nesten hele Marias liv hadde Soad kreft.
Blir aldri like bra igjen
Ved spisebordet, under veggbildet av en liten jente som slipper en hjerteformet ballong opp i lufta, sitter den unge enkemannen. Han sier at bildet illustrerer hvordan han og Maria sakte mistet det kjæreste de hadde, og at de hjelpeløse måtte se det skje.
- Vi klarer oss. Vi er et bra team. Det går bedre og bedre, men det blir aldri bra. Vi var jo så unge, hadde livet foran oss. Det er tøft når det beste du har sklir ut av livet ditt, sier Marius stille.
Leter etter mamma i leiligheten
Til Maria har han sluttet å si at mamma sover, eller at mamma er borte.
- Det er bedre for Maria at jeg forteller at mamma er død.
Hun skjønner nå at å være død betyr at hun ikke kan være her hos oss. Maria peker på meg og seg selv og sier pappa her, Maria her og mamma død. Sånn får hun bekreftet at pappa ikke skal forsvinne som mamma gjorde. Hun gjør dette med meg og alle vennene sine hver dag. Men det hender hun leter etter mamma i leiligheten likevel, sier Marius.
Spesialist i klinisk psykologi Atle Dyregrov: - Barna skal ha sannheten, også de minste barna.
Godnatt Maria
Et utdrag fra bloggposten Godnatt Maria:
«Husker du den dagen Mamma sluttet å legge deg? Når det var deg og meg rundt middagsbordet.
Husker du den dagen vi snudde oss likt mot gangen og tittet? Vi så på hverandre og trodde.
Håpet at hun skulle stå der å smile til oss.
Hun kom ikke og du så på meg. Mamma, sa du. Mamma er dø, sa jeg. Dø, dø, dø, dø. Mamma dø.»
Blogger på foreldre.no
Å sørge tar tid. For å få ut tanker og følelser og for å minnes hverdagen, skriver Marius små hverdagsanekdoter på sin Facebook-profil og i den stadig mer leste bloggen sin på foreldre.no.
Både familie, venner og andre lesere følger med den lille familien. Små hverdagsglimt som Marius gjerne skulle ha delt med Soad. Glimt han tror kan bli viktige for Maria å få lese om når hun blir eldre.
Dødsbudskap på Facebook
Da Soad døde, brukte Marius hennes Facebook-profil for å skrive en beskjed om at hun hadde tapt kampen mot kreften.
- Soad hadde mange venner. Mange jeg ikke hadde telefonnummer til, og ikke visste hvordan jeg skulle få tak i.
Hun var glad i vennene sine, og derfor ville jeg at de raskt skulle få den triste beskjeden.
Graffiti i bakgården
I bakgården på Grünerløkka står det en stor graffiti av Soad som to venner av pappa Marius har tegnet. Fire dager etter at hun døde, arrangerte Marius en minnestund for kona i bakgården. Også den annonserte han på Facebook.
Alle som kjente Soad kunne komme og tenne et lys, snakke om henne og se bilder på en projektor.
Hva skal vi gjøre uten deg
Dette ble lagt ut på Facebook-siden til Soad:
"Soad Saidali døde fra familie, venner, Maria og Marius 28.9.2009 etter en tøff kamp mot kreften. Legene sa du var sjelden. Du var en av to i løpet av 25 år med denne type kreft.
Legene hadde rett i at du var spesiell, men ikke derfor.
Hva skal vi gjøre uten deg, Soad?"
En dag vil Maria spørre om mamma
- Hun betydde mye for mange. Ikke bare for Maria og meg. Historier om Soad fra vennene, bilder og andre minner samler jeg til Maria. Soad kan jo aldri fortelle Maria dette selv.
- Når savnet og spørsmålene fra Maria om mamma kommer, kan jeg pøse på med minner, sier Marius.
Ville ha flere barn
Han har avfunnet seg med at han alene må oppdra denne livlige, lille jenta som de ønsket seg sammen. Soad hadde planer om en hel barneflokk. Marius mente det greide seg med to.
Han smiler av de diskusjonene de hadde. Han er så glad for Maria. Det flotteste minnet man kan tenke seg når man har mistet kona si.
Den store kjærligheten
Ønskebarnet som kom til verden en vårdag for to år siden. Maria satt fast og kom ut med verdens lengste hode.
- Jeg var bare opptatt av hva slags lue som passet til sånne hoder, smiler han og rister oppgitt på hodet.
Det unge paret var lykkelige. Det var «den store kjærligheten», sier Marius. Det er lett å se at han mener det. De hadde giftet seg året før, etter å ha vært kjærester i fem år og kjent hverandre i mange år før det.
Soad har foreldre fra Marokko. Selv var hun født og oppvokst i Norge.
Svulst i hodet
Maria var bare noen uker gammel da Soad begynte å få vondt i hodet og snakke rart.
- I begynnelsen tenkte vi at det hang sammen med fødselen, men til slutt gikk vi til legen. I begynnelsen fikk Soad kremer for stiv nakke og kvalmestillende tabletter. Hun klarte så vidt å amme, men fikk ikke i seg mat og drikke. Etter hvert fikk hun mindre melk og ble redd. Da vi endelig fikk time på sykehuset, ble det raskt konstatert en veskeansamling i hodet som viste seg å være en svulst, forteller Marius.
Ammet i det lengste
- Ta deg av Maria, sa Soad allerede da. Hun trodde hun skulle dø den våren for to år siden.
- Hun var mest opptatt av at hun ville amme Maria. Hun ble operert, pumpet seg og kunne amme videre da hun var på beina etter operasjonen.
Det måtte nok en operasjon til, og så viste det seg at svulsten var ondartet. Soad hadde fått en sjelden form for hjernesvulst. Etter stråling, og på deres ettårsbryllupsdag, kom beskjeden om at alt var borte.
Hverdager er best
- Soad trodde det skulle gå bra, men jeg gruet meg til hver kontroll. På våren i fjor begynte jeg på min pappaperm, og Soad var tilbake i jobb, sier Marius.
- Vi satte stor pris på hverdagene. Å være i parken med vennene våre og sammen med Maria. Jeg får ofte spørsmål nå om det vi har vært igjennom har gjort meg sterkere. Jeg har funnet ut at det viktigste i livet er de tingene som mange ser på som kjedelige.
- Det spennende i livet er det vanlige livet, hverdagene. Det er det jeg savner nå.
Den siste festen
Utpå sommeren begynte Soad å få vondt i hofta. Vi hadde fått beskjed om at denne krefttypen ikke sprer seg til skjelettet. Noen dager før Soad skulle inn på sykehuset til en stor sjekk, ble vi overrasket av vennene våre som hadde arrangert en ny, stor bryllupsfest for oss på Hovedøya i Oslofjorden.
Soad var syk da, men vi fikk denne kvelden sammen, og minnene derfra er fantastiske å ha i dag.
Spredning
En måned før hun dør, forteller legene på Kreftsenteret ved Ullevål at de har funnet en svulst på skjelettet. De tar en beinmargsprøve, og får bekreftet at det er samme type kreft som i hodet.
Dette hadde legene knapt hørt om før. Legene får ikke kontroll på smertene hennes, og hun lider. Legene finner snart nye svulster i hele skjelettet til Soad.
Legene kan ikke gjøre noe mer.
Les også: Jordmor Siri von Kroghs møter med kvinner som har mistet barnet sitt.
Sjekket underveis
Maria og Marius besøker Soad på sykehuset. Alt Soad ønsker, er å se Maria hele tiden. Hjemme bader Maria mens hun snakker med mamma på høyttaler. Lenge etter at Soad døde, trodde Maria det var henne hver gang telefonen ringte. Maria leker at mamma er hjemme og snakker med henne.
- Denne kreften er uhelbredelig, men Soad nektet å innse det. Hun var frustrert selv om legene sa hun kunne leve lenge med sykdommen. Jeg hadde nettopp begynt i ny jobb, og Maria i barnehagen. Jeg skjønte samtidig at det kun er ett scenario: døden.
Hva om mamma dør?
Marius forsto at han måtte ha en plan hvis det verst tenkelige skulle skje. Når man er pappa, har man et ansvar for å ta vare på barnet uansett hva som skjer.
- Hva med Maria, leiligheten og regningene? Alt kunne ikke falle i grus hvis vi skulle bli igjen alene Jeg sjekket om jeg kunne klare forpliktelsene uten ekstrajobb, hva jeg hadde krav på fra Nav som alenefar og andre fradrag.
- Samtidig som jeg begynte å undersøke, ville jeg jo bare at Soad skulle bli frisk og være mamma for Maria.
Kort sykmelding
En høstdag i fjor døde Soad. Marius følte ikke at han kunne legge seg ned for å sørge så lenge. Etter begravelsen måtte han møte venner og kjente, snakke med alle som ville snakke om Soad.
Etter en kort sykmelding var han tilbake på jobb.
- Ikke synd på meg
Marius holder på hverdagsrutinene. Håret til Maria må gres hver dag. Ellers floker det seg. Matpakker må smøres og klær må vaskes.
- Det er ikke synd på meg. Jeg føler ikke at hverdagen er så stressende for oss to. Soad har en stor familie som gjerne vil passe Maria. Hjemme hos mormor lærer hun berbisk og om marokkansk kultur. Min familie, mor, søster og kusine har stilt opp og gjort dagene bra for oss. Jeg tenker ofte på hvor vanskelig dette hadde vært uten alle disse fine menneskene.
Skjuler tårene. Og ler.
Til slutt en liten bit av bloggposten Det er alltid finere å være to:
«Nå får du slutte å sutre, sutretrynet. Ta smertene og skriv. Så jeg skriver. Jeg minnes og gråter. Gråter alltid med hendene foran fjeset. Det er best sånn. Når Maria kommer bort tror hun jeg leker "Tittei". Hun ler av meg, jeg gjemmer meg litt lenger, tid til å svelge snørr og tårer. Tittei roper jeg og ler. Kaster henne opp i luften.»
- Det er ikke vanskelig å være alenepappa, men jeg skulle så gjerne ha delt Maria og hverdagen vår med Soad.
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2010, og sist oppdatert 29/04 2017.