Sukkersøt kjærlighet

KOMMENTAR: Stappfulle av ideologisk overmot lanserte vi tid­lig at våre barn ikke skal få sukker.

I bursdager har datteren vår fått Bris, mens de andre har drukket brus.

Hun fikk rosiner og tørket apri­kos i bursdagsgodteposene, og lenge så det lovende ut.

Nylig skulle vi ha nissegrøt til middag, og Anna (3) tilbød seg å dekke bordet. Med det mente hun «bære inn sukkerskålen». Etter at hun forsvant med det hvite gullet, ble det muse­ stille.

Og alle som har barn, vet at musestille betyr ugler i mosen.

Da jeg kikket inn i spise­ stuen, skjønte jeg raskt hvorfor det ikke kom noen lyder derfra. Frøken Hjelpsom var opptatt.

Les også: Barn under 3 år skal ikke ha kunstige søtstoffer

– Anna, sitter du og spiser av sukkeret?

– Ja, det gjør jeg, og det er godt. Vet du, mamma, sukker smaker nam­nam!

– Ja, jeg vet det, men det er ikke bra for deg å spise sukker!

– Nei da, og Jacob (lillebroren på 1 ½ år), han kan ikke få sukker, for han er for liten.

– Sier du det? Når kan Jacob få sukker, da?

– Hmm ... Om tre år.

– Eller, hvor mange år er du, mamma?

– 38 år.

– Jacob kan få sukker når han blir like man­ge bokstaver som deg.

Etter sukker, men før kake?

I rest my case – i alle fall for øyeblikket, og forsøker heller å tilby min hjelp når hun skal strø sukker på grøten. Men hun lar seg ikke lure så lett og forteller smilende, med et glitrende sukkerdryss rundt munnen, at det klarer hun selv.

– Oj sann, mamma. Det ble litt mye sukker. Men men, det går bra.

Les også. Test av frokostblandinger - noen er for godteri å regne

Sukk, ja. Og det er ikke noe poeng i å øde­legge middagen med å begynne å predikere for lukkede ører, så jeg forsøker å pense samtalen tilbake på at det ikke er bra å spise for mye suk­ker.

– Blir du stor og sterk av å spise sukker, da?

– He he he, neeei. Men, faktisk, mamma, så er det sunt for små barn å spise sukker.

– Å, er det sant?

– Ja, det er helt sant. For jeg elsker sukker, mamma.

– Å ... Men hva liker du best etter sukker, da?

– Kaker, og så kommer godteri, for det er jo også sukker.

– Elsker du sukker mer enn mamma og pap­pa, da? (Spørsmålet ble kun stilt fordi jeg trod­de jeg visste svaret.)

– Ja.

Anna spiser lykkelig videre av sin sukkersøte nissegrøt.

Men hva er det som har skjedd? Vår sukkerfrie datter er blitt en sukkerfrik!

Jeg kan nesten høre vennene våre slå seg på låret og le så tårene triller.

Julen nærmer seg, og jeg vet ikke om jeg tør å spørre Anna hva hun ønsker seg, mest fordi jeg frykter svaret.

Sukker – prinsesser – og en rosa prinsessekanin. I den rekkefølgen.

Men, kanskje, hvis jeg gir henne det hun vil ha, så kan jeg lirke meg inn på favorittlisten hennes igjen?

Denne saken ble første gang publisert 18/12 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.