- Bare for å koke meg en kaffe så må jeg først bære ved og hente vann

Bente Stadsvoll realiserte drømmen om å sette i stand den forfalne husmannsplassen Skogen. Her er det hverken innlagt vann eller strøm, og man er pent nødt til å leve litt langsommere enn ellers.

Magasinet Lev Landlig har besøkt Stadsvoll i Torpa.

Ved en vakker liten dam ligger en romantisk, femti kvadratmeter stor husmannsstue bak en skigard.

Her vitner det vakre kulturlandskapet om at folk har levd i generasjoner, og de som kommer hit opplever at det er en egen ro rundt den gamle husmannsplassen.

Den eldste delen av husmannsstua, som tidligere het Skogen, er fra 1751.

- Her går ting litt langsommere, og da tror jeg man får en annen nærhet til det gamle og hvordan ting var her, sier torpingen Bente Stadsvoll.

Gammelt hus

Under gården Frøysli i Torpa var det i sin tid registrert tre husmannsplasser, som ble utskilt i 1910. Den ene ble solgt til den siste husmannen, Bente Stadsvolls tippoldefar, som da ble selveier.

Da hadde Edvard Skogen bodd der siden 1900. Siden tok oldeforeldrene, besteforeldrene og foreldrene til Stadsvoll over Skogen.

Foreldrene solgte på et tidspunkt den lille husmannsstua til en annen familie.

- Akkurat denne fredelige plassen i skogen var et sted jeg oppsøkte mye som barn, hvor jeg likte å være. Da jeg så hvordan stua var i ferd med å falle sammen, tok jeg mot til meg og spurte eierne om å få kjøpe stedet etter å ha drømt om det lenge, forteller hun.

Da hadde huset lenge stått og forfalt med råtnende stokker, ødelagte vinduer, taklekkasje og et pill råttent gulv som var som flatbrød, på grunn av at det var lagt rett på den gamle gråsteinsmuren uten lufting.  

Stadsvoll ga 15 000 kroner for stua. Sammen med mannen har hun brukt de siste årene på å sette den i stand litt etter litt, og i dag er det blitt familiens drømmelandsted.

- Selv om jeg har jålet opp og forfinet stua og stedet noe, er historien, rommene og veggene slik som det opprinnelig var, sier hun.

Tar vare på historien

Hun brenner for husmannshistorien som hører til stedet, og det å videreformidle til kommende generasjoner hvordan husmannsfolk faktisk levde.

- Det er artig å bevare det. Tippoldefaren min, som var husmann her, drev med varekjøring til Dokka med hest og langslede vinterstid for å holde sulten unna. De hadde en ku, så de klarte seg bra, selv om de hadde ni unger og det var enkle kår, forteller Stadsvoll.

Hun påpeker at selv om det var et annet slit før i tida, var det en sunnere livsstil og annen livskvalitet. Alle måtte jobbe, det var oppgaver til både små, store og gamle som måtte bidra på sine måter.

Man måtte stelle pent med dyra, og man så direkte ­resultater av egen arbeidsinnsats.

- Å ta vare på husmannens historie syntes jeg er viktig. Deres liv og levemåte går lett i glemmeboka, noe som har vært en drivkraft for meg og mannen min, understreker Stadsvoll.

Gjenbruk

Da hun tok over stedet i 2002, ble husmannsstua isolert og det ble lagt nytt gulv. Det var mye ødelagte glass og karmer, ettersom jegere hadde jaktet fra stua. Det var så å si ingenting igjen av vinduene, og nye måtte settes inn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Den ødelagte pipa ble reparert, og råtne stokker byttet ut.

- Både mannen min og jeg koser oss veldig med dette. Da vi startet restaureringsprosjektet, var det med en glede over å bevare stedet som hadde vært i slekta, og vi syntes hele huset og plassen hadde kjempesjarm.

Det meste av møbler og gjenstander er gjenbruk og ting som Stadsvoll har samlet eller fått i tak i. Vedkomfyren som opprinnelig hørte til stua var forsvunnet, så hun fikk tak i en erstatning fra et gammelt hus som sto til nedfalls.

- Flere av de gamle tingene som hørte til her har jeg faktisk fått tilbake, som kaffebrenneren, en sukkerskål, noen kopper og kar, viser Stadsvoll, som alltid har vært glad i gamle hus og gjenstander.

Det å reparere, se muligheter og gjenbruke ting er noe hun har hatt sansen for siden hun var liten jente. For eksempel er lang­bordet i husmannsstua noe hun fant på søppelfyllingen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kortreist sommerdrøm

Alt går litt langsommere på Skogen. Her må det meste gjøres på gamlemåten. For å få varmt vann, må man hente ved og vann.

En liten vedovn må bæres ut og fyres opp, før sinkbadekaret kan fylles opp med varmtvann, og man kan ligge under åpen himmel og nyte sommerregnet eller stjernene.

- Jeg kom tilfeldigvis over noen som skulle kvitte seg med dette sinkbadekaret. Når mannen min har jobbet lange dager som maskinentreprenør, så fyrer jeg gjerne opp og varmer vann og sørger for klart badevann til ham når han kommer hjem, forteller Stadsvoll. Gjerne med litt granskudd kokt med i vannet, det er forfriskende!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hagen rundt husmannsplassen hadde ikke blitt stelt på mange år. Bente har derfor plantet det meste vi ser i dag. I tillegg har hun en liten grønnsakhage med urter, gulrøtter og sukkererter som brukes i matlaging når de er på Skogen.

- Vi bruker stedet mest om sommeren, da har vi noe å drive med hele tida. Det er en god stemning og en egen ro her. Selv om det er midt i bygda og ikke langt til nærmeste nabo, så føler du at du er langt til skogs, sier torpingen.

Reiseveien er ikke lang, og familien bor knappe to kilometer unna til daglig. Selv om stedet er utstyrt med vaskebrett, er det praktisk når det er på tide å ta klesvasken og man trenger strøm.

Tida går saktere

- Det var lagt opp til strøm da vi kom hit, men jeg ba strøm­selskapet fjerne ledningene fordi jeg synes det var et forstyrrende element, sier Stadsvoll.

Med et gammelt hus er det alltid noe å utbedre. Utedoen er ny, men det er fortsatt mye som må gjøres. En stokk må snart byttes, og på et tidspunkt må taket skiftes ut.

- Slik er det å ha gamle hus, man får ikke gjort alt med én gang, sier husmannsstueeieren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bente Stadsvoll nyter det langsomme livet på husmanns­plassen. 

- Bare for å koke meg en kaffe så må jeg først bære ved og hente vann. Det å steke urtebrød eller å langsteke ei steik i den gamle stekeovnen, det gir en egen smak og opplevelse av det å være her og leve her. Vi bruker hjulvispen når vi skal lage krem, og går rett ut og plukker granskudd og einer til smakssetting. Her gjøres ting fra grunnen av, man kobler av og det er mindre stress enn hjemme, understreker Stadsvoll.

Hvis hodet er fullt og hun har muligheten, så drar hun til Skogen og graver litt i jorda. Da får hun det mye bedre med en gang.

- Jeg elsker bare det å sette meg ned å glane utover dammen. Da eldstedattera mi var liten, satt vi og så på en elg som badet i tjernet, minnes hun.

- Jeg var glad i plassen allerede fra jeg var liten, og så at den hadde potensial. Da er det ekstra morsomt å vise at det går an å gjøre noe med et så forfallent sted.

Stadsvolls tips på veien med et nedfallsprosjekt

● Følg hjertet og stol på deg selv.

● Gled deg over hvert skritt.

● Ta pauser underveis og se deg litt tilbake. Ingenting er umulig, det tar bare litt lengre tid.

● Bruk det du har, prøv å få ting til å «henge sammen» i form og farge.

● Skift bare ut det du må, og ta vare på det gamle.

● Prøv å se mulighetene før du kaster. Kanskje det går an å reparere, få tak i eller smi på en del?

● Omgi deg med positive folk. Det var ikke alle som hadde tro på prosjektet vårt da stua sto uten glass, med råtne stokker, råttent gulv og stokkmaur.

Les mer om husmannslivet: arkivnett.ol.no/husmenn/

Denne saken ble første gang publisert 09/07 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.