Hyttetun med små hytter
På denne hytta har de sengen på kjøkkenet
Sidsel og Arild ville heller ha flere småhytter enn en stor hytte.
Nord i Gudbrandsdalen, innover i Sødorpfjellet, består den spredte bebyggelsen for det meste av hytter som har vært der lenge. Sidsel Espe kjenner området godt fra tenårene, foreldrene har hytte bare 800 meter unna. Et hyttetun ble flraflyttet og Sidsel og mannen Arild Trogstad fant sitt eget feriested i omgivelsene de er lommekjente i. Begge har slektskap til traktene, hans mor er fra Vågå og hennes far er fra Vinstra.
– Det ble som å komme hjem. Allerede på visningen så vi for oss et liv her. Den to timer lange kjøreturen fra gården hjemme på Toten gjør vi unna så ofte vi bare kan, forteller Sidsel.
Plass til alle
Et godt liv på hytta for de to handler mye om å lage god mat til familie og venner. Ofte står en hjemmelaget krydderkake på bordet. Stas er det også at barnebarna kan vokse opp med turer hit.
At bygningene er små, er langt fra noe hinder for å være på hytta med familie og gode venner. Gamlehytta er innredet med et eget lite kjøkken, og veslehytta er som et eget soverom, litt for seg selv. De små rommene gir en lun hygge som det er lett å trives i.
Når knitringen i peisen tiltar, slapper de umiddelbart av. At det er byggestopp i området, gjør at roen vil bli bevart. Selv om hyttetunet er omkranset av tett furuskog, er det en langstrakt utsikt innover fjellheimen. På utsiktspunktet utenfor stueveggen har Arild bygget en platting. Med bålpanna strategisk plassert, kan de se inn i bålet og innover fjellheimen på samme tid.
På skattejakt
Gammelt tømmer og tilårskomne bondemøbler er en god kombinasjon. Dempede jordfarger er valgt til bondefargene, for lunhetens skyld. Sidsel tråler innimellom loppemarkeder, og det er stas når skattejakten slår til. Funnene blander hun med gjenstander hun har arvet.
I gamlehytta, som er gjestehytte, har panelet på veggene mørknet med årene. – Fargen er fin, så vi har bare malt veggen over kjøkkenbenken. Taket med gamle, runde stokker og gulvet er skuret med grønnsåpe, forteller hun.
To habile treskjærere har vært med på å sette preg på tunet. Sidsels onkel er treskjærer av yrke, og faren er en lidenskapelig hobbyskjærer. Arild er snekker, og har gjort mye av arbeidet selv. Vindskiene, 17 i alt, er skåret av faren. De gir tunet et lite preg av eventyr.
Tilpasset til det gamle
Kjøkkenet i hovedhytta blir flittig brukt. – Kanskje hadde det vært praktisk med en mer sammenhengende kjøkkenbenk, men det gamle underskapet var så flott. Vi måtte bare beholde det, forteller Sidsel. Løsningen ble at faren laget et overskap som sto i stil til det antikke underskapet. En fin måte å gjøre hytta til sin på etter å overtatt den av andre.
Vann bæres inn noen meter fra en kran ute på tunet, der det er et rikt fugleliv. – I fuglekassene bor det tidvis fluesnapper, ekorn og hare ser vi rett som det er, og ikke minst alle kuene og sauene som beiter i nærheten. Sauen har spist opp sommerblomstene! Sidsel ler. Naturen bruker de godt, uansett årstid. I nærheten er fine skiløyper, turstier og sykkelstier. Hågådammen er en populær badeplass på varme sommerdager. Og noen ganger får kjøkkenet være til pynt. Da tar de seg en kjøretur for en lunsj på Venabygdsfjellet, på Lom eller i Vågå.
Denne saken ble første gang publisert 14/10 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.