Alt i hytta har en historie å fortelle

Asbjørnsen og Moes historier fra Nordmarka er fulle av tresus, troll og eventyr, og det er lett å forstå når vi kommer til Wivikke Sommershields hyttetun. Her får Wivikke det hun trenger mest: ro, snø, utsikt, villmark og kort vei til hytta. Det går et lokaltog som bruker 24 minutter fra Oslo S.

Innredet med arvegods og dyrehoder

Interiøret består av mye arvegods fra foreldrene og arbeider fra et liv som keramiker. Elghodet dukket opp da hun og søsknene ryddet ut av et lager familien hadde i Oslo. Maleriet over dragkisten er det søsteren som malt. Den samme søsteren fant en ihjelkjørt rev i veikanten i Enebakk, og fikk den stoppet ut. Nå kikker Mikkel ut på middagsgjestene ved spisebordet i hovedhytta, og det var det første bordet Wivikke hadde da hun flyttet hjemmefra.

Hun og samboeren kjøpte hyttetunet i 2007 for å komme seg ut av byen, og de tilbringer store deler av vinteren her oppe. Med kort vei til Oslo er det lett å kombinere arbeidsliv med hytteliv.

– Jeg trenger snø, forklarer hun. Og det får hun til gagns. Denne delen av Nordmarka er kjent som et skikkelig snøhøl. Selv vintre der oslofolk knapt ser en sluddfille, legger snøen seg opp til vinduskarmene, og alt blir stille og gnistrende.

Vi er på besøk i vårløsningen. På vei fra stasjonen har vi sett en elgkalv, og det er gaupe her oppe. Ulven skal også ha streifet innom denne delen av Nordmarka.

Gjestehytta var musespist

Hovedhytta er laftet, og ble bygget i 1930 med trær som hadde blåst over ende i en storm. Gjestehytta er av nyere dato, mens koia er fra 1700-tallet.

Etter at de overtok, var planen å gi gjestehytta noen raske strøk maling og så bruke den mens de pusset opp hovedhytta. Slik gikk det ikke. – Den var helt musespist! Morkent og med så utrolig mange mus.

Mye av reisverket og panel både inne og ute er derfor byttet ut. Inne er det blitt plass til et oppholdsrom med kjøkkenkrok og to soverom, og den lille doen ble utvidet til et knøttlite bad med dusj og vask.

Oppgradert hovedhytte

Da gjestehytta ble ferdig, kunne de endelig ta den i bruk og begynne på hoved­hytta. Den største oppgraderingen var av kjøkkenet. Det er utvidet og nyinnredet med blant annet en stor gasskomfyr.

For at det skulle bli spiseplass på kjøkkenet, ble svalgangen bygget inn i hytta. Den nye veggen har smårutete vinduer på rekke og rad. Det gir flott utsikt fra kjøkkenbordet og ligner også den opprinnelige svalgangen. Inngangsdøren ble flyttet, og hytta fikk et nytt inngangsparti med tak over.

Inne i stuen fikk tømmerveggene stå som de var, men de ble skrubbet ned. De andre rommene i hovedhytta har panel, som ble malt i en varm, gråbeige farge som Wivikke har blandet selv. Gulvet har hun skrubbet med grønnsåpe. Badet ble pusset opp og snurredassen ble byttet ut med forbrenningstoalett.

Møtte spøkelse

Den gamle koia fra 1700-tallet fikk et lite inngangsparti bygget på, slik at de ikke kommer rett inn i koias ene rom. Den blir brukt som gjesterom og tenkestue. De tykke, gamle tømmerveggene stenger ute alle lyder. Men det er ikke sikkert gjestene får en rolig natt likevel.

– Søsteren til samboeren min sov her en natt. Hun er en veldig jordnær type. Utpå natten våknet hun, og fikk øye på en dame ved sengen. Hun hadde strikkekofte og et sånt forkle husmødre hadde på 1950-tallet. Hun så henne en kort stund, før hun forsvant inn i veggen, forteller Wivikke.

Det er altså fremdeles historier om skrømt å høre i Nordmarka.