Dilla på nyfunkis

Selvsagt kan en familie bo greit på 29 kvadratmeter, men mange av oss foretrekker noe mer plass når familien øker.

Trine og Marius gjorde som så mange andre da de ble foreldre - de byttet ut den trendy byleiligheten på St.Hanshaugen med flere kvadratmeter og mer barnevennlige omgivelser.

Valget falt på et nytt rekkehus på Årvoll, med nærhet til Trines jobb ved Grefsen skole.

Men den lille familien fant ikke roen, de hadde fortsatt ikke funnet stedet der de ville at sønnen Milian skulle begynne på skole og slå rot.

Da de kom over en annonse for et nytt felt med to- og tremannsboliger i nyfunkisstil på Nordstrand, ble de interessert.

- Vi dro for å gå på visning på tomten, men vi fant ikke frem. Vi kjørte forbi flere ganger, men det var bare skog her, og vi skjønte ikke at vi var på riktig sted, forteller Trine.

Familien reiste hjem igjen med uforrettet sak, men greide ikke å slå seg til ro med det. De ordnet en privat visning og fikk hjelp til å finne frem.

- Vi ønsket oss inn i en av tomannsboligene, men hadde bare råd til en del av en tremannsbolig, så det ble med titten, sier hun.

Men på et informasjonsmøte noe tid senere kom det frem at en av de andre eierne ikke ønsket å beholde sin andel. Samtidig ble det klart at Trine og Marius byleilighet hadde hatt slik prisstigning, at de hadde råd til å kjøpe seg inn i det Nordstrand-huset de øsnket seg mest, likevel.

I mellomtiden hadde Trine oppdaget at hun var gravid med tvillinger, så de 168 kvadratmeterne de endte opp med, kom godt med. Prosessen var likevel ikke kommet lenger enn at de kunne være med på å bestemme hvordan huset skulle se ut innvendig.

- Det var opprinnelig tegnet inn to soverom og et bad i hovedetasjen, i tillegg til kjøkken og stue. Vi valgte å heller åpne helt opp og ha et stort kjøkken- og stuerom, samt et eget garderoberom med skap og ekstra bredde i døråpningen så tvillingvognen kunne trilles inn om natten.

Barnerommene, vaskerom og et stort bad ble lagt til kjelleren, mens foreldresoverommet med tilhørende bad og en ekstra stue ligger i boligens annenetasje.

- Vi brukte en million kroner på tilvalg. En god del gikk med til belysning. Men jeg ville valgt akkurat det samme en gang til, sier Trine.

Prosessen husker hun som slitsom, spesielt fordi paret trålet boligvarehusene med to bittesmå jenter på slep.

- Det at vi fikk Mille og Moa gjorde imidlertid at vi hadde tid til å dra rundt og se på alt mulig, sier Trine.

Det er ingen tvil om at det er hun som er interiørsjefen i hjemmet.

Som 21-åring begynte hun å kjøpe tyske interiørblader fordi den stramme stilen tiltalte henne mer enn de lutede furumøblene som preget mange av boligene i hjembyen Trondheim på den tiden.

Da hun tre år etter kjøpte sin første leilighet, ble den malt og innredet i hvitt - fra gulv til tak.

- Etter at jeg møtte Marius, som er fra Oslo, måtte vi bestemme oss for hvor vi skulle bo. Jeg var nyutdannet lærer, fikk jobb ved Grefsen skole, og flyttet til ham.

Det viste seg at Marius ikke delte Trines hvite stil. I leiligheten hans på St. Hanshaugen var kjøkkenet rødt, sofaen gul og kjøkkeninnredning med trefronter og speil.

- Kort tid etter at jeg flyttet inn var han på reise, og mens han var borte malte jeg hele leiligheten hvit og skiftet fronter på kjøkkenskapene. Da flyttelasset fra Trondheim kom fjorten dager senere, røk den gule sofaen også, ler Trine.

Da leiligheten ble solgt tre år senere, ville de nye eierne ha med alt interiøret på kjøpet, til og med bildene på veggene. Paret kvittet seg med glede med alt sammen, de ville starte helt på nytt i sin første felles leilighet.

I huset på Nordstrand er den hvite Eames-gyngestolen det eldste møbelet. Den ble kjøpt da ni år gamle Milian lå i Trines mage.

- Jeg har en svakhet for nordisk, og spesielt dansk, design, og liker tidløse ting i høy kvalitet. Jeg merker at det jeg kjøper litt dyrt, men gjennomtenkt, ikke blir byttet ut på samme måte som for eksempel Ikea-møbler.

- Hva med Marius?

- Han stoler på meg, han synes min smak er bra. Eller, han synes det funker.

Hva er "nyfunkis"?

Nyfunkis, eller nyfunksjonalisme, er en arkitekturstil som kjennetegnes av et enkelt formspråk uten mye dekor. Den henter inspirasjon fra funksjonalismens formspråk.

Funksjonalismen slo igjennom i 1920-årene her hjemme, og ble populært kalt funkis. Uttalen «fønkis» er en misforståelse som kan skyldes en sammenblanding med begrepet «funky».

I tiden etter første verdenskrig var det stort behov for gjenreising av boliger. Radikale arkitekter etterlyste en stil som speilet den moderne kulturen og samtidig bidro til sosial utjevning.

Den sveitsisk-franske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret, bedre kjent under navnet Le Corbusier (Kråka), er en av de viktigste årsakene til stilens gjennombrudd. Han stilte disse kriteriene for et funksjonalistisk hus:

1. Skjelett av stålarmert betong

2. Flatt tak med terrasse

3. Åpen planløsning - bygget har et separat bæresystem av søyler, som gjør at innvendige vegger kan plasseres uavhengig av byggets bærekonstruksjon.

4. Horisontale vindusbånd

5. Fri fasade (= uten dekor)

Det funksjonalistiske prinsippet til Corbusier handlet om plasseffektiv og økonomisk tilpasning av hus, og fikk gjennomslagskraft på grunn av de nye mulighetene som byggematerialene stål, stålarmert betong og glass åpnet for arkitektene.

Men stilen ble mer populær i de øvre samfunnslag enn hos arbeiderklassen, til Corbusiers store skuffelse.

Nyfunkisstilen har ikke den originale funksjonalismens ideologiske innhold, og skiller seg også fra sitt opphav ved for eksempel å bruke store, uavbrutte vindusflater, heller enn horisontale vindusbånd.

Nyfunkishus har gjerne også utstrakt bruk av tre som utvendig materialvalg, samt fasader med delvis fremskutte huskropper.

Nyfunksjonalismen ble populær mot slutten av 1990-tallet, og er i dag en av de mest populære stilartene for nybygg.

Les også:

Funkishus på Nordre Skøyen

Funkis på drømmetomten

Nytt liv til flott funkis

Denne saken ble første gang publisert 20/01 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.