Det er mange som drømmer om å få mer bolig for kvadratmetrene. Og for mange er drømmen om en villa på landet sterk.

Enten det er drømmen om mer plass, eller kanskje drømmen om å bygge selv, så trenger ikke veien til et nytt liv på landet være så lang.

Fotograf Jorunn Tharaldsen (40), mannen Åsmund (41) og barna Erle (8) og Gard (3) valgte å flytte fra Oslo, og sikret seg en flott villa i Nittedal.

Villa utenfor byen

De hadde lenge vært på jakt etter en villa i utkanten av Oslo. De var klare for mer plass og friskere luft. Full av entusiasme fortalte Åsmund om huset han hadde funnet på Solberg i Skedsmo, et par mil utenfor Oslo. Jorunn var skeptisk, ja faktisk rett og slett negativ.

– Du kan gå inn på visningen, men jeg blir sittende i bilen, sa hun til mannen.

– Er ikke det litt pinlig? Jeg har bestilt privat vising, svarte han.

Til slutt lot hun seg overtale til å bli med inn. Da hun kom inn i stua, gikk hun bort til de store vinduene og så utover jordene.

– Jeg ble tatt av lyset og roen. Da var jeg solgt, sier Jorunn i dag.

Villa med vakkert lys

Den eneste klausulen hennes for å by på huset, var at de måtte sitte igjen med nok penger til å pusse opp kjøkkenet. Slik gikk det, og Villa Solberg i Skedsmo fikk nye eiere.

Fire år senere er lyset fremdeles det Jorunn liker aller best ved hjemmet sitt. For å slippe inn så mye som mulig av det, har hun droppet alt som heter gardiner. For øvrig er hun mest opptatt av at hjemmet skal brukes og nytes.

– Vi har barn som vi lever for og med, og jeg vil at barna våre skal føle at hjemmet vårt er en sommerøy som de vil hjem til.

Husken som henger midt i stuen er et signal om at det er lov til å leke her, og selv om første etasje er både åpen og luftig, er det fullt mulig å krype sammen med en bok, for eksempel i lesekroken under trappen.

– Hjemmet vårt er mer koselig enn fancy. Vi har møbler vi ikke er redd for, og vi har valgt ikke å legge nye gulv så lenge ungene er små.

Datteren Erle (8) og sønnen Gard (3) har ofte med seg venner hjem på middag, og når hele gjengen samles rundt spisebordet er det ett tema som ofte går igjen.

– Ungene elsker fuglelampen. De lager historier om hvor fuglene skal og hvem de venter på der de sitter.

 

Huset har særpreg

Etter å ha jobbet mange år som kjemiker i legemiddelindustrien, kjente Jorunn en kreativ kribling. Hun meldte seg på flere fotokurs og kastet seg inn i en helt ny bransje, og nå er hun etablert som portrett- og interiørfotograf. Selv om hun gjennom jobben for interiørmagasiner er oppdatert på det nyeste nye, er det ikke trendene som avgjør hvordan hun innreder hjemmet sitt.

– Jeg blir akutt forelsket i små og store ting, og får hjertebank når jeg ser noe virkelig fint. Hvis jeg går fra butikken og fortsatt tenker på tingen dagen etter og dagen etter det igjen, vet jeg at det er et riktig kjøp.  

Mange av møblene har hun enten arvet eller kjøpt brukt, og flere av gjenstandene har fått et nytt bruksområde. For eksempel har en gedigen antikk speilramme inngått varig vennskap med Jorunns stilrene fotografi av et egg. Og en flott gammel lysekrone har flyttet inn på det lille, men lekre gjestetoalettet.

– Jeg er ikke opptatt av hvor ting er kjøpt eller hva andre synes, for meg er det viktig at tingene har sjel og særpreg. Jeg får helt elveblest av kataloghjem!

Selv om Jorunn er en estetiker som liker å ha det pent rundt seg, er hun først og fremst opptatt av folk. Hun inviterer små og store gjester så ofte hun kan.

Folk skal føle seg hjemme

– Ting er bare ting, men det som skaper et hjem er gjestfrihet og raushet. Legger du til avskårne blomster, stearinlys og duften av nykvernet kaffe – da kan det bare flyte ellers i huset.

Det er på kjøkkenet, Jorunns favorittrom, store deler av det sosiale livet leves. Og sølvtøy og hvit duk på bordet er på ingen måte nødvendig for at det skal bli god stemning, kanskje tvert imot.

– Jeg blir veldig glad når gjestene føler seg hjemme her. Det er ikke noe som gleder meg mer enn at folk trekker beina oppunder seg i sofaen.

Jorunn savner ikke å bo midt i byen.

– Det er her jeg lader batteriene. Jeg er ikke rastløs og er blitt veldig hjemmekjær. Det er vel et tegn på at jeg har landet riktig sted.